Angst- og depresjonslidelser utgjør sammen med ruslidelser de vanligste psykiske lidelsene i befolkningen, og har betydelige konsekvenser for den enkelte, familien og samfunnet. Grunnet helsetapet disse lidelsene gir, og det at de rammer så mange av oss, er angst og depresjon rangert på 8. og 9. plass over lidelser som gir størst sykdomsbyrde. De er blant de vanligste årsakene til redusert arbeidsevne, sykefravær og uføretrygd i Norge (Mykletun, Knutsen & Mathiesen, 2009; Global Burden of Disease Study 2013 Collaborators, 2015; Mykletun & Knutsen, 2009).

Samtidig er tilgangen til psykiske helsetjenester, der en kan få hjelp med angstlidelser og mild-til-moderat depresjon, begrenset. Andelen som ikke får behandling for disse lidelsene selv om de har behov for det, såkalt «treatment gap», er anslått å være over 50 prosent i flere europeiske land (Hewlett & Moran, 2014). I en ny studie ble det anslått at andelen kunne være så høy som 80 prosent for angstlidelser i Norge (Torvik et al., 2018).

• Les også på napha.no: 6 av 10 friske etter Rask psykisk helsehjelp

12 piloter evaluert

Rask psykisk helsehjelp (RPH) er ett av flere initiativer med mål om å øke tilgangen til evidensbasert behandling for voksne med angst og lettere til moderate nivåer av depresjon. De 12 første RPH-pilotene som startet opp i 2012 og 2013, ble evaluert av Folkehelseinstituttet i perioden 2012–2014, etter oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet. Resultatene ble publisert i rapportform (Smith, Alves & Knapstad, 2016). De viktigste funnene kan oppsummeres slik:

Resultatene viste en sterk reduksjon i symptomer på depresjon og angst i løpet av behandlingen. Ved starten av behandlingen hadde 76,3 prosent av klientene klinisk signifikante nivåer av angst og depresjon. Ved slutten av behandlingen rapporterte 61,6 prosent av disse klientene å være friske igjen (såkalt «recovery rate», definert som ikke lenger å ha kliniske nivåer av angst og depresjon). Dette er godt over IAPT-målsettingen om en «recovery rate» på minst 50 prosent. Symptomletten var omtrent like stor på tvers av pilotstedene.

Klientene fikk også en stor forbedring i livskvalitet fra før til etter behandling. Også for livskvalitet var forbedringen omtrent like stor på tvers av pilotstedene.

Endringen i arbeidsdeltakelse var statistisk signifikant, og det ble observert 5,6 prosent økning i andelen klienter som var i jobb uten trygd ved slutten av behandlingen. Denne prosentandelen er i tråd med funn fra de to første pilotene i England.

Hva gjelder søvnproblemer, viste 53,6 prosent av klientene klinisk signifikante nivåer av insomni ved starten av behandlingen. Ved slutten av behandlingen rapporterte 44,5 prosent av disse å være friske igjen.

Klientene rapporterte å være i stor til svært stor grad tilfredse med RPH-tilbudet.

Randomisert kontrollert studie

Resultatene fra evalueringen var altså lovende med hensyn til symptomlindring, forbedring i livskvalitet og økning i arbeidsdeltakelse etter behandling. De var omtrent like gode som resultatene fra de første evalueringene av IAPT i England. Ved evalueringen i de 12 første pilotene ble det imidlertid benyttet et relativt svakt forskningsdesign, noe som gjør at det er usikkert i hvilken grad de observerte endringene kan tilskrives selve behandlingen. For å kunne trekke sikrere slutninger om årsak–virkning og effekten av RPH på symptomer og arbeidsdeltakelse, og for å kunne gjennomføre kostnads–nytte-analyser, ble det satt i gang en randomisert kontrollert studie i RPH-pilotene Kristiansand og Sandnes. De første resultatene fra denne studien vil bli publisert i løpet av 2018.

Utfordringer

Rapporten fra evaluering av de første 12 pilotstedene konkluderte videre med at RPH-modellen ser ut til å fungere etter målsettingen om å være et lavterskeltilbud som øker tilgangen til behandling. Halvparten av klientene tok kontakt med RPH selv, og ventetiden før behandling var vesentlig lavere enn for andre hjelpetilbud for målgruppen. Samtidig ble det i rapporten pekt på en del viktige utfordringer:

RPH trenger i større grad enn nå å utvikle et tilbud for grupper som er underrepresenterte, som lavt utdannede, klienter over 67 år og klienter med innvandrerbakgrunn.

Lavintensive behandlinger (veiledet selvhjelp, gruppekurs) utgjorde en for liten del av det totale behandlingstilbudet i RPH i perioden 2014–2016. Det ligger et potensial i å kunne behandle flere klienter dersom lavintensiv veiledet selvhjelp og gruppekurs for behandling av angst og depresjon blir utviklet og/eller tilgjengeliggjort i større grad for RPH.

RPH-terapeuter kan bli enda tydeligere med hensyn til å ta opp og følge opp klientenes jobbsituasjon i behandlingen. Et tydeligere jobbfokus i behandlingen kan også ha betydning for effekt av behandlingen på arbeidslivsdeltakelse. Det er mulig at effekten kan økes for eksempel gjennom økt samarbeid med NAV samt ved å øke terapeutenes kompetanse på området arbeid og psykisk helse.

Når det gjelder lokal videreføring av RPH, ble det funnet at prosjektlederne brukte en del ressurser på å promotere RPH overfor politikere og andre beslutningstakere. Både prosjektledere og rådmenn i kommuner/bydeler med presset økonomi beskrev manglende øremerking av tildelingene til RPH som en trussel mot lokal videreføring av dette viktige tiltaket.

Elektronisk sesjon-til-sesjon-måling av klientrapporterte symptomer ble brukt i evalueringen for å samle inn data. I tillegg ble det anvendt i terapien som et nyttig verktøy for tilbakemelding og monitorering av utvikling gjennom behandlingsforløpet. Forskning på dette feltet tyder på at slike tilbakemeldinger kan styrke effekten av behandlingen (Gondek, Edbrooke-Childs, Fink, Deighton & Wolpert, 2016). I tillegg kan disse dataene altså brukes til kvalitetssikring og forskning. Det anbefales derfor at nye kommuner setter av en del ressurser til systematisk, elektronisk innhenting av data underveis.