Her om dagen kastet jeg meg inn i en diskusjon på Facebook. Den handlet om diagnoser i psykiatrien. Er det nødvendig, eller er det nok med forståelse og omsorg for de som sliter?

Mange var veldig for å legge bort et hvert system for diagnosesetting, - diagnoser er bare tull. Som enkelte proklamerte: «Det folk trenger er omsorg og å bli sett. Å sette folk i «bås» gjør ting bare verre.»

For enkelt å være enig

Jeg kan forstå at mange tenker at dette er nok, men å si meg enig i dette, blir altfor enkelt.

Jeg mistenker at de som tyr til slike «hurrarop» ikke har jobbet i dette feltet og i hvert fall ikke selv har en alvorlig psykisk lidelse. For meg blir det det samme som om man skulle ta vekk alle diagnoser innenfor somatikken også.

Jeg mener at de som uttaler seg på denne måten, bagatelliserer – ja nærmest fornekter at psykiske lidelser finnes. Det er direkte «slemt» mot de som faktisk ikke klarer å ta del i verken et arbeidsliv eller i andre deler av samfunnet. De som er invalidisert i sin sykdom.

Å «se» pasienten er ikke den eneste løsningen

Man skal selvfølgelig ha to tanker i hodet samtidig. Det er mange mangler ved psykisk helsevern, og ting kan alltid bli bedre, og man bør for all del finne nye behandlingsmåter.

I møte med pasienter, er det viktig å se mennesket bak diagnosen, å gi omsorg, forståelse og respekt, men dette er en del av løsningen for at pasientene skal få det bedre, ikke den eneste løsningen. Det vil ikke si at man automatisk blir «bra igjen» av dette alene.

Å bli sett, respektert og få omsorg trenger alle mennesker og at de/vi som jobber innenfor psykiatrien bør ha med seg dette i en behandlerrolle, burde være en selvfølge. Her handler det mye om etikk og ren medmenneskelighet.

Må gjøre mer enn bare å vise omsorg

Tar man bort diagnoser, vil det bli vanskelig for de som skal hjelpe, å finne riktig behandling. Noen er så syke at de faktisk trenger medisiner eller annen type spesialisert behandling. Som vernepleier vet jeg også en del om å jobbe med adferdsendringer og tankemønstre, men da trenger man noen felles symptomer og kartlegging av hver enkelt, for å forstå hva som er galt og hva som er den beste behandlingsformen.

Å bare vise omsorg for en som er psykotisk, er klinisk deprimert eller har et så høyt symptomtrykk på for eksempel angst at de ikke kommer seg ut av huset, er altfor lite. Man trenger å vite noe om hvordan disse symptomene skal behandles.

Helt feilt å ta vekk alle diagnoser

For vanlige mennesker er jeg enig i at diagnoser blir meningsløse. Det kan fort skje at «lekfolk» får fordommer og behandler den som sliter som en diagnose. Men for de som skal hjelpe profesjonelt, tror jeg det er helt essensielt å sette en diagnose.

Når dette er sagt, vet jeg at det også dessverre, blant de som jobber i psykiatrien, finnes noen som bare ser diagnosen og ikke mennesket bak den. Det er selvfølgelig et problem som bør tas på største alvor.

Når man er psykisk syk, føles det fremmedgjørende og vondt ikke å bli sett og forstått som den personen man er - når hjelpere kun forholder seg «etter boka» og ikke bruker omsorg som en del av terapien eller hjelpen.

Her er det nok å jobbe med, men å ta vekk alle diagnoser, tror jeg blir helt feil.

Mange lever godt med psykiske lidelser i dag p.g.a. diagnose

Jeg kan gå med på at mange psykiske plager lett blir diagnostisert, uten at det egentlig finnes noe grunnlag til det. Man sykeliggjør ofte noe som er en del av det å leve. Vi har lett for å glemme at livet ikke alltid er så enkelt, at det tidvis er vondt å være i verden. 

Men det er forskjell på livssmerte, psykisk uhelse og alvorlig psykisk sykdom.  Å droppe alt som heter diagnoser innenfor psykiatrien mener jeg, som jeg tidligere skrev, er å ikke anerkjenne at det finnes psykiske lidelser. Det blir å reversere en utvikling innenfor dette fagfeltet.

At psykiatrien som vitenskap er forholdsvis ny er greit, men i dag lever mange godt med sine psykiske lidelser, nettopp fordi man har kunnet sette diagnoser og derav gi adekvat behandling. I tidligere tider (og det er ikke så veldig lenge siden) fikk man stempler som «gal», «koko» og mange ble kalt «originaler».

Disse ble gjerne utestengte fra resten av samfunnet da andre ikke klarte å forholde seg til dem og mange ble redde for deres noe «aparte» oppførsel.

Jeg vil hevde at det tross alt har gått framover her i verden, og med enda større fokus og forskning på psykiske lidelser, vil det antakeligvis etter hvert komme enda bedre behandlingsformer for dem som ikke bare «sliter litt», men som har en sykdom de lever med hver eneste dag.