Nyutvikling av oppsøkende ACT- og FACT-team, med vekt på å involvere nettverk og sette pasienten mer i førersetet.
ACT-modellen (Assertive Community Treatment) er opprinnelig utviklet i USA, og er blitt et kjent behandlingstilbud. Den er forsket på, og er blitt den anbefalte behandlingsmodellen for de mest hjelpetrengende psykisk helse- og ruspasientene. Det vil si de som er vanskeligst både å få og beholde i behandling.
ACT funker. Oppsøkende, tverrfaglig, helhetlig og integrert behandling gjør at mennesker tilbys nyttig hjelp, får tak over hodet og lander i en meningsfylt hverdag, samt at eventuelle kriser ofte kan håndteres uten at folk må legges inn.
FACT-modellen er utviklet i Nederland. Modellen kombinerer den klassiske «Case managment»-modellen - det vil si en til en-oppfølging enten i kommune eller poliklinikk - med ACT-modellens «Shared Caseload», som innebærer at et tverrfaglig team har ansvar for helhetlig behandling. Bruker blir fulgt opp av sin faste behandler i stabile perioder, mens man i ustabile perioder oppskalerer behandlings- og omsorgsnivået til ACT-standard.
I Nederland og Sverige har det skjedd en videreutvikling av modellene, som kalles R-ACT, som står for Ressursgruppe-ACT. Bakgrunnen er lovendringer som beskriver at behandlere må involvere familie og nettverk mer aktivt i behandling. Det nye med R-ACT er økt fokus på at pasienten selv skal ha mer av regien på egen behandling, at familie, venner og nettverk involveres mer aktivt, og at behandlingen evalueres oftere og med sterkere forankring i pasientens meninger.
I R-ACT-modellen bestemmer personen selv hvem som skal være del av hans eller hennes ressursgruppe. Brukeren setter seg kort- og langsiktige mål, og i ressursgruppen blir det i fellesskap bestemt hvordan disse målene best kan nås. Brukeren (Pasienten) og ressursgruppen skal føle seg sterk støttet og ivaretatt av behandlere, inkludert ved håndtering av en krisesituasjon. En viktig del av R-ACT er at medlemmer i ressursgruppen får trening i blant annet kommunikasjon, stresshåndtering og i å ta større del i behandlingen. I Nederland får ressursgruppen et 6-dagers kurs i dette.
En definisjon av ressursgruppen som brukes i Nederland, og som jeg tenker er like relevant for Norge, er at det er en gruppe mennesker pasienten velger ut som viktige for seg, og som hjelper ham eller henne i å oppnå sine egne, selvvalgte mål for bedring. Målene kan være tilknyttet alle livsområder, slik som personlig identitet, deltagelse i samfunnet og forbedring av helse. Medlemmene i ressursgruppen kan være familiemedlemmer, naboer, erfaringskonsulenter, spesialister fra kommune eller spesialisthelsetjeneste. Det betyr at behandlerne både er en del av ressursgruppen, og har et ansvar for å støtte det private nettverket som deltar i ressursgruppen. Fra det tverrfaglige behandlingsteamet er casemanageren og psykiateren faste medlemmer. Hvis pasienten ønsker kan han eller hun overlate regissørrollen til casemanageren for en periode.
En aktiv rolle for pårørende eller nærmiljø i behandling er ikke nytt, ei heller å kalle dette for ressursgruppe. Men, er det ikke spennende at det finpusses på en metodikk som inkluderer lokalmiljøet og de pårørende som viktige aktører i et helhetlig behandlingstilbud? Det er i hvert fall en utvikling jeg kommer til å følge med på!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
