– Livet består av smerte og glede, men for mange av oss er livet også fullt av kriser. De skal ikke alltid behandles med legemidler, skriver ny NAPHA-blogger Ane-Martha Tamnes Hansgård.
Da jeg ble invitert til å holde et foredrag for en fastlegegruppe om min egen historie og erfaring, både som tidligere pasient og erfaringskonsulent i Rana kommune, fikk jeg mange tanker om det jeg skulle snakke om.
Jeg tenkte på da jeg som 15 åring satt på kontoret til legen min og fortalte om panikken og mørket inni meg, som slukte meg daglig. Jeg fikk utskrevet Benzodiazepiner og antidepressiva, dette ledet meg inn i et medisinbruk som varte de neste 15 årene. Tett etter det første møte med legen ble jeg en fast pasient i psykiatrien, og år etter år fulgte, med manglende kritiske spørsmål, hverken fra meg selv eller behandlerne, angående de mange medisinene jeg sto på. Jeg var jo diagnostisert psykisk syk. Medisiner var en del av det å holde sykdommen i sjakk.
Jeg hadde mange spørsmål, men det var vanskelig å trenge igjennom manuset legene og behandlerne fulgte. De hadde tross alt mange års utdannelse og var eksperter på min psykiske sykdom, og denne kursen de styrte meg på skulle jo gjøre meg bedre. Problemet var bare at jeg ikke ble bedre. Jeg ble kanskje heller dårligere, og alle medisinene kom med et ti-talls bivirkninger.
Da jeg nærmet meg 30 år, tenkte jeg mye på at jeg ikke hadde kjent min voksne kropp uten medisiner. Jeg sto på fem forskjellige legemidler og fikk daglig oppfølging på et psykiatrisk dagsenter. Jeg kjente på et sinne over at jeg ikke hadde blitt bedre, jeg var sint på legene og psykologene som jeg følte ikke hadde holdt det de lovet meg. Fra dette sinnet våknet det en kraft inne i meg. Jeg bestemte meg for å endre kurs. Jeg startet på reisen ut av psykiatrien og av medisinene.
Det tok to år med mye smerte. Jeg brukte isbad, badstue og meditasjon som teknikker for å klare å gå av medisinene og til å takle meg selv og mine emosjonelle utfordringer. I all tvilen var støtten jeg fikk fra familien og vennene mine uunnværlig. Fellesskapet jeg følte med dem i denne perioden gjorde det mulig for meg å håpe på en bedre hverdag.
I dag har jeg levd fem år uten medisiner. Jeg har mye mer direkte kontakt med mine følelser, og selv om jeg har mørke dager, aksepterer jeg meg selv mer og er selvstendig i hverdagen. Jeg innser at jeg vil gjøre mer av mine planer og drømmer.
Jeg har fått mer distanse til det jeg opplevde i systemet og jeg er ikke så sint lengre. Jeg skjønner at legen i 2001 ville nok bare hjelpe meg, da han ga meg en resept på antidepressiva og angstdempende. Og det ble en god opplevelse for meg, da jeg fortalte min historie for legegruppen i hjembyen min.
Etterpå snakket vi om hvordan mennesker i denne pasientgruppen blir møtt hos legen. Jeg tenkte på hvordan jeg kunne blitt møtt for å minske medisinbruken, eller kanskje eliminere den helt. Og jeg kan ikke si for sikkert at min historie ville vært annerledes, om dette første møtet ikke endte som det gjorde.
Men jeg fikk fortalt dem om de mange nye medisinfrie behandlingstilbudene som har blitt etablert i Norge de siste årene. I vår diskusjon kom vi ikke frem til alle svar, det var ikke poenget heller. Men det jeg vet, er at den standarden som tilbys i dag, med diagnoser og medisiner, ikke rommer alle. Når vi blir satt under «diagnoselupen», er det lett at mye annen informasjon om mennesket går tapt.
I dag jobber jeg som filmskaper. Jeg bestemte meg tidlig for å dokumentere min erfaring fra psykiatrien gjennom dokumentarfilmen "Diagnonsense", som skal være ferdig om et års tid. I arbeidet med dokumentaren har jeg snakket med en del folk som er pasienter i dag.
Fordi vi alle er så forskjellige, kan jeg ikke si at det som ikke funket for meg ikke funker for andre. Men det vi alle har til felles, er at vi håper på en bedre hverdag. Og håpet må gripes, selv om det er blindt håp.
Det må gripes av et helt samfunn, ikke bare av et enkeltmenneske. Alle har vi behov for et sted å dra til, vi trenger å føle oss verdige og vi trenger næring til vår selvrespekt, det så være fra en venn, jobb eller fra en nabo. Livet består av smerte og glede, men for mange av oss er livet også fullt av kriser. Disse krisene er ikke nødvendigvis sykdommer som i første rekke trenger å behandles med legemidler.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
