Nylig deltok han på Krisekonferansen «Når verden stenger – pandemiens ringer i vann». Skårderud snakket blant annet om at forekomsten av spiseforstyrrelser har økt under korona-pandemien, spesielt blant de yngste helt ned i 11-12-årsalderen.

En rytme å lene seg mot

Ifølge Skårderud er det nærliggende å tenke at når verden er ute av kontroll, så søker vi til kroppene som arena for nettopp å ha kontroll. Med dette ga han også en mulig forklaring på hvorfor spiseforstyrrelser blant de unge ser ut til å ha økt under pandemien.

Men, også blant «folk flest» mener Skårderud å ha observert hvordan det å ha kontroll gjennom det kroppslige er rokket ved i løpet av pandemien. 

– Mange ble fortvilet da rutiner røk. Treningssentrene ble stengt. En av rutinene, en rytme folk kan lene seg mot og ha som en slags trygghet, ble påvirket, viser Skårderud til. 

Kommunisere gjennom kropper

Kropp er ifølge Skårderud det moderne menneskets språk.

– Moderne kropper brukes til mentale prosjekter. Kropper blir brukt til sinn. Vi kommuniserer via kropper for å få oppmerksomhet. At vi er så opptatt av å ligne hverandre, og måle oss opp mot ulike kroppsidealer, sammenligningskulturen, strever mange unge mennesker med i dag. At noen blir utmattet av det, er ikke underlig.

Et spøkelse gjennom verden

Vi vet ganske mye om kriser, understreket Skårderud.  Et begrep i vår kultur han finner interessant, er nettopp «kontroll».

– Det går et spøkelse over verden nå; illusjonen om at vi kan ha full kontroll. Det kan vi ikke. Koronaen viser at vi ikke kan ha kontroll, sier han.

Han mener vi må lære oss å leve med at vi ikke kan ha kontroll med alt.

RAMMER ULIKT: – Korona rammer ulikt, fordi vi er forskjellige folk, sier psykiater, professor og forfatter Finn Skåredrud. (Foto: Karina Lein/NAPHA)

Om å telle livet

– Jeg blir for veldig nervøs av å se pulsklokker. Da får jeg en ide om at folk forsøker å kontrollere livet sitt ved å telle det, sier Skårderud.

Han retter en liten advarsel til hangen til kontroll og «tellingen» vi driver med.

I krisetider tyr vi til kroppene våre, som et språk for sinn og det sosiale, viser Skårderud til.

– Vi har vært opptatt av dette ytre i nærmere 70 år. Man blir opptatt av å være pen, trent, sunn. Alt er fattbart, men alt som har virkning har bivirkninger, sier han.

– Passe på språket vårt

Foruten kropp og sinn, kom Skårderud også med en advarsel om hvordan vi bruker det psykiske helsespråket. Han pekte på viktigheten av at vi bruker begrepene på riktig måte.

– Ja, vi må passe på språket vårt. Å ha et språk for psykisk helse er viktig, men hvis vi skal ha et språk om psykisk helse som går i alle medier, må det være presist. For eksempel er det ikke slik at mesteparten av Norges ungdom er psykisk syke. Det er helt feil, understreker Skårderud.

Kjipt og sjukt

Han mener vi må sørge for nyansene.

– Vi må forstå at det å være rammet av en pandemi, er plagsomt for stort sett alle. For eksempel er ikke det at studenter sitter i dårlige stoler på små hybler, og med et mindre aktivt studentliv, det samme som psykisk lidelse. Vi må skille mellom det som er kjipt og at det som er sjukt, sier Skårderud.

Samtidig understreker han at for noen blir dette også «sjukt».

– De som hadde det dårlig før, har fått det dårligere under pandemien. De som ikke hadde det så dårlig før pandemien, har det stort sett «på plass». Vi må passe på at vi ikke har et diagnostisk språk som rammer spesielt generasjonen under oss, sier Skårderud.

Dyp depresjon og deppa

Han blir nervøs når medier sier «stadig økende».

 – For når det gjelder den psykiske helsen blant oss, er det ganske stabilt. Når Ungdata for eksempel spør om du har vært lei deg, trist eller deprimert i det siste, så svarer noen på det – og det blir til «økende depresjon blant unge». Det er forskjell på å dyp depresjon og være deppa for at man mistet trikken, illustrerer Skårderud.

– Pass på samfunnet

Han oppfordrer oss også til å passe på «samfunnet» i tiden fremover. 

– Samfunn betyr sammenkomst, folk som dulter bort i hverandre og er sammen om ting, sier Skårderud.

Under koronapandemien ble samfunnet «borte», peker han på. Derfor er han opptatt av at vi må fortsette å arbeide med møteplasser i tiden fremover.

– Psykisk helse erfares i det indre, men oppstår mellom oss, sier Skårderud.

Oppmerksomhet og omtanke

Han viser til spedbarnet.

– Et spedbarn blir ikke seg selv av selv, men vokser psykologisk ved at det er noen som ser det, tenker om det, føler om det og gir det respons. Vi finnes når vi er i andres oppmerksomhet og omtanke, peker Skårderud på.

Han tror at vi de neste årene kommer til å snakke veldig mye om oppmerksomhet.

– Oppmerksomheten av grunnleggende for oss. Jeg har begynt å si til folk at jeg tenker på dem. Er man til stede i andres liv, finnes man. Mental helse, psykisk helse og lidelse handler om «mellomrommene», mener Skårderud.

Ikke på Zoom eller Teams

Blant annet derfor mener har det er viktig å tenke på gode møter.

– De gode møtene får vi ikke med Zoom eller Teams.

– Vi fødes psykologisk gjennom blikk-kontakt, kall det gjerne tillitt. Gjennom de digitale møtene, er det så mye vi går glipp av, understreker Skårederud.

Han ber oss også om å være oppmerksomme på folks angst under pandemien, at vi må huske på at folk kan være redde, selv om vi ikke er det selv.

– Vi må respekt for at vi tar denne pandemien på ulike måter. Angsten kan sive inn i livene til folk, og den har mange ansikter, sier Skårderud.

• Se hele Krisekonferansen 2021: Når verden stenger - pandemiens ringer i vann.