NAPHA, KORUS Midt og Statsforvalteren i Trøndelag spurte landets statsforvaltere om interkommunale samarbeid i fylkene. Svarene kan gi et nyttig oversiktsbilde for retningen videre.
Likeverdige psykisk helse - og rustjenester uavhengig av kommunestørrelse og beliggenhet er et overordnet nasjonalt mål. Av ulike årsaker er vi langt unna målet, ulike datakilder viser at det er store og systematiske forskjeller i tjenestetilbudet mellom små og store kommuner.
Et virkemiddel for å styrke tjenestene i små kommuner er interkommunalt samarbeid. SINTEFs rapport IS 24/8 over norske kommuners innhold, årsverk og kompetanse i psykisk helse og rusfeltet, oppgir 55 prosent av landets kommuner at de har ulike former for interkommunale samarbeid (Ose og Kaspersen, 2022). Selv om denne årlige rapporten belyser interkommunale samarbeid noe, finnes det i mindre grad data om hvordan kommuner organiserer eller formaliserer ulike interkommunale samarbeid innen psykisk helse og rusfeltet.
NAPHA, KORUS Midt og Statsforvalteren i Trøndelag samarbeider om prosjektet «Psykisk helse - og rusarbeid; innovasjon, muligheter og utfordringer i små kommuner og rurale strøk». Ett av målene i prosjektet er å undersøke virkemidler som kan styrke tjenestene i små eller mindre kommuner.
Våren 2023 utarbeidet vi en undersøkelse om interkommunalt samarbeid, som ble sendt ut alle 10 statsforvaltere i Norge. Hensikten var å få et bredere innblikk i hva kommuner samhandler med hverandre om innen psykiske helse og rustjenester, og hvordan samarbeidet formaliseres og organiseres. Målet er å få et sammenlikningsgrunnlag til IS-24/8, samt en mer nyansert fremstilling av variabler som ikke fremkommer der.
Det må bemerkes at statsforvalterne ble bedt om å rapportere utfra deres kjennskap om interkommunale samarbeid innenfor deres region. Undersøkelsen trenger altså ikke være utfyllende for den faktiske situasjonen i kommunene.
På spørsmål om hvordan ulike typer interkommunalt samarbeid er organisert innen psykisk helse - og rustjenestene i fylkene, viser det seg at det er mest vanlig med uformelle samarbeid. Hele ni statsforvaltere rapporterer at kommuner i deres fylke er involvert i uformelle, interkommunale samarbeid.
Dette kan være samarbeid knyttet til felles nettverk, felles fagdager, kompetanseheving og lignende.
Når tema er tjenestetilbud, oppgir sju statsforvaltere at kommuner i deres fylke har formalisert samarbeid med andre kommuner. Dette gjelder blant annet kurs og/eller gruppetilbud, ACT/FACT, Rask Psykisk Helsehjelp (RPH), arbeid- og aktivitetstiltak, botiltak, kommunale, øyeblikkelig-hjelp døgntilbud og ordinær oppfølging innen psykisk helse og rus.
Ni av fylkene har kommuner som er involvert i interkommunale har i tillegg samarbeid om kompetanse.
I fritekstsvar oppgis det som mest vanlig ha interkommunalt samarbeid om psykologkompetanse, deling av kurs- og selvhjelpsmateriellbotilbud for mennesker med omfattende tjenestebehov, noe som også understøttes av IS-24/8.
IS/24/8 slår fast at 16 prosent av kommunene samarbeider om tverrfaglig behandling eller oppfølgingsteam.
Undersøkelsen blant statsforvalterne viser på sin side at åtte av fylkene har kommuner som er involvert i interkommunalt samarbeid knyttet til ambulerende /oppsøkende virksomhet med spesialisthelsetjenesten, for eksempel ACT/FACT.
Et eksempel fra fritekstsvarene: Innlandet fylke rapporterer om god erfaring. Det oppgis at 38 kommuner har FACT-team som samarbeider godt, også interkommunalt, med regionale spesialisthelsetjenester.
Det er viktig å understreke at det ikke kommer fram i denne undersøkelsen hvorvidt denne formen for samarbeid også omfatter samarbeid mellom kommuner. Men det kan tenkes at denne formen for samarbeid med spesialisthelsetjenesten også kan gi synergieffekter i form av samarbeid på tvers av kommunegrenser.
Formaliserte interkommunale samarbeid innenfor psykisk helse og rus har ikke hatt samme økning her i landet, som sammenliknbare tjenestefelt som PP-tjenester og barnevernstjenester (Brandtzæg, 2019). I undersøkelsen blant statsforvalterne fremgår det at fem av fylkene har kommuner som samarbeider med andre kommuner om ordinær oppfølging for psykisk helse- og rusutfordringer.
Det fremgår ikke hvilke kommuner dette er, hvordan disse samarbeidene er formalisert/ organisert og fungerer i praksis. Vi vet heller ikke om det er deler av tjenestene som samarbeider, eller om det gjelder hele tjenester.
Dette funnet er interessant og kan være gjenstand til videre undersøkelser.
Ved spørsmål om hvordan det interkommunale samarbeidet er organisert, svarte syv av statsforvalterne at de har kjennskap til at kommuner i deres fylke har valgt vertskommune som formalisert organiseringsform for interkommunale samarbeid. Kun to av statsforvalterne oppga at de har kommuner som har valgt IKS som samarbeidsform.
Èn oppga at kommuner i deres fylke har valgt interkommunale oppgavefellesskap som formalisert løsning.
Fire av statsforvalterne svarte at de har kjennskap til formalisert samarbeid som innebærer kjøp av tjenester /kompetanse fra andre kommuner. Rekrutteringsvansker kan være en årsak til dette.
Eksempelvis viser undersøkelse av KS (KS’ arbeidsgivermonitor, 2021) at de fleste kommuner har utfordringer med å rekruttere leger, psykologer, vernepleiere, helsefagarbeidere, og andre relevante fagarbeidergrupper.
I undersøkelsen blant statsforvalterne er det totalt sett store variasjoner i svarene mellom de ulike regionene. Dette kan være forskjeller i eksempelvis geografi, demografi, bosettingsmønstre, økonomi og kulturelle forskjeller og annet.
Tall fra IS 24/8 viser at det særlig er kommunene i Finnmark og Vestland som i mindre grad enn andre oppgir at de har interkommunalt samarbeid på psykisk helse og rusfeltet.
Statsforvalterne ble spurt om hva som må til, for at flere kommuner som trenger det etablerer interkommunale samarbeid. Svarene peker på at kommunene må se både politiske, administrative, faglige og økonomiske gevinster med interkommunalt samarbeid, for å gå for denne løsningen.
Det påpekes at det krever vilje og holdning til å «gi fra seg noe» med en slik organisering. Enkelte statsforvaltere nevner at interkommunale samarbeid muligens må presses frem, gjennom kommunesammenslåinger og stimulering gjennom rammetilskudd.
Flere sier at det er behov for at statsforvalterne og spesialisthelsetjenesten stimulerer, understøtter og er pådrivere for interkommunale samarbeid, jamfør etablering av eksempelvis FACT-team.
Alle kommuner i Norge har ulike former for interkommunale samarbeid. Regjeringens veileder for interkommunale samarbeid (2023) påpeker flere fordeler med å etablere interkommunale samarbeid innenfor flere tjenesteområder, hvor det trekkes fra fordeler som større og mer robuste fagmiljø, kostnadseffektivitet og bedre kvalitet og bredde i tjenestetilbud. Behov for mer interkommunalt samarbeid innen psykisk helse og rus gjelder særlig for små kommuner. (Brandtzæg, 2019; Statsforvalteren i Trøndelag, 2022)
Dette understøttes av vår undersøkelse, hvor 70 prosent av Statsforvalterne vurderer at det behov for mer interkommunalt samarbeid innenfor de kommunale psykisk helse og rustjenestene. Undersøkelsen viser også at de ulike Statsforvalterne har ulikt syn på hvilken rolle de kan ta eller har, knyttet til å ha oversikt over interkommunale samarbeid i eget fylke, eller om de har tilstrekkelige virkemidler for å stimulere til mer samarbeid.
Per i dag finnes det eksempelvis ikke finansielle virkemidler i form av tilskuddsordninger som spesifikt stimulerer til samarbeid mellom kommuner innen fagfeltet.
Kilder
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
