– Hanna begynte å bli syk med bipolar lidelse tidlig i tenårene. Første gang hun ble innlagt på psykiatrisk, var hun 14 år, sier mamma Grethe-Lill Jessen.

– De første årene var utrolig krevende. Vi foreldre følte at vi stod helt alene. Hun hadde noen tvangsinnleggelser, men da rømte hun, sier Grethe-Lill videre. 

Ruset og fortvilet

Hanna har tre yngre søsken, og Hannas sykdom påvirket hele familien og relasjonene dem imellom. 

– Det var veldig vanskelig, skyter Hanna Jessen Småbrekke inn. 

– Det var ingen som fulgte meg opp. Jeg bodde på gata, og var ruset og fortvilet. Jeg opplevde det som et svik at mamma og pappa overlot meg til psykiatrien. Jeg ble så sint på dem, og skjønte ikke at de bare ønsket å hjelpe meg, sier hun. 

Ble endelig sett

Da ACT-teamet i Tromsø kom inn i bildet, endret ting seg drastisk, ikke bare for Hanna, men for hele familien. Grethe-Lill og Hannas far fikk etterlengtet avlastning. Nå var det ACT-teamet som lette etter datteren når hun forsvant. Det var de som møtte henne i byen, som fulgte opp avtaler med lege og NAV, og det var de som forberedte innleggelser. 

– Som pårørende var det veldig godt at noen så oss og det vi stod i. Plutselig var det noen der som klappet oss på skulderen og sa at de skulle ta over. Etter hvert turte vi også å stole på det. Det var helt vidunderlig. Vi fikk et nytt liv, og jeg kunne begynne å jobbe igjen, sier Grethe-Lill. 

Hjalp til med jobb og bolig

I dag har Hanna vært en del av ACT-teamet i 12 år. Teamet består blant annet av psykiatrisk sykepleier, sosionom, miljøterapeut, psykiater og psykolog. 

– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke var for ACT, sier Hanna. 

ACT har hjulpet Hanna med både bolig og jobb. De møtes tre ganger i uken, noen ganger bare for å småprate, andre ganger for å planlegge uken. De går på kafé, kjører tur og går tur med hunden Vidar. Hanna får også medisinene sine av ACT-teamet. 

– Både legen min og jeg har hund, så vi går ofte på tur sammen, sier Hanna. 

Bedret livskvaliteten

I begynnelsen var mamma Grethe-Lill ofte med på møtene. I dag er hun stort sett bare med i perioder når Hanna er deprimert. 

– Teamet kjenner Hanna så godt nå. De har vært med på alle svingningene og bygd opp en solid erfaringsbank med henne. Hadde vi ikke hatt kontakt med ACT, tror jeg foreldre- og barn-relasjonen hadde blitt helt knust, og vi hadde aldri kunne ha vært her på hytta sammen, sånn som vi kan i dag, sier Grethe-Lill.

– Det at de gikk inn og tok ansvar, og avlastet mamma og pappa, har betydd alt. I dag har jeg kjempegod kontakt med foreldrene mine. Det har uten tvil bedret livskvaliteten min, legger Hanna til.