Først publisert på Rop.no, 26. januar 2018.

Tiltak for å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern har vært et fast innslag i helsedebatter her til lands de siste ti årene. Det er skrevet rapporter og utarbeidet handlingsplaner – alt for å få ned tvangsbruken. Likevel har antallet tvangsinnleggelser vært relativt stabilt år etter år.

TUD ble innført i Norge i 1961, og inntil nylig fantes det lite kunnskap om innhold og effekt av ordningen. Internasjonale studier tyder på at TUD ikke har effekt på behandlingsforløpet. I Norge, som i utlandet, øker bruken av tvang uten døgnopphold (TUD).

Polarisert tvangsdebatt

I dette landskapet arbeider NKROP stipendiat Hanne Kilen Stuen. I sitt doktorgradsarbeid undersøker hun hvordan bruk av tvang uten døgnopphold (TUD) erfares av pasienter, teamansatte og vedtaksansvarlige i norske ACT-team.

– Debatten om bruk av tvang i psykisk helsevern er polarisert. Noen mener at tvang er nødvendig for å sikre behandling av de aller dårligste pasientene, andre mener at tvang aldri kan forsvares. Som forsker er jeg enig i at Norge bruker for mye tvang, og at andre måter å organisere tjenestene på – for eksempel gjennom oppsøkende team – sikrer bedre behandling og reduserer bruk av tvang, sier Stuen.

Evaluerte ACT-team

Hun har hovedfag i sosiologi fra 2002. Før hun ble forsker på (nesten) heltid i 2013, jobbet hun blant annet med oppfølging av langtidssykemeldte og som prosjektleder for et opplæringsprogram om spillavhengighet. Bekjentskap med aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team) stiftet hun da hun ble ansatt i forskningsgruppen som skulle evaluere utprøving av ACT-modellen i Norge.

ACT-team er et tilbud til personer med alvorlige psykiske lidelser og andre utfordringer som ikke klarer å gjøre nytte av ordinære helsetjenester. Teamene er tverrfaglig sammensatt. Kongstanken bak ACT-modellen er at teamene skal jobbe oppsøkende og møte pasientene på pasientens egne arenaer.  Evalueringen viste blant annet en halvering i antall tvangsinnleggelser og oppholdsdøgn etter at pasientene ble med i ACT-team. 

Forskjeller mellom teamene

ACT-evalueringen viste også at det var store forskjeller mellom teamene i andel pasienter som var underlagt tvang. I løpet av teamenes første driftsår var 38 prosent av pasientene underlagt tvang uten døgnopphold ved inntak. Andelen varierte fra 10 prosent i ett ACT-team til 59 prosent i et annet.

I tillegg oppdaget Stuen og hennes kollegaer at organisering av vedtaksansvaret varierte fra team til team. De fleste teamene hadde ansatt en psykiater, i noen team også en psykologspesialist som hadde ansvar for å følge opp tvangsvedtaket, mens i enkelte team var vedtaksansvaret plassert hos fagperson(er) utenfor teamet.

Erfaringer med tvang

Slik oppsto ideen til Stuens doktorgradsprosjekt: Hvilke erfaringer har pasienter, de ansatte i ACT-teamet og vedtaksansvarlige. Det er spørsmålet Stuen har forsøkt å svare på siden 2013.

I den første delen av studien ønsket Stuen å undersøke pasientenes opplevelse av bruk av TUD. Hun intervjuet 15 pasienter fra fire ulike ACT-team, ni menn og seks kvinner. Studien ble publisert i 2015, og viser at TUD kan være lettere for pasienter å akseptere dersom de også mottar andre tjenester og praktisk hjelp med bolig, økonomi og fritid.

Ansattes erfaringer

Del to av prosjektet kartlegger ansattes og vedtaksansvarliges erfaringer med TUD. Denne artikkelen er sendt inn til fagtidsskrift, men ennå ikke publisert. Her intervjuet Stuen åtte vedtaksansvarlige og gjennomførte fokusgruppeintervjuer med i alt tjue behandlere.

– De aller fleste informantene mente det var flere fordeler enn ulemper knyttet til å ha vedtaksansvaret organisert i ACT-teamet, påpeker Stuen.

Noen vil mene at det er bedre å plassere ansvaret for å følge opp tvangsvedtak utenfor ACT-teamet slik at ikke relasjonen med pasienten blir skadet. Men Stuens studie tyder på at vedtaksansvarlige som er ansatt i ACT-team opplever det som tryggere og enklere å ta pasienten av TUD enn vedtaksansvarlige som ikke jobber i teamet.

– Psykiater eller psykolog med vedtaksansvar som er ansatt i teamet bruker de andre teamansatte aktivt for å kartlegge søvn, symptomtrykk og holdning til behandling. De opplever at de kan ha løpende diskusjoner med de andre i teamet om nødvendigheten av tvungent vern, påpeker Stuen.

Tidkrevende arbeid

Den tredje og siste delen av Stuens studie skal belyse teamansattes og vedtaksansvarliges vurderinger rundt bruk av tvang i konkrete saker. Ambisjonen er å skrive ferdig den tredje fagartikkelen i løpet av april 2018, slik at doktoravhandlingen kan ferdigstilles til sommeren.

Hun legger ikke skjul på at det er blitt mange lange arbeidsdager og en del venting de siste årene. Særlig tok det mye lengre tid enn forventet å samle inn data og ikke minst å få artikler publisert.

– Artikkelskriving er en tidkrevende prosess. Til tider har arbeidet føltes som en maraton i tålmodighetsarbeid, forklarer Stuen.     

Når Stuen disputerer, vil hun ha brukt mange år på forskningsprosjektet. Noe av det hun gleder seg mest til er å kunne ta ferie uten dårlig samvittighet.

– Jeg gleder meg til å ha en jobb hvor jeg er del av et team og hvor ting går litt raskere fremover. Samtidig har det vært et privilegium å fordype seg i et tema, og ingenting er morsommere eller mer tilfredsstillende enn når man er i flytsonen som forsker, smiler Stuen.