Først og fremst vil jeg benytte denne sjansen til å takke for all innsats over det ganske land i 2024. Vi som jobber i NAPHA er så heldige å få være i kontakt med, og møte mange av dere, som jobber med lokalbasert psykisk helsearbeid, i løpet av et år. Respekten for dere er stor og rungende.  

Takk til alle dere som står på hver eneste dag for at folk skal få bedre dager. Takk for innsatsen dere legger ned overfor folk som trenger det. Folk er heller ikke bare folk. Folk er en ektefelle, en partner, en søster, bror, mor, far, nabo eller venn. Folk er enkeltpersoner, men også de som står disse enkeltpersonene nær. Og det er mange som er takknemlig for den innsatsen dere legger ned. 

Må gjøre ting på nye måter

En rekke av utfordringer står og banker på i rus- og psykisk helsefeltet i det vi går inn i 2025. Hvordan forstår vi bærekraft? Hvordan utvikler vi effektive tjenester? Hva er nødvendig kompetanse? Hva er riktig prioritering? Hva innebærer kvalitet? Jeg tror ikke på noen «quick fix», men jeg tror på tanken om å dra i samme retning. Jeg tror det kan ha en stor betydning for samfunnet og for fellesskapet, om vi klarer det. 

Jeg ser utfordringene, men tror på mulighetene. Når det blir kamp om ressursene må vi gjøre noe annet enn det vi har gjort før. Personlig ser jeg et stort potensial i bedre og nærere samarbeid mellom lokalt psykisk helsearbeid, brukerorganisasjoner og frivillig sektor. Det å se betydningen av brukerstyrte tilbud, som en arena for vekst og utvikling, er viktig. Gode brukerstyrte tilbud trenger tilførsel av nok midler for å fortsatt gjøre en god jobb. Det trengs anerkjennelse, og det trengs ressurser. 

Se ting i et større perspektiv

Det finnes ikke en «one size fits all» på rus- og psykisk helsefeltet. Et tilbud som fungerer for mange, fungerer ikke nødvendigvis for alle. Derfor er variasjon i tjenestetilbudet og ikke minst fokus på gode, forebyggende arenaer viktig.  

Mitt håp for 2025 er samtidig at vi klarer å se ulike satsinger på psykisk helsefeltet i et større perspektiv. For når vi setter i gang noe, så har det påvirkning på noe annet. Man kan for eksempel ikke regne med at enhver barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) har spesialister tilgjengelig til alle typer team man tenker er fornuftig. Vi må gjøre de tingene vi setter i gang ordentlig, og vi må skjønne hvem som har nytte av hvilke tilbud.  

Se potensiale i enkeltmennesker

Helsevesenet kan ikke løse «alt», det inkluderende lokalsamfunnet må få en større rolle. Vi må engasjere de som mottar hjelpen mer. Vi må gjøre mer av det som virker, mindre av det som ikke virker. Og ikke minst må vi se potensiale hos de som mottar hjelp fra oss. Når så mange unge blir uføretrygdet på grunn av psykiske helseproblemer må vi også spørre oss: hvilken plass kan disse ha i tjenestene, og er tjenestene innrettet slik at de får hjelp til å komme ut i jobb? Hva bør det satses på i kommunene, for å motvirke utenforskap i samfunnet vårt? 

Jeg ser utfordringene, men mest av alt tror jeg på mulighetene. Ønsker dere med dette en god jul og nytt år fylt med engasjement og tro på endring – og enda bedre løsninger.