Tone Sedolfsen tar terapisamtaler utendørs, hjemme hos brukerne eller på det koselige kontoret på brygga i Tromsø - alt etter hva som passer brukerne og situasjonen.
-At jeg har kontor ved Sosialmedisinsk senter, dit brukere også kommer i andre ærend, for eksempel for å stelle et sår, hente rene sprøyter, eller snakke med en sosionom eller andre psykisk helsearbeidere der, gir muligheter, sier Tone Sedolfsen.
Enkelte egner seg rett og slett til å jobbe med mennesker, og denne damen må være en av dem. Før hun utdannet seg til psykolog, var det hotell og restaurantnæringen som nøt godt av hennes kompetanse og holdninger. I dag er hun ansatt i Tromsø kommunes rus- og psykiatritjeneste.
Tirsdag 9. juni presenterte hun sine erfaringer med recoveryorientert praksis på NAPHAs samling for psykologer i kommunene i regionen (Nord-Norge).
-I løpet av et år har jeg vært i kontakt med 142 personer. 58 % av dem faller inn under den tiltenkte målgruppen voksne med lettere eller moderate psykiske lidelser, og/eller fare for å utvikle rusavhengighet. Men jeg er ikke så rigid, verken på aldersgrense eller grad av lidelse. Jeg ber ikke et menneske om å komme tilbake om tre år, sier hun.
Spesielt glad er hun for at hun også når ut til en del personer med ROP-lidelser, mange er voksne som har ruset seg i 30-40 år.
Som nyutdannet psykolog for fem år siden, startet hun ganske utradisjonelt i jobb i Tromsøs aktivt oppsøkende oppsøkende behandlingsteam (ACT-team), og ble kastet rett ut i arbeidet med rus- og psykiatri, ROP-lidelser og omfattende problemer. Hun forteller at en del psykologer ser på feltet som litt skummelt, og kanskje kvier seg for å starte med.
-Egen erfaring som pårørende til to brødre som slet med rus, viste seg å bli en styrke i kontakt med brukere som sliter med tunge rus- og psykiske lidelser. Det virket ikke utrygt på meg, sier hun.
Gjensidig opplever også brukere Tone som trygg, og som en av dem sier når han slår seg ned i stressless'en på hennes kontor: "Ååå, her er det godt å være!".
-Vi har en type drop-in-tilbud, slik at jeg er tilgjengelig for brukerne av senteret. Dette er også blitt brukt av ungdom som jeg ellers ikke ville ha kommet i kontakt med, forteller Sedolfsen.
Til å begynne med drev hun litt aktiv markedsføring av seg selv. Hun la ut informasjon på kommunens nettsider, snakket med alle helsesøstrene og tok kontakt med rådgivere i videregående skole.
-For ungdom som sliter, ble dermed veien kortere til en time hos meg. Helsesøster ringer meg, sier hun.
Tone Sedolfsen mener det er helt grunnleggende å være fleksibel i jobben som psykolog i kommunal tjeneste.
-Jeg tar gjerne en time utenom ordinær arbeidstid. Hvis brukene har behov for det, er jeg også tilgjengelig på telefon og SMS, sier hun.
Faglige rådgivere fra Napha, Ellen Hoxmark og Kristin Trane, fikk øynene opp for psykologens recoveryorienterte arbeidsformer tidligere i vår.
-Jeg selv hadde ikke gitt det noe navn da de sa det, men i etterkant har hele Tromsø kommune hatt fagdag om recovery. Vi i rus- og psykiatritjenesten har lest oss opp på NAPHAs kunnskapsoppsummering om recoveryorientert praksis, og de siste to månedene har enheten hatt begrepet i fokus, forteller hun.
Tone Sedolfsens arbeidstid i ACT-team bidro til å stake ut den recoveryorienterte kursen.
-Å jobbe utadrettet, tenke langsiktig, bygge allianser, ikke gi meg så lett og i stedet gi brukerne mange sjanser og ikke minst spørre dem hva som ville gjøre livet bedre for dem, var en tankemåte jeg dermed hadde med meg inn i stillingen som psykolog i kommunen, forteller Sedolfsen.
Hun leter hele tiden etter brukernes ressurser og det som måtte kunne skape håp og motivasjon.
-Et eksempel er en godt voksen mann jeg jobbet med. Han slet med alvorlig depresjon, men hadde et inderlig ønske om å få sertifikatet tilbake. Dermed brukte vi tiden på å jobbe med en søknad. Å ta tak i noe han virkelig var opptatt av, bidro mer til å lette hans symptomer, enn klassisk kognitiv behandling gjorde, sier hun.
Selv om de fleste møtene med brukere foregår på kontoret, bruker Tone en hel vifte av alternative steder å gjennomføre terapeutiske samtaler.
-Like i nærheten finnes ei lita fjære midt byen. Der kan vi likevel sitte usjenert på en benk eller på steinene i vannkanten. Vi kan også gå en tur, gjøre noe praktisk sammen, eller jeg kan besøke brukerne hjemme.
Metodikk og verktøy
Kognitiv terapi og Motiverende intervju er kjerneverktøy i jobben som psykolog. Det siste halvåret har tjenesten hun jobber i tatt i bruk Klient- og resultatstyrt praksis med midler fra Helsedirektoratet til pilotkommuner.
-Måleverktøyet KOR gir mening og det gjør oss til bedre hjelpere. Det gjør brukerne mer delaktige, og flere er engasjert med tanker og meninger knyttet til egen bedringsprosess, er enhetens erfaring, sier hun.
Med dataprogrammet fit-outcomes gir KOR et visuelt redskap som sier noe om måloppnåelse, effekt og om prosessen går i riktig retning.
-Mange er spente på å få se «grafen sin». Dessuten gir bilder og tall oss et redskap til å stoppe opp for å drøfte hvordan vi eventuelt kan endre kurs, sier hun.
KOR har bidratt å rette fokus mot hva brukerne selv kan gjøre for å få et bedre liv.
- Jeg kan spørre; «Hva skal til for å få deg opp på 5? » eller «Her ser det ut til å ha rast litt nedover, hva har skjedd?», sier Sedolfsen.
Verktøyet KOR egner seg likevel ikke alltid.
-Enkelte brukere ønsker ikke å bruke det, og det må vi respektere. Andre møter oss ikke til klassiske samtaletimer, og da kan det være vanskelig å dra frem et skjema på en kafé eller i andre situasjoner i offentlige rom, sier hun.
Hver femte uke får de ansatte veiledning fra Ruspoliklinikken.
-Dette har vært helt nødvendig. Vi får opplæring på elementer vi ikke har skjønt, og dessuten drøftet enkeltsaker med utgangspunkt i KOR.
Sammen med sine kollegaer i kommunen jobber hun alltid for å bli bedre, for å hjelpe.
-KOR hjelper oss til å måle resultater, sier hun.
Å se mennesker komme seg fra alvorlige rus- og psykiske problemer, syntes hun tidligere kunne virke som et uoppnåelig resultat. I dag er hun fyllt av håp.
En klient fra ACT-tiden, har hun fortsatt samtaletimer med. De treffes hver uke, og til tross for at vedkommende fortsatt har symptomer som er plagsomme, klarer hun i dag å stå i jobb.
-Jeg har lært veldig mye av henne - om hva som hjulpet og hva som har virket. Når vi prater sammen, får hun ryddet og sortert, og slik kan hun gå videre, forteller Tone Sedolfsen.
Det er viktig at psykologen også deler noe av sitt.
-Å å fortelle noen historier om katten min, eller at jeg er glad i yoga, eller at vi sammen stikker innom for å kikke i en brukthandel av ren interesse, handler om å være personlig uten å være privat, sier Tone Sedolfsen.
Slik blir hun som psykolog mer «ufarlig».
-«Nesten som en venn» er en tilbakemelding jeg har fått.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
