Psykologspesialist frykter at risikovurdering har fått en overdreven stor plass i arbeidet med å forebygge selvmord. Det er viktigere å snakke om det som ligger bak selvmordstankene.
STANGELAND: -Det å få til en samtale om det som ligger bak selvmordstankene og gjennomføre tiltak som skaper trygghet og endring, må ikke komme i skyggen (FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA).
STANGELAND: -Det å få til en samtale om det som ligger bak selvmordstankene og gjennomføre tiltak som skaper trygghet og endring, må ikke komme i skyggen (FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA).
-Trenger vi selvmordsrisikovurdering? spør Tormod Stangeland, psykologspesialist ved ungdomspsykiatrisk klinikk ved Ahus. Han holder foredrag på Krisekonferansen på Gjøvik 11. november, der temaet er selvmord og selvmordsforebygging.
Det retoriske spørsmålet er satt på spissen, men ment til kritisk ettertanke.
Nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging (Helsedirektoratet, 2008) anbefaler kartlegging av selvmordsrisiko som standard i alle vurderinger og utredninger av pasienter i psykisk helsevern. Det er økt oppmerksomheten om sikkerhetstiltak og kompetanse som kan fange opp ungdom og voksne i faresonen.
Det finnes situasjoner der akutt krise oppstår brått og avtar raskt, der sikringstiltak for å avverge selvmordsfare er riktig og nødvendig.
– Men, min jobb, for eksempel, er å hjelpe ungdom som går i årevis med tanker om at de ønsker å dø, eller foreldre som er bekymret for at barna deres skal gjøre seg noe. For mange er selvmordstanker blitt en del av deres personlighet og måte å takle motgang i livet. Da virker retningslinjenes anbefalinger om selvmordsrisikovurderinger med akutt perspektiv lite klinisk nyttige, sier han.
Risikobeskrivelser er interessante på samfunnsnivå, men er vanskelige å nyttiggjøre seg på individnivå. Det er ikke mulig å skille mellom alle de som tenker på å ta livet sitt og de som faktisk ender med å gjøre det. Det viser en metastudie fra Universitet i Toronto, Canada (2016), som Stangeland referer til:
Matthew Large og medforfattere gikk gjennom studier av tilsammen 300 000 selvmordsrisikovurderinger i situasjoner som totalt hadde ført til 3000 dødsfall.
-Innsynet i hundretusener av vurderinger viste nesten ingen klare sammenhenger, kun for en høyrisikogruppe. De gjennomgående trekkene de fant er kjent siden 1960-tallet og enda tidligere enn det: Rus- og psykiske vansker og brudd i relasjoner gir risiko for selvmord. Sannsynligheten var også bare 5 %.
– Noe som er bedre enn å slå kron og mynt, men uegnet som grunnlag for å fatte en beslutning om vi skal sette inn tiltak eller la være i en krisesituasjon, sier Stangeland.
– Hvis jeg sitter overfor en person i selvmordsrisiko, hjelper det meg lite å vite at det er en viss prosent sannsynlighet for at noen i hennes situasjon dør i selvmord i løpet av de neste fem årene, fortsetter han.
Svingninger i enkeltmenneskets dagligliv, fanges ikke opp av skjematisk risikovurdering.
– Vi snakker om en gruppe som kan ha tanker om egen død i lang tid. Noen vurderer det kanskje 10 ganger om dagen og små episoder kan snu tankene, sier Stangeland.
En SMS med smilefjes eller ikke, om noen var hyggelig mot deg på bussen, eller om du la merke til at foreldrene dine la litt ekstra til rette for deg i dag. Små ting kan få stor betydning når du sliter med å klare livet ditt.
Praksisen med skjematisk risikovurdering, kan også gi upålitelig innhold. Det er ikke alle som svarer ærlig, eller kanskje blir et presist svar feil.
For de aller fleste er det heller ikke et spørsmål om ja eller nei om de vurderer selvmord eller tenker på selvmord. Ambivalens er vanlig.
– Ungdommene jeg snakker med svarer oftest «vet ikke», sier Stangeland.
Stangeland mener retningslinjene for selvmordsforebygging i utgangspunktet legger gode føringer, men blir misforstått når tiltak for å forhindre og sikre, kommer i veien for hjelpsom behandling.
– Jenta som sier hun vil dø kjæresten drar fra henne, er et eksempel, sier han.
Du kan følge risiko-sporet: Spørre om hvordan hun planlegger å dø, og hvis hun svarer at hun har piller liggende, begynne en forhandling for å få henne til å levere dem fra seg. ELLER, du kan kan velge en annen vei: Ta utgangspunkt i den delen av setningen som handler om det hun er redd for.
Når og hvorfor er du redd for at kjæresten din vil dra?
– Det er det siste sporet som leder til nyttig endringsarbeid, mener Stangeland.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?