Jobber du i kommunen, eller i et samhandlingsteam, med personer som har sammensatte utfordringer knyttet til alvorlig psykisk lidelse og vold? På denne temasiden har vi samlet kunnskap og ressurser som kan være nyttig for deg.
Jobber du i kommunen, eller i et samhandlingsteam, med personer som har sammensatte utfordringer knyttet til alvorlig psykisk lidelse og vold? På denne temasiden har vi samlet kunnskap og ressurser som kan være nyttig for deg.
Mange med sammensatte utfordringer knyttet til alvorlig psykisk lidelse, rus og vold har erfaringer preget av mistillit til hjelpeapparatet. Å ha sin egen bolig og kunne leve et meningsfullt liv er en grunnleggende menneskerettighet (Foto: Colourbox.com).
For de aller fleste kan en negativ voldsutvikling forhindres gjennom tett oppfølging, kontinuitet, fleksible og individuelt tilpassede behandlingstilbud, enten i kommunen eller i ACT- eller FACT-team. For et lite mindretall vil mer spesialiserte tilbud forankret i sikkerhetspsykiatrien være nødvendig.
God behandling, nye botilbud, felles eierskap og bedre samhandling tvers av samfunnsoppdrag og tjenestenivå - og ikke minst økt bevissthet om handlingsrommet som ligger i gjeldende regelverk - er noe av det som kan bidra til bedre samfunnssikkerhet og et liv utenfor institusjon for mange.
Hvordan tjenestetilbudet bør være for personer som kan utgjøre en samfunnsrisiko, handler i stor grad om hvilket samfunn vi vil ha. Alle har en grunnleggende rett til å leve et liv utenfor institusjon. Samtidig er det også et spørsmål om hvordan samfunnsoppdraget og tilbudet på tvers av ulike samfunnsaktører og tjenestenivå kan samordnes og forenes, og hvordan man kan håndtere kompleksiteten vedrørende juridiske, menneskerettslige og etiske dilemmaer knyttet til bruk av tvang.
De aller fleste som har alvorlige psykiske helseutfordringer utgjør ingen fare for andre. Likevel skapes det ofte et feilaktig bilde i media av at mange med alvorlige psykiske lidelser er farlige. Mange opplever stigmatiserende holdninger og utenforskap blant annet på grunn av dette.
Samtidig er det viktig å ikke bagatellisere at det foreligger økt voldsrisiko hos et lite mindretall som har alvorlig psykisk lidelse, og erkjenne at det er behov for en sterkere innsats på dette området. Siden 2014 har politiet registrert en økning i omfanget av voldslovbrudd begått av personer med alvorlige psykiske lidelser. Spesialisthelsetjenesten og kommunene opplever også et økt press, og har utfordringer med å gi et godt nok sikkerhets- behandlings- og omsorgstilbud (Kilde: Opptrappingsplanen for psykisk helse).
Det er nødvendig med gjennomgripende endringer i samfunnet og i tjenestene for å sikre grunnleggende menneskerettigheter og unngå utenforskap. Økt bevissthet og mer kunnskapsbasert forståelse av sammenhengene mellom alvorlig psykisk lidelse og alvorlige voldsepisoder, kan bidra til mer nyansert dialog og mindre stigmatisering, utenforskap og vold.
Lokalbasert psykisk helsearbeid har vokst frem som et alternativ til institusjonsbehandling i psykisk helsevern. De lokale tilbudene i kommunene skal være sterkere forankret i verdier som frivillighet, normalisering, likeverdighet, myndiggjøring og menneskerettigheter. Det vil si at man skal jobbe aktivt med å forhindre bruk av inngripende tiltak, maktutøvelse og press.
Den økende interessen for recovery i lokalbasert psykisk helse- og rusarbeid må forstås i lys av en sterkere oppmerksomhet på brukermedvirkning, menneskerettigheter, levekår og sosiale prosesser i psykisk helse- og rusarbeid. Recoverstøttende tilbud støtter opp om tilhørighet, håp, identitet, mening og selvbestemmelse (forkortet CHIME på engelsk).
Recovery - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid
100 råd som fremmer recovery - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid
Her finner du en artikkel av Erlend Rinke Maagerø-Bangstad, som presenterer forskning, belyser recoverygrep og tilnærming i situasjoner med trusler og vold i et teoretisk perspektiv, samt gir praktiske eksempler på dette: Recoveryorientert forebygging og håndtering av trusler og vold i psykisk helsetjenester.
Alle intervensjoner som kan understøtte recovery, vil være tvangsforebyggende. Mange kommunale tjenestetilbud er recoveryorientert og har arbeid, eller meningsfull aktivitet, gode boforhold og tilhørighet i lokalsamfunnet sentralt i behandlingen.
Noen tjenestemodeller som Housing First og IPS bygger også på recovery og grunnleggende menneskerettigheter. Sentralt i begge disse modellene er at bolig og arbeid eller meningsfull aktivitet er grunnleggende menneskerettigheter, og ikke noe en skal gjøre seg fortjent til. Å delta i arbeidslivet bidrar til bedre levekår, økonomi, helse og livskvalitet. Å ha et hjem er en forutsetning for å de aller fleste mennesker for å kunne starte en recoveryprosess.
Mange kommuner tilbyr nå et bredt sett av bo- og tjenestetilbud til personer med utfordringer knyttet til vold- og sikkerhetsrisiko. Det finnes flere gode eksempler på dette.
Samtidig rapporteres det fra kommunene at det er høy terskel for hjelp i spesialisthelsetjenesten og lite tilgang til ambulante tjenester. Brukere vurderes som klare for utskriving før de er tilstrekkelig stabile. Det er også betydelige kostnader knyttet til å etablere kommunale tilbud. Det er behov for sterkere tiltak, både på helsepolitisk nivå og i tjenestene (Kilde: FAFO-rappport).
Man opptrer ofte i et grenseland hvor kommunen har ansvar for frivillige bo- og tjenestetilbud forankret i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, mens Lov om psykisk helsevern gir spesialisthelsetjenesten ansvar for utredning og behandling av personer med alvorlig psykisk lidelse, og forvaltning av tvangshjemler på området (Kilde: FAFO-rappport).
Rapport: I grenseland. Samfunnsvern og sikkerhetspsykiatri i et kommunalt perspektiv
Oslo kommune har utviklet en håndbok med bakgrunn i egne erfaringer fra å etablere bo- og tjenestetilbud der det foreligger voldrisiko.
Her beskriver de at målgruppen er personer som har:
Behandlingsrelasjonen til hjelpeapparatet er ofte preget av mistillit, brudd i behandlingsrelasjoner, mange ulike hjelpere, gjentatte og krisepregede innleggelser og begrenset effekt av tidligere behandling.
Hva som har vært viktig oppsummeres i håndboka.
Det er ikke tilgang til å anvende tvang i kommunale tilbud til personer med psykisk helse og rusutfordringer.
Det pågår en diskusjon rundt behovet for tvangshjemler i kommunene. På den ene siden etterlyses det lovendringer som gjør det mulig for kommunene å behandle, følge opp eller påvirke atferden til innbyggere mot deres vilje. På den andre siden rapporteres det at mulighetene for å gi nødvendig oppfølging innenfor gjeldende lovverk ikke er uttømt, som følge av for lav bemanning, økonomi og manglende rutiner for samhandling på tvers av tjenestenivå og sektorer.
Flere rapporter har beskrevet at det benyttes ulike former for inngripende tiltak i kommunene. Tiltakene varierer fra motivering eller avledning som sjelden blir oppfattet som inngripende, til mer tydelig inngripende tiltak som i stor grad påvirker hverdagsliv og ulike livsområder.
Eksempler på uhjemlede rettighetsinngripende tiltak er oppfølging 1:1, 2:1 eller fotfølging som hindrer fri bevegelse, begrensninger i nett-tilgang / mobilbruk, begrenset tilgang på mat, alkohol og tobakk, regulering av økonomi, vasking og rydding i leilighet uten samtykke, inngripende brannforebyggende tiltak, bosetting på steder uten tilstrekkelige kommunikasjonsmuligheter og bruk av avtaler med «belønning».
Det er også eksempler på bruk av betingelser, som vilkår i husleieavtaler, bruk av velferdsgoder som belønning, eller ulike former for påvirkning fra personer som har makt til å sette i verk de tiltakene som er skissert. For eksempel å true med bruk av tvang, dersom medisiner ikke tas frivillig. (Helsedirektoratet, 2015 og NAPHA, Rapport nr.1/2017).
ACT og FACT er lokalbaserte tjenestemodeller som skal gi helthetlige og koordinerte tjenester til personer med alvorlige psykiske helseutfordringer, eller omfattende, langvarige rusproblemer, i kombinasjon med lavt funksjonsnivå. Teamene er satt sammen av ansatte fra kommune og spesialisthelsetjeneste og har kompetanse og bemanning som tillater fleksibel, persontilpasset hjelp, basert på recoverystøttende tilnærming.
Evaluering av ACT i Norge har blant annet vist at denne organiseringen av tjenester har effekt i form av en reduksjon i antall tvangsinnleggelser, og lengden på tvangsinnleggelsene.
Etablering og organisering av ambulante sikkerhetsteam må tilpasses hvem som skal få tilbudet, ulik geografi og demografi. FACT sikkerhetsteam er tenkt som en faglig ansvarlig enhet på tvers av helseforetak, eventuelt med regionalt ansvar. Teamene følger opp personer som skal bosette seg i kommunene etter behandling i sikkerhetspsykiatriske døgnavdelinger.
FACT sikkerhet har høy helse- og sosialfaglig kompetanse, og i tillegg spesialistrollene som kjennetegner FACT, nemlig brukerspesialist, russpesialist og arbeidsspesialist. Teamet bør også ha vedtakskompetanse og høy kompetanse på risikohåndtering. I Norge har vi per 2023 FACT sikkerhetsteam på Blakstad sykehus, i Helse Fonna og i Sykehuset Innlandet. Flere regioner vurderer etablering av FACT sikkerhetsteam.
Du kan lese mer om dette i rapporten «Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri» på rop.no, og temasiden for ACT/FACT napha.no
Antall utskrivelser fra sikkerhetspsykiatriske avdelinger har økt og mange kommuner tilbyr nå et bredt sett av tilbud til målgruppen. Utfordringene på tvers av tjenestenivå handler om ulike lovverk, økonomi, kompetanse og samhandling. Det er manglende samhandling mellom ulike tjenestenivå, og mellom ulike sektorer, som politiet og NAV.
Det er særlig utfordrende å skaffe til veie tilpassede boliger og etablere helhetlige tjenestetilbud til personer som er dømt til tvunget psykisk helsevern (Kilde: Opptrappingsplanen for psykisk helse).
Alle regionale helseforetak har nylig sammen gitt ut en rapport hvor det foreslås en overordnet og helhetlig plan for det sikkerhetspsykiatriske tilbudet. Planen beskriver at det behov for nye tjenestetilbud i spesialisthelsetjenesten, og ambulante sikkerhetsteam i tett samarbeid mellom sikkerhetspsykiatrien og kommunene.
Et tydelig budskap i planen er at sikkerhetspsykiatrien skal følge personen som er dømt til behandling ut i bolig. Det handler blant annet om at:
Den overordnede planen for sikkerhetspsykiatri er et av tiltakene beskrevet i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Mange av de nevnte tiltakene er også beskrevet i Straffereaksjonsutvalget sin rapport.
Kilde: Nasjonal drapsoversikt 2022 (politiet.no)
Myter og fakta om psykose og drap - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid
Risikofaktorer og sammenhenger mellom alvorlig psykisk lidelse og alvorlige voldsepisoder er sammensatte og komplekse. En studie det ofte vises til, fant at alvorlig psykisk lidelse ikke i seg selv er en risikofaktor for fremtidige voldshandlinger, men at voldsrisikoen i stedet knyttet seg til rusmisbruk, voldshistorikk og vanskelige boforhold (Elbogen et al., 2009).
Den mest kjente modellen som forklarer voldsrisiko, er WHO sin voldsrisikomodell.
Kilde: Krug et al. (2002)
Du finner mer informasjon om sammenhenger mellom psykisk helse, rus og vold i dette e-læringsprogrammet og i disse videoene, som er en del av kompetanseprogrammet og nettsiden rusogvold.no.
Samtykkeutvalget (2023) beskriver at ny kunnskap kan gi grunnlag for å si at alvorlig psykisk lidelse er en begrenset, men selvstendig risikofaktor for voldsepisoder, men understreker at dette gjelder et fåtall personer med alvorlig psykisk lidelse (Fazel m.fl 2014; Whiting m. fl 2022).
Nærhet i tid mellom vrangforestillinger og voldsepisoder ser ut til å ha betydning, og vrangforestillinger som vekker sinne, blir særlig trukket frem som en viktig faktor. Et drap på psykotisk grunnlag kan også ha til hensikt å beskytte den drepte eller andre mot større (psykotisk forståtte) påkjenninger (Ullrich et al., 2014). Utvalget understreker at selv om en ubehandlet psykotisk tilstand hos personer med en psykoselidelse kan innebære en viss voldsrisiko, vil faktisk utøvelse av vold være vanskelig å forutsi på individnivå.
Helsedirektoratet anbefaler å benytte strukturerte kliniske verktøy for å vurdere voldsrisiko. Det er utviklet ulike kartleggingsverktøy for systematisk vurdering av voldsrisiko de siste årene. De kan du finne her:
Kompetanseutvikling rus og vold er en nettressurs med samlet kunnskap, videoer, tips og litteratur for arbeid med integrert behandling rus og vold, utviklet av KoRus og RVTS.
Verktøy basiskartlegging rus og vold
Early recognition method (ERM) er en strukturert risikohåndteringsstrategi for miljøterapeuter i behandling av psykiatriske pasienter med vold og aggresjonsproblem.
SIGNALERINGSPLAN (helsedirektoratet.no)
En utfordring når det gjelder kartlegging av voldsrisiko er at det i for liten grad innhentes informasjon om brukernes fungering i deres bo- og nærmiljø, utover når de er innlagt. Kommunene har ofte liten tilgang til voldsrisikovurderinger fra spesialisthelsetjenesten når det meldes om at brukere er utskrivningsklare til kommunene. Det anbefales å styrke opplæring og kompetanseheving i spesialisthelsetjenesten om at voldsrisikovurderinger også omfatter historikk fra bo- og nærmiljø og lokal kontekst.
På tross av at alle tjenester anbefales å ha prosedyrer og rutiner knyttet til vurdering og håndtering av voldsrisiko, er det kun 17% av kommunene som rapporterer at de har skriftlige rutiner eller prosedyrer for samarbeid med spesialisthelsetjenesten for oppfølging ved utskrivelse etter utøvelse av vold eller overgrep. 63% av kommunene har imidlertid skriftlige rutiner eller prosedyrer for å utføre voldsrisikovurdering og voldshåndtering. (IS-24/8 - kommunalt psykisk helse og rusarbeid, 2022).
Mange har rutiner for:
Tjenestene må systematisk vurdere og håndtere risiko og identifisere potensiell risiko. Dette bør skje i samråd med hele teamet, slik at kollektiv kunnskap og erfaring kan brukes til å kartlegge både generelle og individuelle risikofaktorer.
Når risikoene er identifisert bør det utarbeides en plan for hvordan risikoene skal håndteres. Planen skal inkludere tiltak for å forhindre at farlige situasjoner oppstår, og tiltak for å håndtere situasjoner som allerede har oppstått.
Det er utviklet et helhetlig opplæringsprogram for å forebygge og håndtere aggresjons- og voldsproblematikk i helse- og sosialsektoren. Programmet heter «Møte med aggresjonsproblematikk», og er eid av de fire regionale helseforetakene. Programmet er anbefalt i nasjonal helse- og sykehusplan og i nasjonale faglige råd for forebygging og riktig bruk av tvang i psykisk helsevern.
Et av læringspunktene fra Kongsbergsaken var at både pårørende og politiet hadde viktige opplysninger som helsetjenestene ikke hadde kjennskap til. Helsetjenestene manglet nødvendig informasjon for å kunne ta gode beslutninger om diagnose, voldsrisiko, vilkår for tvungent psykisk helsevern og behov for oppfølging. Pårørende ble ikke tilstrekkelig involvert i prosessen rundt vurderinger av behovet for tvungent psykisk helsevern (Kilde: Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten).
Samtykkeutvalget har også pekt på viktigheten av å involvere pårørende for å ivareta pasientens interesser. Pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse står i en krevende omsorgssituasjon der de over tid har fått mer ansvar som følge av høyere terskel for innleggelse og andre kapasitetsutfordringer i helsetjenesten. Utvalget påpeker at hensynet til pårørende og betydningen av pårørendeinvolvering i for liten grad vektlagt da samtykkevilkåret ble innført i psykisk helsevern i 2017, og at det er sannsynlig at samtykkevilkåret har bidratt til å forsterke belastningen for en del pårørende.
Pårørendesamarbeid må være en sentral del både i kommune- og spesialisthelsetjenestens tjenestetilbud til personer med alvorlig psykisk lidelse. Ved manglende beslutningskompetanse har nærmeste pårørende en lovfestet rett til medvirkning og informasjon, noe som bør være tydelig beskrevet i prosedyrer og rutiner.
Ifølge Pårørendeveileder - Helsedirektoratet skal pårørende alltid få tilbud om generell informasjon. I tillegg bør man snakke med pårørende om hvordan de opplever sammenhengen mellom ressurser, belastninger og egen helse. Helsedirektoratet har laget en veiledende liste over hvordan man kan snakke med pårørende om deres behov. Den finnes på nettsiden deres.
Samtale med pårørende – huskeliste.pdf (helsedirektoratet.no)
Man bør videre gi råd til pårørende om å opprettholde aktiviteter, arbeid og sosialt nettverk, eventuelt vise til økonomisk rådgivning ved behov. Ved mistanke bør man spørre direkte om vold og overgrep, og man har en plikt til å avklare omsorgssituasjonen for barn som er pårørende.
Pårørende kan støttes gjennom pårørendekurs, flerfamiliegrupper eller andre gruppetilbud, eller individuell rådgivning/veiledning. Veiledning bør som hovedregel være avtalebasert, preget av kontinuitet og tilrettelagt med hensyn til tid og sted.
Opplæring kan gis individuelt eller i gruppe, sammen med pasienten/brukeren eller uten. Gruppebaserte tilbud for pårørende bør utvikles i et samarbeid mellom fagpersoner og relevante brukerorganisasjoner.
Mange pårørende opplever god støtte i andre som har erfart det samme gjennom likemannsarbeid, selvhjelp og kontakt med bruker- og pårørendeorganisasjoner.
Pårørendeveileder - Helsedirektoratet
For noen kan tvangsinnleggelser være nødvendig for å sikre behandling og dermed forhindre at et farepotensial utvikler seg. Fra mange hold er det stilt spørsmål om endringer i vilkåret om manglende samtykkekompetanse i lovverket om tvungent psykisk helsevern kan være én av årsakene til økt voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom.
KRIPOS rapport “Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser”
Samtykkeutvalget viser imidlertid til at det ikke er mulig å isolere dette som årsaksforklaring, men at flere forklaringsfaktorer kan ha hatt betydning. Eksempel nedbygging av døgnkapasitet, koronapandemien, vanskeligheter med å rekruttere helsepersonell med adekvat kompetanse, prioriteringer i helsetjenesten, styringssignaler fra sentrale helsemyndigheter, helsepersonells holdninger til bruk av tvang, rammer og prosedyrer for samhandling, pårørendeinvolvering og befolkningens tilgang til og bruk av rusmidler.
Dette, i tillegg til at det er viktig å unngå at tiltak for å sikre samfunnsvernet ikke får for store konsekvenser for alle som ikke har et farepotensial, gjør at det ikke anbefales å endre vilkåret til slik det var før. Samtykkeutvalget anbefaler at en kompetansebasert modell bør videreføres, og begrunner dette med:
Utvalget foreslår samtidig å redusere beviskravet til «overveiende sannsynlig», dvs «mer 50 prosent sannsynlig». Det vil kunne ivareta en bedre balanse mellom pasientens rett til selvbestemmelse på den ene siden og pasientens rett til nødvendig helsehjelp på den andre.
Det påpekes også at handlingsrommet knyttet til ivaretakelsen av samfunnsvernet ikke benyttes i tilstrekkelig grad. Samtykkeutvalget presiserer at samtykkevilkåret ikke gjelder dersom pasienten utgjør "en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse». Utvalget viser til at den kliniske og juridiske forståelsen av handlingsrommet i farevilkåret bør harmoneres bedre enn det som synes å være tilfellet i dag. Det foreslås at voldsrisikovurderinger og farevilkåret bør presiseres i nasjonale faglige råd om voldsrisikoutredning ved alvorlig psykisk lidelse.
Det vises også til at implementeringen av lovendringene har vært mangelfull. Begrenset opplæring knyttet til kompetansevurderinger kan ha medført for streng lovanvendelse og underbehandling for noen. Det er behov for opplæring i kompetansevurderinger og flere frivillige behandlingsalternativer.
Et stadig økende antall tvangsinnleggelser har gjort at det er sterke helsepolitiske føringer, internasjonalt og i Norge, om å redusere bruken av tvang innen psykiske helsetjenester. Andre løsninger skal være prøvd først.
Tvangsinnleggelser i psykisk helsevern for voksne - Helsedirektoratet
Helsedirektoratet har nylig utgitt et sett med nasjonale faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne. Hensikten med de faglige rådene er å bidra til å redusere uønsket variasjon i bruk av tvang og sikre god kvalitet på tjenestene.
Både spesialisthelsetjenesten og de kommunale psykisk helse- og rustjenestene kan bidra til å forebygge tvangsinnleggelser i sykehus, og redusere bruk av inngripende tiltak i egen praksis.
Den forebyggende innsatsen knyttet til redusert og riktig bruk av tvang har stort sett vært rettet mot spesialisthelsetjenesten. Det er en egen temaside om forebygging av tvang i kommunene på napha.no. Den vil beskrive mer konkret hvordan man kan jobbe med forebygging i kommunene.
En av de viktigste lærdommene fra Kongsbergsaken er betydningen av god informasjonsflyt. Både pårørende og politiet hadde viktige opplysninger som helsetjenestene ikke hadde, og som gjorde det utfordrende å ta gode beslutninger knyttet til diagnose, voldsrisiko, vilkår for tvungent psykisk helsevern og behov for oppfølging. Det kunne se ut som ingen som alene hadde nok informasjon til å utløse opplysningsplikten, men at det samlet var nok informasjon til det skulle vært reagert.
Helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse og voldsrisiko
Helsetjenestene kan være sentrale i å innhente en slik samlet informasjon uten å krenke taushetsplikten. Før de gjør det, bør de vite hva det foreligger samtykke til, vite at taushetsplikten ikke gjelder for opplysninger som er kjent fra før, og kjenne til at det er opplysningsplikt ved fare.
For eksempel vil pårørende som regel vite at en person har vært i kontakt med helsevesenet. Dersom man ringer kjente pårørende og spør hvordan det går med personen, vil en ikke gi opplysninger som ikke er kjent for personen fra før. Derfor vil dette ikke være brudd på taushetsplikten. Pårørende har ingen taushetsplikt, og kan fritt dele opplysninger.
Dersom personens oppfølging av helsetjenestene allerede er kjent for andre som kontaktes, vil det heller ikke være brudd på taushetsplikten å gi nye opplysninger hvis man kontakter disse. De som får forespørselen, må hver for seg på selvstendig grunnlag vurdere om de har unntak fra egen taushetsplikt. Det kan også være at det foreligger samtykke fra brukeren til å dele opplysninger. Dersom man deler en bekymring, kan det også hende det utløser en opplysningsrett eller en opplysningsplikt hos flere instanser.
Et nylig oppdatert rundskriv inneholder informasjon og praktiske eksempler på informasjonsutveksling mellom helsetjenesten og politiet, spesielt i forbindelse med vurdering og håndtering av voldsrisiko.
I kontakten mellom helsetjenestene og politiet er reglene for taushetsplikt i hovedsak de samme som for andre, og slik de fremgår av helsepersonelloven § 21. Samtidig er det en rekke unntak fra taushetsplikten. Samtykke er det viktigste og enkleste unntaket fra taushetsplikten (jfr Helsepersonelloven § 22). Det er tillatt:
Helsepersonell har rett, men ikke plikt, til å gi opplysninger til politiet når tungtveiende interesser gjør dette rettmessig (jfr Helsepersonelloven § 23 nr. 4). Opplysningsretten utløses når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Det vil si når hensynet til liv, helse og samfunnssikkerhet veier tyngre enn hensynene bak taushetsplikten. Opplysningsretten gjelder for alvorlige situasjoner, der videreformidling av informasjon vurderes å være viktig for å hindre skade eller fare av et visst omfang. I og med at det er en opplysningsrett velger man selv om man ønsker å gi opplysninger videre eller la det være.
Helsepersonell har plikt til å journalføre informasjon som er gitt til politiet og andre. I tillegg bør en så langt det er mulig informere personen om at opplysninger er gitt.
Helsepersonell har plikt til å varsle politi og brannvesen ved nødvendighet for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Plikten er knyttet til vurderingen av sannsynlighet og alvorlighet for en potensiell skadevoldende handling.
Helsepersonell plikter å forsøke å avverge visse alvorlige forbrytelser som voldtekt, seksuell omgang med barn under 14 år, betydelig kroppsskade og drap. Helsepersonells opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 31 går lengre enn de situasjonene som følger av straffeloven § 196.
Rundskrivet understreker betydningen av å tydeliggjøre og ha en felles forståelse av reglene knyttet til taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt å etablere lokale samarbeidsavtaler mellom helsetjenesten og politiet.
I tillegg vises det til mange konkrete eksempler hvor unntak fra taushetsplikt kan være aktuelt:
– Skal sladrehank selv ha bank? - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid
Det er viktig å sikre tilstrekkelig kompetanse om håndtering av aggresjons- og voldsproblematikk, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Doktoravhandlingen “Kompetanse for bedre tjenester” har undersøkt betydningen av strategisk satsing på kompetanse for ansatte i psykisk helsetjenester som samarbeider med brukere som kan være truende og/eller voldelige. Studien ser på betydningen av to elementer i kompetanseprosjektet: To grunnleggende kurs i forebygging og håndtering av vold, og ett kompetansetiltak for ansatte i samlokaliserte boliger. I tillegg er ledere og fagansvarlige i tjenester som deltok på kompetansetiltakene i regi av Helseetaten i Oslo, eller hadde anvendt verktøy utviklet i prosjektet, intervjuet.
Funnene indikerer at:
Studiene konkluderer med at kompetansehevingstiltak alene ikke er tilstrekkelig for å endre praksis, men er et godt utgangspunkt for videre utvikling av praksis.
Helsedirektoratets veileder Oppfølging av personer med store og sammensatte behov retter seg mot ledere på alle nivåer i virksomheter som yter tjenester til personer med store og sammensatte behov. Ledere må jobbe aktivt for å utvikle myndiggjorte pasienter, myndiggjorte brukere, myndiggjorte fagpersoner og myndiggjorte team.
Det er også et lederansvar å identifisere kompetansebehov, planlegge kompetanseutvikling i tjenestene, og legge til rette for systematisk arbeid med kvalitetsforbedring slik det er beskrevet i lov og forskrift.
Tjenestene skal være virkningsfulle, trygge og sikre, involvere brukere, være samordnet og kontinuerlige, utnytte ressursene på en god måte og være tilgjengelige og rettferdig fordelt
«Og bedre skal det bli»- nasjonal kvalitetsstrategi for helse- og omsorgstjenesten
Det anbefales å
Å ivareta mennesker med sammensatte og omfattende behov forutsetter et bredt sett av kompetanse. Kompetanse på tvers av fagområder, spesialisert kompetanse, kompetanse om hvordan tjenestesystemet og justissektor fungerer, kunnskap om hvordan man kan identifisere voldsrisiko og ulike hjelpebehov, hvordan man kan involvere brukere i tjenesteutvikling, for eksempel. I tillegg vil det være viktig å jobbe med å styrke samarbeidskultur, verdier, etisk bevissthet, samordning og koordinering gjennom prosess- og endringsledelse.
Ofte har kommuner og spesialisthelsetjenesten ulik forståelse og vurdering av pasientens behov, og hva som kan være et godt tilbud. Det vil være en åpenbar fordel om mer av kompetansetilbudene skjer på tvers, at helseforetakene og kommunene utarbeider felles kompetanseplaner, og gjennomføre disse sammen.
Et mer felles kunnskapsgrunnlag kan styrke samhandling og felles eierskap til utviklingen av et helhetlig lokalbasert psykisk helsearbeid på tvers. Mye av kompetansebehovene er overlappende. I dag er det ingen grunnleggende forskjeller mellom personer som har et tilbud i spesialisthelsetjenesten og kommunen. Ingen har lenger livslange institusjonsopphold. Kommunene gir et bredt sett av tilbud. Mange får også et tilbud begge steder.
Mer felles kompetansetilbud er anbefalt i samtykkeutvalgets rapport.
Hvis du har behov for råd, veiledning og opplæring om voldsrisiko, kan du ta kontakt med regionale kontaktpersoner for opplæringsprogrammet MAP- Møte med aggresjonsproblematikk
Du kan også kontakte regionale kontaktpersoner for programmet «Kompetanseutvikling rus & vold», som er et samarbeidsprosjekt mellom KORUS og RVTS.
Hvis du ønsker tips om gode eksempler på voldsforebyggende arbeid i kommuner og samhandlingsteam, kan du kontakte NAPHA på kontakt@napha.no.
Innhold i artikkelen
Se aktuelle artikler
