Navn: Lars Espen Haugan.

Jobb: Miljøterapeut/pedagog i ACT-teamet i Aust-Agder.

Forrige deltaker i ACT-stafetten: Tove Hansen teamleder for ACT-teamet i Tromsø.

-Hvordan jobber deres ACT-team?

-Teamet jobber mye med å ivareta helheten rundt hver enkelt pasient. Det betyr at vi må være ganske så fleksible. Alle pasienter har behov for individuell oppfølging, og det er viktig for oss at dette blir ivaretatt på en god måte. Vi fungerer ofte som koordinator for pasientene våre, og har et tett samarbeid med NAV, kommune, sykehus og arbeidsgiver. Vi driver også med diagnostisering, og cirka én tredjedel av våre pasienter har fått endret diagnose etter at de ble tatt inn i ACT. I tillegg kommer daglig oppfølging, hjelp til handling av dagligvarer og følge til forskjellige offentlige instanser. Observasjon av den enkelte blir gjort ved alle treff. Vi er svært tilpasningsdyktige når det gjelder avtaler. Vi setter opp en ukeplan på tavla hver mandag, men det har vel aldri hendt at en dag blir nøyaktig slik den er planlagt.

-Ser du noen dilemmaer i måten et ACT-team arbeider på?

-Selv om modellen legger opp til at teammedlemmene skal rullere mellom de forskjellige pasientene, er det ikke til å unngå at det knyttes bånd mellom pasientene og hvert enkelt teammedlem. Relasjon mellom behandler og pasient er kjempeviktig, men man må passe seg slik at pasienten ikke knytter for sterke bånd. Dette er en vanskelig balansegang. Måten det jobbes på gjør også at det kreves kontinuitet, og dette har gjort at det er vanskelig å leie inn ekstra personell ved ferie og langtidssykdom blant de ansatte. Vi er derfor et ganske sårbart team. I andre land er ACT et døgntilbud, mens vi i Norge jobber hverdager på dagtid. Erfaringene vi har gjort oss tilsier at pasientene hadde fått bedre oppfølging hvis tilbudet hadde blitt utvidet til å gjelde kveld og helg.

-Skildre ditt team med tre ord.

-Fleksibelt, aktivt, faglig.

-Hva er det beste med jobben din?

-Når vi kommer på jobb på morgenen, vet vi svært sjelden hvordan dagen vil bli. Dette gjør at dagen ofte blir utfordrende på en positiv måte. Vi får treffe våre pasienter i deres eget miljø, og dette gjør at vi får et bedre og bredere perspektiv enn om vi skulle tatt de med på et kontor. Samtidig er det spennende å få være med på oppstarten av noe nytt. Vi føler jo at vi er med på å utforme vår egen arbeidsplass.

-Og hva er det verste?

-Det er vel ikke til å komme forbi at vi har en arbeidsplass der vi tidvis kan komme opp i farlige situasjoner. Vi er svært bevisste på å ikke dra alene hvis vi tror at det kan bli farlig, men noen ganger kan dette være en vanskelig vurdering. Det kan også være lett å bli utbrent i en slik jobb hvis man ikke setter nok grenser for seg selv. Dette er jo en pasientgruppe som andre instanser har hatt problemer med å hjelpe tidligere, og selv om vi gjerne vil, er det ikke alltid vi får det til. Det er derfor viktig at man snakker sammen i teamet slik at man ikke føler seg alene med problemet. Derfor er vi også svært bevisst på at vi rullerer med tanke på oppfølgingen av de mest utfordrende pasientene, samtidig som vi har stor takhøyde for at det i perioder skal være mulig å trekke seg ut av den mest intense delen av oppfølgingsarbeidet.

-Hvem er de viktigste samarbeidspartnerne for ditt ACT-team?

-Det varierer veldig fra pasient til pasient, men hvis det skal trekkes fram noen spesielle, må det kanskje bli NAV, DPS, kommunen, politiet, psykiatrisk sykehusavdeling, fastlege og selvfølgelig pårørende.

-Hva skal til for å få til et sammenhengende tilbud for brukere med alvorlige psykiske lidelser?

-Noe av det viktigste her er vel koordinering og samhandling. Instansene kan ha så gode intensjoner som bare det, men det hjelper lite hvis de drar i hver sin retning. Vi har ofte sett at pasienter blir forvirret av at de får motstridende beskjeder fra ulike deler av hjelpeapparatet. Her føler jeg at ACT har en svært viktig funksjon med å få samlet trådene.

-Hvordan påvirker det møtet med pasientene å jobbe ”ute” og ambulant?

-Vi får jo se pasientene i deres eget miljø. Dette gjør at vi ser hvordan den enkelte pasients funksjonsnivå er til daglig. Vi har flere ganger blitt overrasket både den ene og den andre veien. Noen pasienter er svært flinke til å dekke over sitt egentlige funksjonsnivå, spesielt hvis det er lavt. Dette gjør at vi kan tro pasienter har større forutsetninger enn de egentlig har. For å avdekke dette er det viktig med både observasjon og testing. Samtidig er det viktig at pasientene får anledning til å utføre oppgaver som de har forutsetning for å klare. Vi må også huske på at det er vi som kommer inn som ”gjester” hos pasienten, og det skaper større behov for tilpasning og respekt. Vi kan ikke stille de samme kravene til at pasienten skal tilpasse seg oss, som det man kanskje gjør hvis pasienten er innlagt eller sitter på et kontor. Det er ACT-teamet som må tilpasse seg pasienten.

-Hvilke temaer diskuteres mest i ditt team?

-Det blir en del diskusjoner omkring hvilke strategier vi skal velge opp mot hver enkel pasient. Essensen i de fleste diskusjoner er vel egentlig hva vi kan gjøre for at den enkelte pasient skal ha det best mulig.

-Og har de det bedre nå enn før ACT kom inn i bildet?

-Vi håper og tror det i alle fall. Slike ting er jo svært vanskelig å måle. Den mest konkrete endringen vi kan peke på er vel at det har blitt 50 prosent færre innleggelser blant våre pasienter etter at de ble tatt inn hos oss. Det må vel bety at noe av det vi gjør er riktig.

• Les flere ACT-stafetter:

1.etappe: Moss  -Bra at hjelpen gis på brukerens arena

2.etappe: Sunnmøre  -Har mer kontakt med familie og pårørende

3.etappe: Bergen  -Hårfin forskjell mellom helsearbeider og støvsugerselger

4.etappe: Günerløkka  -Brukermedvirkning avgjørende for resultater

5.etappe: Kongsberg -Vi kjenner hver enkelt bruker veldig godt

6.etappe: Tromsø -Dilemma knyttet til tvang

8.etappe: Skien -Behandlerne må ut av sin komfortsone

9.etappe: Trondheim -Gir en mulighet til å oppleve likeverdighet

10.etappe: Kristiansand -Meningsfullt å jobbe fleksibelt

11.etappe: Jæren -Ingen av oss er redde for skitt under neglene

12.etappe: Romsdal -Berikende å arbeide på brukerens premisser

13.etappe: Follo -Oppfattes som troverdige av pasientene

14.etappe: Nordmøre Skriver journal på ferga