Publisert: 07. juni 2020.   Endret: 07. juni 2020
Odd Volden

TILBAKE SOM NAPHA-BLOGGER: Odd Volden er tilbake med innlegg på Napha.no. Denne gangen med en fagbokkritikk. Arnhild Lauvengs nye grunnbok i psykisk helsearbeid får ros, men Volden skriver i kjent stil også med en kritisk skjerpende brodd. FOTO: Guro Waksvik.

Det landskapet vi er pasienter i

Det landskapet vi er pasienter i

Arnhild Lauvengs nye lærebok holder gjennomgående et skyhøyt nivå, men det er mulig å spore en undertekst som kan bidra til å skape liknende holdninger som boka forsøker å motvirke.

Det som imponerer mest, er Lauvengs vilje og evne til å gå inn i både pasientens og den profesjonelles livsverden. Grunnbok i psykisk helsearbeid. Det landskapet vi er mennesker i (2020) holder gjennomgående skyhøy kvalitet. 

For en del av oss som har vaket rundt på feltet for psykososial helse en stund, vil det være slik at Arnhild Lauvengs navn er uløselig knyttet til debutboka I morgen var jeg alltid en løve (2005). Jeg skal ikke påstå at jeg husker hvor jeg var da jeg leste boka første gang, men I morgen var jeg alltid en løve er en bok av den typen som får en til å tenke i de baner, slik man gjerne gjør når det er snakk om musikalske åpenbaringer i ungdommen, store tv-øyeblikk, eller andre skjellsettende opplevelser.

I mange år framover kommer Arnhild Lauvengs foreløpig siste bok, Grunnbok i psykisk helsearbeid. Det landskapet vi er mennesker i (2020) til å være et tilsvarende referansepunkt for sykepleiestudenter, nyutdannede sykepleiere og andre helse- og sosialarbeidere. Det er en sterk påstand, som jeg skal bruke dette comeback-innlegget som naphablogger til å forsøke å begrunne.

Institusjonsnært

Det er en praksinær, for ikke å si institusjonsnær bok Arnhild Lauveng har skrevet. Her er det smått med honnørord, slik det i blant har vært overdoser av i lærebøkene til «sosioromantikerne» - de siste tjue årenes institusjonsskeptikere og dialogisme- og recoveryforkjempere.

I Lauvengs bok lyser omsorgen for, kunnskapen om og solidariteten med dem som kommuniserer minst utvungent og selvfølgelig blant oss fra hver eneste side. Alt kan repareres, bare man er nøye nok med detaljene, og bare man gir nok kvalifisert profesjonell hjelp over lang nok tid.

Prisen vi betaler for dette, er unyansert språkbruk og et innsnevret felt. Det er for alle praktiske formål bare «sykdom», «syke», «sykepleiere», «pasienter» og «pårørende» her. Det er nesten som om teksten mellom linjene i denne boka står i fare for å skape liknende holdninger som dem teksten linjene forsøker å motvirke.

Litt eplekjekt i blant

Når Lauveng innrømmer at «psykososiale funksjonsnedsettelser er en korrekt og nøytral beskrivelse, men litt tungt i dagligtalen», fristes man til å replisere: -Det er litt tyngre å si «afroamerikaner» enn «neger» også, men vi har likevel innsett at det er det vi skal gjøre.

For å understreke og forsvare at helsearbeidere er utbyttbare, skriver Lauveng i kapittelet om relasjoner litt eplekjekt at «slaveriet (er) opphevet». Vel, for pasienter utsatt for tvang vil nok dette kunne oppleves annerledes. Da jeg i sin tid intervjuet en mann om hans erfaringer med «tvang uten døgn», svarte han at det var som «å være en fisk på en sluk».

 Mye av tiden plager forfatterens valg og vinklinger meg ikke så mye som jeg ville trodd. Grunnen er nok at Arnhild Lauvengs prosjekt er så stringent som det er - det er lett å la seg rive med, uansett utgangspunkt.

Sterk fortellerstemme

Arnhild Lauveng har alltid hatt saker hun har vært opptatt av. Det er helt fair - embetseksamener og doktorgrader fratar ikke folk retten til å ha meninger og å forfølge saker. Lauveng har også i denne boka gjennomgående en sterk, empatisk og omsorgsfull fortellerstemme, noe som er med på å gjøre boka så god som den er blitt.

Samtidig er det slik at Lauveng ikke nødvendigvis bruker veldig mange eller like naturlige referanser i alle kapitlene. Kombinasjonen av sterk fortellerstemme, antydninger til kjepphester og lange strekk uten referanser gjør at man innimellom kjenner at tilliten smuldrer litt bort.

Bokas siste kapittel, om tvang, har to referanser. Den ene går til en av Lauvengs selvbiografiske bøker, den andre til en bok om utviklingstraumer. Kapittelet om organisering av helsetjenesten har én referanse, mens tre av kapitlene ikke har referanser i det hele tatt.

Deler av teksten blir da fort å forstå som et resultat av Arnhild Lauvengs generelle faglige, kulturelle og personlige dannelse, og hennes egne refleksjoner, vurderinger og meninger. Slikt skjønner lesere med en viss akademisk trening, men kan man vente at den jevne sykepleierstudent får med seg dette?

Tendensiøst om brukermedvirkning

Lauveng skriver med tendenser til stråmannsargumentasjon om brukerperspektivet. Vi bruker da vitterlig et begrep som «barneperspektivet» i bestemt form, uten at vi et øyeblikk tror at alle barn mener det samme som alle sine kategorifeller? Synsvinkler handler ikke om meninger, men om hvordan verden ser ut fra et bestemt ståsted, slik Lauveng også innrømmer etter hvert.

At det aldri er motsetninger mellom fagfolk og brukere, mens det er meningsfullt å snakke om motsetninger mellom brukere, pårørende og fagfolk på den ene side, og økonomer og helsebyråkrater på den andre siden, fremstår som en underlig og bastant påstand - det er i hvert fall ikke i samsvar med mine erfaringer gjennom førti år.

Forfatteren gjentar i dette kapittelet noe hun allerede har berørt tidligere i boka, og som hun også har vært opptatt av i andre sammenhenger: At det ikke bare er erfaringskonsulenter som har brukererfaringer. Det er riktig og viktig, men hvorfor kunne ikke Lauveng tatt med et case der leseren får se verden fra erfaringskonsulentens ståsted, istedenfor å gi ordet til nok en sykepleier?

Gode modeller og praksishistorier

Boka har fire deler, men oppleves som svært enhetlig. Temaer som er tatt opp i tidligere deler, blir referert der det passer, uten at flyten og presentasjonen av det nye lærestoffet forstyrres.

Bokas modeller er gode. Å lære psykososial helsearbeidere å tenke analytisk og visuelt er noe av det nyttigste man kan foreta seg som akademiker.

Boka retter seg eksplisitt mot bachelor-nivået i helseutdanningene. Det synes derfor noe umotivert at alle de profesjonelle i de mange praksishistoriene enten er sykepleiere eller sykepleiestudenter - det inviterer vel ikke akkurat til tverrfaglighet?

Praksishistoriene er i blant briljante. De fleste er gode. En sjelden gang blir de for overtydelige. Jeg vet ikke hvor original ideen om å la disse historiene være subjektive er, men det bidrar vesentlig til å gjøre boka levende og engasjerende.

En klassiker

Tittelen på boka kan diskuteres. I mitt hode er dette i større grad en grunnbok i det jeg vil kalle «recoveryorientert psykiatrisk sykepleie» eller «recoveryorientert miljøterapi» enn i psykisk helsearbeid. Undertittelen lyver også litt: Boka tar oss i litt for stor grad inn i «det landskapet vi er pasienter i».

Forfatteren bemerker at lidelsen kan bli en stor del av pasientens identitet (side 179). Det kan vel hende, men Arnhild Lauveng hadde nok stått seg på å være litt mer ydmyk for at også profesjonstilhørighet kan være i overkant identitetsskapende - det hender at linja mellom autoritet overfor leserne og paternalisme overfor pasientene blir i tynneste laget i denne boka.

Noen innvendinger til tross: Jeg tror vi allerede nå kan fastslå at Arnhild Lauveng har skrevet en klassiker. Boka holder gjennomgående skyhøy kvalitet. Det som imponerer mest, er Lauvengs vilje og evne til å gå inn i både pasientens og den profesjonelles livsverden. Det gir boka et særpreg det kan bli vanskelig å utfordre.

NY FAGBOK: Arnhild Lauveng: Grunnbok i psykisk helsearbeid - Det landskapet vi er mennesker i. (Foto av omslag: Universitetsforlaget)

Kommenter:

Mer om

blogg bokomtale psykisk.helsearbeid.som.fag.og.praksisfelt fagbokkritikk brukerperspektivet

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen