Et hjelpeapparat som både ga omsorg og "pushet" på for at hun skulle takle livet selv, bidro til at forfatter og foredragsholder Kristin Ribe sluttet å skade seg selv.
-Det klart viktigste i min prosess mot bedring var å lære meg å kjenne meg verdifull nok til å kunne få den hjelp og støtte som finnes et sted, og til selv å kunne be om denne hjelpen uten å skade meg først, sier Kristin Ribe.
1. mars fikk hun stående applaus fra over 200 personer, da hun under en konferanse i Trondheim i anledning Verdensdagen mot selvskading holdt foredraget "Selvskading - hva hjelper".
Ribe fortalte om hvordan hun som 23-åring begynte å skade seg selv. Etter 2891 sting og mange år med selvskading kom hun seg ut av det, og er i dag foredragsholder, billedkunstner og prisbelønnet forfatter med blant annet fire romaner bak seg.
Det å få en åpen returavtale hos akuttposten ved St. Olavs hospital avdeling Østmarka i Trondheim, trekker hun frem som noe av det viktigste for at hun klarte å slutte med selvskading.
-Det har vært umåtelig viktig for meg med et sted der jeg kunne få en time-out, få en pause. Å komme inn på åpen retur innebærer også at jeg kan komme bare for å sitte og slappe av fra følelsene noen timer, understreker Ribe.
Denne tryggheten og omsorgen, kombinert met at hjelperne hele tiden formidlet at de trodde hun kunne bli bra og leve et normalt liv igjen, fungerte godt for henne.
-Det jeg synes jeg har trengt, og fått, er noen som har tro på meg. Vi tror at du greier det. Kom til oss hvis det er for ille, men vi har trua på deg, sier Ribe.
Hjelperne bevisstgjorde henne også på at hun selv måtte lære seg å be om hjelp med ord, og ikke gjennom å skade seg selv.
-Jeg skjønte at det var jeg som må kjenne etter. Det var jeg som måtte si i fra, be om hjelp. Ikke presse andre, ikke være avhengig av andres gjetning av ansiktsuttrykk og kroppsholdning og utydelige hint. Og jeg må vite at de vil hjelpe. Jeg får komme, sier hun.
Hun roser personalet ved Østmarka for å ha skubbet henne avgårde til psykolog, også i perioder hvor det har vært tøft og hun drev med mye selvskading. Også psykologen la vekt på å fortsette samtalene om de bakenforliggende årsakene til selvskadingen, og ikke slippe tak i disse samtalene også når selvskadingen var omfattende.
-Det er lett å miste motet når det skjedde igjen og igjen, og ble verre og verre som det ble med meg. Psykologen min fortvilte nok, men han turte. Han ga ikke opp, men holdt fokuset på samtalene, på det vi snakket om, at det var viktig å fortsette samtalen uansett hva som skjedde parallelt, forteller Ribe.
I likhet med de ansatte på Østmarka presset også psykologen på for at hun skulle ut og gjøre aktiviteter som bygde opp selvfølelsen hennes, og som fikk tankene hennes over på noe annet.
-Jeg trengte psykologen som også pushet meg videre på andre fronter, besøke venner, skaffe seg flere venner, prøve seg i jobb, trene, alt som har med selvfølelse å gjøre. Slike opplevelser, hvor hardt jeg enn sleit for å få det til, gjorde at jeg fikk en indre lyst til å komme ut av selvskadingen, hvor mye den enn ga av lettelse og følelse av kontroll, forteller Ribe.
Hun fikk tekstmeldinger fra venner som viste at de brydde seg om henne: "Vær snill mot deg selv. Du er min beste venn.”, eller ”Hei du travle dame. Vil du ha pizza i mårrakveld?”
-Psykologen, og særlig de på avdelingen, har brukt masse tid på å hjelpe meg med å se innholdet i sånne invitasjoner og utsagn, at det faktisk betyr at de bryr seg om meg, sier hun.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
