-Eksperthierarkiet er veldig strengt på psykisk helsefeltet. Ofte blir det profesjonene som rager øverst som får siste ordet og setter standarden. Det tror jeg er veldig uheldig, sier Birgit Valla.

-Standardisering fører til middelmådighet

I dag lanserte hun boka «Videre – Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre». Der tar hun et oppgjør med standardiserte behandlingsmetoder, definert av et ekspertvelde hun mener i hovedsak består av psykologer og psykiatere.

-Standardisering fører til middelmådighet. Man gjør likt med alle pasienter, så man skal sikre seg at det ikke går riktig galt. Det man da kan være helt sikker på er at man aldri blir virkelig god på noen ting, mener hun.

-Må være mer likeverdige

Nøkkelen til hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre mener hun ligger i å åpne for større kreativitet og prøving og feiling blant fagfolk. Tilbakemeldinger fra brukerne og målte resultater av behandlingen skal være rettesnoren.

-Skal vi få til fremgang må alle fagfolk og brukere være mer likeverdige når det gjelder å komme med meninger rundt hva vi skal gjøre. Jeg ser et stort ønske blant mange som jobber i de kommunale psykiske helsetjenestene til å prøve ut nye veier, men ofte tør man kanskje ikke. De tror det ikke er faglig bra nok, og at de kan bli tatt på å gjøre noe feil, sier Valla.

-Folk selv har så mye ressurser

-Vil det ikke være vanskelig for en liten psykisk helsetjeneste med små ressurser å jobbe kreativt på denne måten, og lettere å ty til standardiserte metoder?

-Stange kommune hvor jeg jobber er ikke en rik kommune. Vi får til dette med små budsjetter. Det er selvsagt enklere å bare få en metode, i stedet for å måtte forholde seg til tilbakemeldinger fra brukerne og kontinuerlig endre tjenester og oppdatere kompetansen sin ut fra disse. Da sier jeg OK, du kan lære mye av de grunnleggende metodene, men tror vi at de alene gjør oss gode så gjør de ikke det, men middelmådige, hevder hun.

Hun mener innsatsen som legges i å høre på hva brukerne selv sier de trenger hjelp med, og så evaluere om hjelpen hjalp, er så effektiviserende at det er lurt å gjøre også for kommuner med små ressurser.

-Vi bruker så mye tid unødvendig i psykisk helsetjenester. Folk selv har så mye ressurser. Får vi hentet ut disse så trenger ikke vi så mye ressurser selv, sier Valla.

Begynn med brukeren - ikke deg selv

-Hva legger du i at tjenestene bruker mye unødvendig tid?

-Det som ofte gjøres feil er at vi som hjelpere begynner med oss selv, hva vi kan tilby og hva vi tenker at klienten trenger hjelp til. Da blir det et ressurssluk, forklarer hun.

I Familiehjelpa i Stange gjør de det i motsatt rekkefølge:

-Vi spør folk systematisk om hva som er viktig for dem, hva er det de tenker at de har behov for. Så kommer vi med våre betraktninger etter å ha lyttet ordentlig til brukeren. Da blir hjelpen mye mer effektiv, og vi frigjør masse tid, sier hun.

Ideene finnes på grasrota

Hun mener utvikling av tjenestene må komme fra grasrota.

-Du vet aldri hva som er riktig et sted. Det er ikke det at vi ikke skal ta i bruk det som er kommet fra forskningsmiljøene, men dette må kobles opp mot konteksten der vi bor. Ideene, som kan bringe oss videre, må du ned på grasrota for å finne. De finner du ikke på et kontor på Blindern, mener hun.

For at de kommunale tjenestene skal kunne jobbe utviklende på denne måten, mener hun det må settes en standard for hvilke strukturer man trenger.

-Det må være likeverd både mellom fagfolk og brukere og mellom ulike profesjoner. Mange profesjoner må jobbe sammen, sier hun.

I Familiehjelpa i Stange, hvor Valla jobber, har de også lagt vekt på disse faktorene:

-Der kan alle ta kontakt. Vi har ingen ventetid. Det er viktig, da kommer vi til med hjelp i tide.

Skolerte alle ansatte der behovet var størst

Hun nevner et konkret eksempel på hvordan de utvikler tjenesten i Stange:

-Da vi startet med å ta i mot familier, så førte vi statistikk over hva som var grunnen til at de tok kontakt med oss. Øverst tronet det at foreldrene ønsket hjelp til å være gode foreldre. Den faglige kompetansen som vi da trengte var foreldreveiledning. Vi syntes ikke vi var gode nok på det. Fra starten har vi derfor jobbet systematisk med å styrke alle de ansatte på foreldreveiledning, og vi har hevet kompetansen på dette betraktelig. Vi ville at alle skulle kunne det, ved siden av hver enkelts spesialitet, forteller hun.

Neste ledd er å sjekke om hjelpen virker.

-Vi bruker både KOR og andre verktøy for  å undersøke om brukerne blir bedre av hjelpen vi tilbyr. Tilbakemeldingene vi får bestemmer hvordan vi endrer på tjenestene våre, sier hun.

Medisinfrie tilbud som eksempel

Hun understreker viktigheten av å faktisk gjøre noe med tilbakemeldingene man får fra brukerne.

-Brukerne opplever nok ofte at de blir spurt, og at de sier hva de mener, så kommer det ikke noe ut av det. Medisinfrie tilbud for eksempel, er noe vi åpenbart burde begynne med og som brukerne ønsker, men allikevel så skjer det ikke, poengterer hun.

Valla understreker at det er fint at det forskes frem metoder.

-Da har vi mer å jobbe med. Men at alle må gjøre det samme er jeg i mot.

Resultat viktigere enn metode

Hun mener det viktigste ikke er hva man gjør, men hvilke resultater man oppnår. I jakten på å skape gode tjenester mener hun det må være rom for å lete utenfor det etablerte.

-Hvordan leter dere i Stange utenfor det etablerte?

-Om vi ser et område hvor vi oppnår dårlige resultater for brukerne så leser vi, søker i litteratur, ser på referansene til referansene til referansene. Ikke alt er det gjort RCT-studier på. Vi er så livredde for å ta i noe på dette feltet som ikke er forsket på opp og ned i mente. Det trenger vi ikke å være. Finner vi noe spennende prøver vi det ut. Måler vi at effekten er god, så fortsetter vi med det, sier hun.