I reportasjen "Et sykehus uten vegger" skildrer Bjurgren livet i ACT-teamet i Moss. Han har snakket med ansatte og pårørende om deres erfaringer med ACT-metodikken.

Alle navn på pasientene i reportasjen - som gjengis i sin helhet nedenfor - er endret. Men fortellingene er sanne.

Et sykehus uten vegger

Hva gjør en dupp på et møtebord blant psykisk helsearbeidere? Jo, Jan har vært med Thorvald på fisketur, for der slapper Thorvald av, slik at det var mulig å få stilt de spørsmålene som var nødvendig til en utredning. Men så mistet Jan den duppen han lånte av Thorvald, og siden Birgit skal innom Thorvald i dag, kan hun ta med en ny dupp og hilse fra Jan?

Det er morgenmøte i ACT-teamet i Moss, Norges første og modell for 10 nye team som har fått prosjektmidler fra Helse- og omsorgsdepartementet.

På langveggen henger to kjempetavler med 37 fornavn, som alle har rubrikker med ukedager, medisiner, inntaksdato, status, risiko, kartleggingsintervju osv. Etter hvert som møtet blir enige om dagens oppgaver, blir det skrevet inn på tavlene. Alt kan dekkes til med to digre rullegardiner, hvis det kommer inn noen som ikke skal se det.

Oppsøkende

ACT står for Assertive Community Treatment, eller Aktivt oppsøkende behandling. Etter avtale med pasientene og/eller pårørende følger teamet opp de 37 tett. Noen trenger besøk nesten hver dag, noen en gang i uka. Et par er til enhver tid innlagt på DPS’et i Moss eller på sykehuset på Veum, og det er nettopp en innleggelse som diskuteres denne torsdags morgenen.

Familien til Jonas er meget bekymret, og teamet er enig. Han er blitt veldig dårlig i det siste, bygger tempel og alter i leiligheten og har svære vrangforestillinger. Han går på Subutex, men ruser seg på alt han kan få tak i. Det er alvorlig fare for at han kan bruke kniv på seg selv. De kommer ikke videre uten en kontrollert avrusing. Teamet blir enig om å søke opphold, til gjengjeld kan det bidra med litt ruskompetanse. Jan kjenner en hyggelig psykologkollega på Veum, han regner med at kollegaen kan besøke Jonas før innleggelsen.

Er det lurt å ta med Alf på utstilling? spør en i teamet. Kronprinsessen skal åpne, det blir ordskifte om arbeidene, og Alf elsker å gå på utstilling, peiling har han også. Problemet er bare at tema for utstillingen er selvmord. De som kjenner Alf godt, mener at det er helt trygt. Tonen rundt bordet er lett, men respektfull. Nesten alle de 37 på tavlene er alvorlig psykisk syke med psykoselidelser, et vilkår for inntak er minst to akuttinnleggelser de siste to årene, de aller fleste har et rusproblem i tillegg. Fem har en bipolar lidelse med rus i tillegg. Alle 37 har ønsket å bli ACT-pasient.

Mor ringte

Teamleder Birgit Rød (41) er vernepleier. Hun forteller om en av de første pasientene (ingen i teamet bruker betegnelsene pasient, klient eller bruker – alle har navn) som ble tatt inn da teamet startet i januar i fjor. Han var uten fast bopel og sov der han måtte finne ly for natten. Mor ringte og ba om hjelp.

– Vi egla oss innpå’n, sier Birgit, de kom etter hvert på talefot, og ordnet med leilighet, økonomi, alt det som må være på plass før behandlingen får mening. I dag, halvannet år senere, behøver han ikke den posen med tannbørste og tøyskift han alltid bar med seg.

Etter morgenmøtet blir teamet spredt over fire kommuner. Ingen behandling skjer på kontoret, alt foregår der pasientene oppholder seg, enten det er hjemme, på fisketur eller i fengsel. Jeg blir med Irene Hetmann Landgren på en snartur til Jeløya, innom Rema og Advokathuset, oppom DPS’et og tilbake. Irene er sosionom, med lang fartstid i rusomsorgen. Hun er mild, blid og bestemt, og har en egen evne til å få tillit og kontakt.

Tre pizza

Hans bor i en av Moss kommunes boliger. Var det ikke for persiennene som er nede og vridd loddrett, kunne alle ha sett rett inn i stua. Der er det halvmørkt og lukter kald røyk. Irene spør om å få se på posthaugen på kjøkkenbenken, der er det husleiekrav og noen greier fra Statens innkrevingssentral. Hun sjekker frysedelen i kjøleskapet, tre pizzaer, er du sikker på at det holder over helga? Jada, Hans klarer seg, men trenger røyk. Irene tilbyr seg å hjelpe med å tørke opp noe søl ved kjøleskapet, døra til fryseren har nok stått åpen – neida, det trengs ikke, dessuten kommer hjemmehjelpen Malin på mandag.

Hans får ikke handle på Rema lenger. Han kan ikke la være å naske en pils, og blir oppdaget hver gang. Det betyr 1500 kroner i bot. Dyr pils. Nå styrer kommunen økonomien hans. Irene ordner med en pakke Rød Mix. Hadde hun kjøpt fem pakker, hadde de også gått opp i røyk i løpet av dagen, forteller hun. Men hun sensurerer ikke røyken som sådan, legger seg ikke oppi mer enn hun må. Hans må lære seg å bo, spise noe mer enn pizza, neste leksjon er kanskje Rett i koppen?

Før vi kjører videre, får Irene tak i Kristin på telefonen. Det er langt på formiddagen, og Kristin er ikke så lett å få opp. Tar telefonen på tredje forsøk. De prater en stund, og Irene fastslår fornøyd at hun ikke trenger oss i dag. Medisinen virker. Kristin er helt ung, og lever i sin egen verden. Skolegang har det blitt dårlig med, men hun drømmer om å bli ridende politi.

Ramlet utpå

Lars bor på DPS for tiden, etter at han ramlet noe aldeles utpå i sommer. Dro til utlandet og kom tilbake med delirium og psykose. Han vil ha pengene sine – det er en evig krangel med hjelpevergen om pengene. Irene er innom advokaten og henter penger, men deler dem i to. Halvparten nå, halvparten over helga. Ellers blir det borte, Lars skal ha helgeperm. Han er ikke helt fornøyd, men godtar historien Irene gir ham.

ACT er en organisering og en metode som er utprøvd i USA og England, litt i Danmark, men helt ny i Norge. Likevel er forsøket i Mosseregionen så lovende at helseminister Bjarne Håkon Hanssen har fulgt det på kloss hold, og i sommer ble det gitt starttilskudd til 10 nye team over hele landet.

Men Kommune-Norge er mangfoldig, og helt ulikt amerikanske og engelske forhold. Psykiater Dag Hanoa beskriver ACT-teamet som noe midt imellom førstelinjen (kommunen) og andrelinjen (DPS) – halvannenlinjen – og de samarbeider mest med tredjelinjen (sykehuset). Det er et problem at de ikke kan sende interne meldinger i journal til kommunene, som står helt utenfor det medisinske systemet.

Fire land

Og hver enkelt kommune er noe helt for seg selv – det er fire land, brummer Hanoa. Det er ulikheter med hensyn til tjenestetilbud, organisering, kommuneøkonomi og – engasjement. Ingen nevnt. Teamet kan være et lim mellom samarbeidspartnerne – de tvinger for eksempel kommunene til å snakke med sykehuset.

Hanoa har selv erfaringer for å skrive ut pasienter fra sykehuset til kommunene, uten å vite om de har et sted å bo, annet enn sofaen hjemme hos mor. Han gjorde det for å presse kommunen. Jeg gjør ikke sånn lenger nå, sier han. Målet er å få alle tjenesteyterne til å snakke sammen, bli enige, og gjøre noe sammen.

Fastlegene, for eksempel, er viktige medspillere. De henviser, tar seg av undersøkelser og blodprøver, somatiske ting, vi samarbeider om medisinering så det ikke blir dobbelt opp. Særlig viktig for dem som går på Legemiddelassistert rehabilitering, LAR. Ved en glipp fikk en pasient 300 tabletter en lørdag for litt siden. Legevakta i Moss, sykehuset på Veum, hjemmesykepleien, hjemmehjelpen, alle spiller viktige roller, og ACT-teamet prøver å koordinere.

Foredrag

De har fått 70 henvendelser om å holde foredrag om seg selv, og begynner å bli lei av PowerPoint-presentasjonene. Det er stor interesse hos andre fagfolk, men ikke fra mediene, dvs det kom en henvendelse etter trippeldrapet i Tromsø.

Det er viktig at de neste 10 teamene kan lære litt av erfaringene fra Moss, vaksineres mot barnesykdommene, så å si.

ACT-pasientene er alvorlig syke. Kan de bli friske noen gang? Birgit er realistisk: Målet er å ha det best mulig, få et bedre liv. Når livssituasjonen stabiliseres, fungerer de bedre.

Trening

De fire som har gjennomført en gruppe i trening med mål om økt mestring på sosiale arenaer utenfor hjemmet, og som nå tør å være med ut, se andre folk – det skjer jo noe med dem. Den tette oppfølgingen forebygger akuttinnleggelser, men i blant må det til en innleggelse for å justere medisiner, eller en må bo en stund på DPS mens det ordnes med bolig. Siden rusen er en viktig del av sykdomsbildet, kommer teamet ikke helt utenom tvangsinnleggelser, men det er minimalt likevel.

- Vi kan redusere antall kriser, mener Dag Hanoa, der himmelen åpner seg og du får noe i hodet. Om en ikke blir frisk, kan en få et liv med noe håp.

Den tette oppfølgingen innebærer at de åtte medlemmene i teamet blir godt kjent med pasientene, ikke bare med dem de er primærkontakt for. Finnes det noe som heter privatlivets fred, når en er så psykisk syk? De er klar over det, mener Birgit, og derfor må pasientene ønske den tette oppfølgingen fra teamet. Det skjer på brukerens premisser. Hun tar et eksempel: en av pasientene, en kvinne som også er i fast arbeid, går i perioder i psykose. Hun opplever at hun forsvinner. Men nå er hun blitt trygg på Irene og Birgit; de kan ta seg av støttesamtaler for å klare sånne vanskelige ting. Det er ikke fagkunnskapen deres som er viktig, men at hun er trygg på dem, de har et forhold. Dette er ikke noe for hjemmesykepleien, der det stadig kommer nye folk, mange folk. Men det kunne ha vært nok med en personlig assistent, som var kjent og trygg og kunne stille opp når det trengtes.

Samtale

Inger Marie Edvardsen kommer til samtale med Birgit. Hun har vært aktiv i Mental Helse, men er blitt for sliten nå. 74 år er hun blitt, og sønnen er 46. Han har vært syk i snart 30 år. – Ingen hørte på meg den gangen, sier hun, da han var 18-19 og det begynte, i tredje klasse på gymnaset. Det er et problem for Inger Marie at familie og venninner ikke forstår hva det er, å være psykisk syk. Det har liksom ligget under at det er hennes skyld. Sånn følte hun at hjelpeapparatet så på det også. Sta og egen var han. Men jeg kjefta og bråkte og fikk ham på skolen, smiler hun. Men sykdommen tok overhånd. Og mamma ble sittende igjen med skyldfølelse, håpløshet og angst for framtida.

Den gangen han hadde et tilbud fra Grønn Omsorg, da likte han seg godt. Fikk kjøre traktor. Men så ble det tilbudet lagt ned, det var vel ikke penger, og da kutta han ut alt. Da hadde han bare meg, sier Inger Marie stillferdig. –Det er ikke bare, det, skyter Birgit inn.

- Jeg ringte nå i hvert fall ACT og klaga og gråt, og fikk legen hans med på det, og så var det i gang, sier Inger Marie. – Men det tok tid. Han var så inngrodd i sykdommen, sier hun, presist. Han brukte mye medisiner, og feil medisin. De førte til ufrivillige bevegelser og stiv mimikk, husker Birgit. Nå tar han andre medisiner, og mye mindre doser, har fått liv i fjeset igjen og har det bedre.

Mer orden

Sammen har de to damene fått mer orden på tilværelsen hans. Hjelpeverge, en konto på Rema med ukentlig beløp til dagligvarer, nå kan han styre litt mer selv. Det er visst et skapprosjekt på gang… Han er glad i mamma, sier Birgit, men nå kan hun slippe den daglige omsorgen for 46-åringen, og kan være bare mamma, ikke den som ordner husvask og klesvask og alt. – Før skjønte jeg ikke at pårørende kunne tillate seg å gi opp, sier Inger Marie, som selv har bakgrunn fra helsesektoren. Nå, i en alder av 74, skjønner hun det. Det har tatt på. – Etter det du har prestert, sier Birgit, og du kan høre beundringen. Pårørende er gull verdt, sier hun. Vi jobber sammen, med pasientens beste for øyet.

Inger Marie synes det er godt å snakke med Birgit. Hun kan så mye om sykdommen. Hun har fortalt familien om det også, nå skjønner de litt mer. Og de synes nok det er for galt at gamlemor skal vaske og stelle for den voksne gutten… - Du har det jo helt blåst hjemme, så det blir en litt annen standard når vi trår til, sier Birgit. Irene har fått ekstra god kontakt med ham, og har sagt det så fint: - Legg bort alle de 17 tankene du har i hodet, og så kan vi snakke om den ene tanken først.

For Inger Marie er det skummelt å tenke på at ACT bare er et prosjekt, sikret penger ut 2010, men hva skjer etter det? En skal aldri si aldri, men hvis bevilgende myndigheter mener noe med de fine ordene om samhandling, respekt, alternativer til tvang – bare kom med hele remsa – så er ACT liv laga.

Sykehus uten vegger

Sykehus uten vegger

Mer om

Les også