For å hjelpe Siri, som blant annet slet med spiseforstyrrelse, måtte helsetjenesten i kommunen gå nye veier. Vi ansatte fire unge jenter som miljøterapeuter i behandlingen.
VENDEPUNKT: Fire unge jenter ble satt inn som miljøarbeidere og rollemodeller.(Illustrasjonsfoto:Merleijn Hoek)
VENDEPUNKT: Fire unge jenter ble satt inn som miljøarbeidere og rollemodeller.(Illustrasjonsfoto:Merleijn Hoek)
Foto:
Arbeid over flere år rundt en person med spiseforstyrrelse er krevende, det er det nok mange som kjenner seg igjen i.
Den unge jenta, vi kaller henne Siri, bodde i egen leilighet, hadde sertifikat og egen bil. Hun arbeidet i 50 prosent stilling. Utenom dette var hennes sosiale liv for det meste hjelpere som kom innom. Hun var opptatt av å telle kalorier, noe som førte til hyppige innleggelser på somatiske og psykiatriske avdelinger.
Flere tiltak som boveileder, støttekontakt, hjemmesykepleie og psykiatrisk sykepleiere hadde til nå vært i daglig kontakt med Siri. Til tross for alle tiltakene gikk det ikke særlig bra.
Etter å ha arbeidet med spiseforstyrrelse sammen med Siri på vel 20 år, opplevde både vi i kommunepsykiatrien samt tilhørende DPS, stagnasjon i behandlingen. Siri ble dårligere. Vi var usikre på hva vi kunne gjøre for å hjelpe henne. Hjemmesykepleien og psykiatrien i hjemkommunen var engasjert ved flere besøk per dag for å sikre at Siri fikk i seg litt mat. Under en innleggelse på døgnavdeling på DPS fikk vi kontakt med Per Isdal, som ville se på muligheter for behandling der Siri kunne oppleve bedre trivsel og livslyst.
Gjennom kontakt med sjefspsykolog Per Isdal ved kompetansesenteret for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus, fikk vi innføring i en annen måte å tenke på. For pasienter som ikke responderer på behandling der samtaler er en viktig ingrediens, kan miljøterapi ved bruk av rollemodeller brukes som en del av behandlingen.
Flere muligheter ble drøftet i et møte. Det kom fram at Siri forholdt seg annerledes sammen med jevnaldrende enn til eldre hjelpere. Psykologen fra Ullevål kom med et forslag om et prosjekt der en ansatte unge jevnaldrende som miljøterapeuter. De skulle være rollemodeller for Siri.
Enkelte pasienter som i liten grad tar til seg læring fra samtalebehandling kan dra nytte av modellæring fra jevnaldrende, mente Isdal.
Pasienten vil kunne se hvordan andre unge forholder seg til mat, sin egen kropp og det sosiale livet generelt. Kommunen ble utfordret til å prøve et rollemodellprosjekt, der Isdal ville være veileder. Vi takket ja til tilbudet og avtalte et møte i kommunen.
Psykiatritjenesten innkalte til møte der lege, helsesøster, pleie og omsorgssjef, helse og sosialsjef, jobbansvarlig, to psykiatrisk sykepleiere og en representant fra hjemmesykepleien i kommunen deltok. I tillegg bidro kompetansesenteret for spiseforstyrrelse ved Ullevål med sjefspsykolog Per Isdal.
Under planleggingen av prosjektet var Siri igjen innlagt på sykehus for sin lidelse, og hun var blitt enda dårligere.
Prosjektet gikk ut på å flytte fokus fra å være opptatt av mat til å delta mer i det sosiale livet. Hjelperne skulle snakke om dagligdagse ting og ikke bare være opptatt av at Siri skulle spise. Maset ble en påkjenning både for Siri og pleierne.
Vi ville ansette fire unge jenter skulle fungere som miljøarbeidere og rollemodeller. Disse skulle være sammen med pasienten 3n ettermiddag i uka hver i tre timer.
For at rollemodell-metoden skulle ha effekt, var det viktig med hyppig samvær som varte over flere timer. Oppdraget til rollemodellene kunne være å gå turer sammen, se film, gå på kino, dra i svømmehall, sitte på kafe eller andre ting de selv kunne tenke seg å gjøre sammen med sine venninner, der spising gjerne kan inngå som en naturlig ting.
Siri skulle oppleve det positive ved å være sammen med jevnaldrende. Om mulig også oppleve seg som en av dem. De unges spontanitet og opptatthet av vanlige ting ville kunne snu pasientens fokus fra kalorier og følelsen av overvekt til å tenke på andre ting i livet som har betydning.
Faste innleggelser på sykehus kunne ha en forebyggende effekt, mente Isdal. Siri trengte ikke å bli så syk at hun MÅTTE innlegges. Lokalsykehuset godtok faste sykehusinnleggelser av fem dager ca hver 6 uke.
Vekt og blodprøver skulle jevnlig følges opp av fastlegen.
Psykiatriske sykepleier ble foreslått å være prosjektleder under veiledning av Isdal og skulle fortsette å ha jevnlig kontakt med Siri for å følge med på hvordan prosessen forløp. Hjemmesykepleien ville bli overflødig siden deres oppgave hadde vært oppfølging av måltider. Ansvarsgruppemøter skulle holdes jevnlig for at de involverte partene sammen med Siri skulle holde hverandre oppdatert.
Rollemodellene skulle få veiledning av psykiatrisk sykepleier annenhver uke. Det kan være tøft for unge jenter å takle reaksjoner som ville komme fra pasienten.
Vi satte opp noen mål for bedring hos pasienten.
Etter at prosjektet ble godkjent av ledelsen, kunne vi starte så fort som mulig.
Tiltaket skulle ha varighet på 1 år og prosjektet skulle evalueres både etter en måned og midtveis i løpet. Det skulle også settes opp et forslag til tiltak etter prosjektslutt for å videreføre de eventuelt positive endringene og gjøre overgangen mykere. Et overslag over forventede utgifter som prosjektet ville medføre og hvem som skulle dekke hva ble også diskutert i forkant.
En høstmåned ansatte vi tre unge jenter på 17 år fra videregående skole og ei jente på 25 år.
To av jentene fulgte psykisk helsearbeider for å hente Siri etter sykehusinnleggelse, og slik startet det. Siri var informert om opplegget og godtok ideene underveis. Kontakten med jentene var der umiddelbart og den positive forandringen startet. De unge jentene var engasjerte og gjorde en kjempebra jobb. De kjøpte med seg snacks og så film sammen, de dro på svømmehall og gjorde som de selv kunne tenke seg å gjøre med sammen med sine venninner, og som Siri selv ville være med på.
Gleden var stor når vi som hadde jobbet med Siri hørte om svømmebassengtur, kinotur, taco som ble lagd og spist mens de så film hjemme hos Siri. Entusiasmen til de unge jentene smittet over på oss i ”systemet” og gjorde at vi fikk lyst og overskudd til videre arbeid og kontakt med Siri.
Ut fra målene vi satte gikk prosjektet bra, til tross for at vi møtte noen utfordringer. Av forskjellige grunner ble det noen fravær av rollemodellbesøkene slik at Siri hadde samvær tre kvelder i uka i stedet for fire kvelder. Det var ikke bare enkelt for rollemodellene som følte med Siris problemer og reaksjoner, men de fikk pratet om dette under veiledningen.
Siris vekt holdt seg ganske stabil, selv om ingen kontrollerte hva og når hun spiste. På mange måter var det en opptur for Siri med mye kontakt med jevnaldrende. De faste innleggelsene hadde også en god funksjon ved at Siri der fikk snakket mer om følelsene sine i forhold til mat. På avdelingen var det alltid noen der når hun trengte det. Siri var litt dårligere før innleggelsene og noe bedre etter innleggelsene.
Siri fortsatte i samme jobben etter at prosjektet var avsluttet. Hun fikk beholde faste sykehusinnleggelser som har variert i hyppighet fra hver 6. uke og til 4 ganger i året. Psykiatrisk sykepleier fortsatte med besøk et par ganger i uka.
Det har fortsatt å gå fremover med Siri. Hun har gått opp i vekt og har sjeldnere reaksjoner i forhold til spising. Hun er fysisk friskere og gjør en god jobb med mindre fravær fra jobben.
Prosjektet har vært interessant. Vi har fått erfare at vi ikke må stå alene om ansvaret for vanskelige pasienter i en kommune. Med et godt samarbeid fra sykehuset lokalt og spesialisthelsetjeneste på spiseforstyrrelser ved Ullevål har vi gjennomført et prosjekt som har ført til bedring for pasienten. På sikt kan det også føre til at hun får mindre behov for tjenester fra kommunen.
Isdal henviser til(Robinson 2006) som beskriver spesialiserte team som arbeider opp imot hjemmemiljøet til pasienten som et alternativ til behandling av spiseforstyrrelser. Han henviser også til Samhandlingsreformen(St.meld.nr.47 2008-2009) som tar for seg samhandling mellom nivåer. Han har selv skrevet: ”Manuel of excitential-systemic approach to treatment of families with a member with an eating disorder”.
Som veiledning har vi også brukt håndboken Sterk/Svak skrevet av Finn Skårderud.
Kanskje kjenner du som leser til flere nyttige referanser? Tips meg i kommentarfeltet!
Foto:
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?