Senter for omsorgsforskning har utarbeidet en forskningshåndbok. Den gir nyttige råd om hvordan kommunene kan være en bidragsyter til forskning innen den kommunale helse- og omsorgssektoren.
NYTTIG: En ny håndbok viser hvordan kommunene kan medvirke til - og tilrettelegge for - forskning (Foto: www.colourbox.com).
NYTTIG: En ny håndbok viser hvordan kommunene kan medvirke til - og tilrettelegge for - forskning (Foto: www.colourbox.com).
Etter at Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester trådte i kraft i 1.januar 2012, har kommunene blitt pålagt å involvere seg i sterkere grad rundt praksisnær forskning. I lovens § 8-3 står det at "kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten".
Det er store variasjoner i hvordan kommunene tilnærmer seg forskningsprosesser. Mange jobber systematisk med forskning som skal utvikle det faglige grunnlaget for å skape bedre tjenester, mens andre strever både med å identifisere et forskningsbehov, og med å iverksette forskningsprosjekter lokalt. Forskningshåndboken fra Senter for omsorgsforskning skal gi råd til alle som ønsker å komme i gang med forskningsaktiviteter, og er spesielt rettet mot ledere, fagansvarlige og forskningsinteresserte. Håndboken er delt inn i 14 kapitler:
I sentrale, politiske dokumenter er forskning formulert som et viktig virkemiddel for å møte kravene til kunnskapsutvikling og kvalitetssikring av tjenestene. Dette er spesielt viktig når kommunene gjennom Samhandlingsreformen har fått større ansvar for å gi et fullgodt tilbud til utskrivningsklare pasienter fra sykehusene. Nye brukergrupper, endrede oppgaver og tydeligere forventninger om forskningsbasert praksis, krever at ansatte tilegner seg ny kunnskap og kompetanse. Kommunene selv har et medvirkningsansvar i den forstand at man skal bidra til å synliggjøre forskningsbehov, samt gjøre data innhentet fra tjenestene tilgjengelig for forskningsprosesser.
Forskningsstrategiene er sentrert rundt realisering av helsepolitiske mål. Det er uttrykt klare behov for ny kunnskap, hvor Helse- og omsorgsdepartementet skal finansiere forskning for helse- og omsorgssektoren, blant annet gjennom tilskudd til Norges forskningsråd. Det poengteres styrking av samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og helse- og omsorgstjenesten. Som et ledd i strategien for å bedre kunnskapsgrunnlaget, har Helse- og omsorgsdepartementet blant annet etablert fem regionale sentre for omsorgsforskning Disse er knyttet til universiteter og høgskoler som utdanner personell til helse- og sosialsektoren. Sentrene skal gjennomføre praksisnær forskning sammen med kommunene.
Det empiriske grunnlaget er viktig for all type forskningsinnsats. Hva slags data man trenger, avhenger av hvilke spørsmål som skal belyses. Intervjudata, surveydata og registerdata er eksempler på data som kommuner må samle inn og bearbeide spesielt for konkrete forskningsprosjekt. Det vises også til hvordan kommunene kan gå frem for å medvirke og tilrettelegge for forskning:
Gjennomføring av forskningsprosjekter, i samarbeid med relevante samarbeidspartnere innen forskningsmiljøet, vil i seg selv være kompetansegivende. Nyskaping og innovasjon blir trukket frem som nøkkelord.
De kommunale tjenestene skal i størst mulig grad være tuftet på et solid kunnskapsgrunnlag, systematisert og operasjonalisert gjennom personlige erfaringer, brukererfaringer og utveksling av erfaringer i fagmiljø og forskning. Selve forskningsprosessen blir i håndboken satt opp som en "meny", med elleve punkter/faser som spenner seg fra den første undring til endelig rapportering, publisering og formidling.
Betydningen av forskningsprotokoll er viet mye plass og oppmerksomhet. Dette fordi Helseforskningsloven pålegger at all forskning som involverer mennesker og helseopplysninger, skal være beskrevet i en forskningsprotokoll. Protokollen blir også brukt som et virkemiddel for å overbevise leserne om at prosjektet bør realiseres.
Forskningsetiske prinsipper skal ivareta personvernet, samt sikre troverdigheten av forskningsresultatene. I tillegg til Helseforskningsloven, regulereres helsefaglige forskningsprosjekter gjennom Forskningsetikkloven, Regionale forskningsetiske komiteer (REK), Personopplysningsloven og Norsk Samfunnsvitenskapelige datatjeneste. For å skape handlingsrom - og kraft til gjennomføring av forskningsprosjekter, er det nødvendig med god finansiering. Håndboken tar for seg spørsmål knyttet til finansieringskilder, hvordan man søker midler, hvordan man budsjetterer og forholdet mellom prosjektstørrelse og type anbud.
Håndboken poengterer viktigheten av at forskningen ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å skape bedre tjenester. Det pekes på utfordringer knyttet til generalisering av kunnskap som også skal gjelde for egne lokale forhold. I dette kapitlet ramses det opp 15 suksessfaktorer for god implementering og anvendelse av forskning i praksisfeltet.
Avslutningsvis tar håndboken for seg en oversikt over aktuelle lover, forskrifter, rundskriv og sentrale helsepolitiske dokumenter. Det presenteres også en god oversikt over nyttige adresser til relevante kontaktpunkter i offentlige instanser, inkludert regionale helseforetak, forskningsfond, forskningsinstitusjoner, kompetansemiljø, universtets- og høgskolesektoren og Interesse-/frivillige organisasjoner.
Forskningshåndboken kan lastes ned her
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?