I mitt møte med min egen alvorlige psykiske sykdom var det å møte mennesker med samme sykdom en inspirasjon og avgjørende faktor i min bedringsprosess. I dag deler jeg mine erfaringer med dem som trenger det.
Det å se og høre «mine» egne tanker, følelser og smerte gjengitt av andre, var med på og ikke gjøre meg så alene. Jeg var ikke lenger en fremmed fugl, i hvert fall ikke blant dem.
Mennesker som i likhet med meg, var diagnostisert som alvorlig sinnslidende, på sidelinjen på flere måter, viste seg å være sterke, oppegående mennesker. Ja, vi har våre perioder der vi trenger hjelp. Det er bare slik det er, men dette er det lettere å akseptere nå. Jeg har fått en trygghet på at jeg fortsatt duger takket være «diagnose- kollegaene» mine. Det er de som har gitt meg mest når det gjelder selvtillit og fortsatt tro på meg selv.
For meg var også møtet med Arnhild Lauveng, både på scenen, som en fantastisk foredragsholder og som forfatter av blant annet, I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose, samt boken Mitt urolige sinn av Kay Redfield Jamison, en skillevei. Jamison er professor i psykiatri og har selv en bipolar lidelse. Mitt møte med disse to sterke kvinnene gjorde meg også sterkere.
Medisiner og terapi er viktige behandlingsmetoder, men gjenkjennelsen er ikke bare et supplement, det var den som fikk meg til å tørre å «leve» igjen. Og fortsette å være en samfunnsengasjert borger. Jeg duger.
Pasient- og personalundervisning som er utarbeidet i et tett samarbeid mellom lærings- og mestringssenteret, brukere og fagpersoner, der vi alle deltar på likefot, er et must.
Hovedfokuset mitt er pasientene. Dersom jeg kan gi en pasient den samme opplevelsen som jeg selv fikk, av gjenkjennelse og anerkjennelse, da har jeg lyktes. Og jeg får veldig gode tilbakemeldinger på det jeg gjør.
At pasienter og personal får samme informasjon samtidig har en verdi i seg selv. Da kan det som har kommet fram, føre til gode samtaler mellom pasienter, personal og behandlere i ettertid. I undervisningen er brukerinnleggene viktige, gjerne sammen med faginnlegg. Det er ikke sjelden, at det blir sådd noen små frø for personal og behandlere her, som igjen kan brukes i møtene mellom behandlere og pasienter.
I mitt møte med alvorlig syke legger jeg vekt på det positive, det som mestres, men det er viktig for meg å ikke gi et falskt inntrykk av at mestring er enkelt.
Er du deprimert, så er det ikke en overoptimistisk foredragsholder med enkle løsninger du trenger, men en som kan gi små tips om hva som har hjulpet og som kanskje kan hjelpe andre og gi håp. Jeg er svært ydmyk i min framferd overfor andre.
Humor er viktig for meg. Le av galskapen, jeg har aldri fått negative kommentarer på det å kunne le av meg selv. Tvert i mot, «kan du le av det Wenche, så kan kanskje jeg gjøre det også», er ofte responsen.
Dialogkonferanser der brukere og fagfolk møtes på nøytrale arenaer, fører til at vi blir mer likestilte. Her må brukerne være med på planlegging, gjennomføring og evaluering. Erfaringsinnleggene gir her gjenkjennelse og kunnskap. Faginnleggene gir mer viten, og ikke minst: Vi hører det samme ,sammen. Jeg opplever at vi som er erfaringsformidlere, blir tatt på alvor.
Få erfaringskunnskapen ut i avdelingene, ansett medarbeidere med brukererfaring! Noen spør hva erfaringsformidling kan gi til fagpersoner. Jeg mener at erfaringsformidling kan hjelpe helsepersonell i møtet med pasienter/brukere, og tanken min, er at det kan gi en annen innsikt i hvordan vi reagerer og tenker. Hva hjelper i vanskelige perioder?
Men det er en ting jeg reagerer litt negativt på i mitt arbeid som foredragsholder og refleksjonspartner. Jeg vil gjerne få oppklarende spørsmål fra fagfolk. Det nikkes og smiles. Dette har jeg noen ganger opplevd i møter med behandlergrupper og når jeg holder foredrag for fagpersoner. Vi er viktige, sies det, og det er vi, men jeg skulle ønske at det også stilles kritiske spørsmål til det jeg formidler. Jeg er sikker på at vi har samme mål, nemlig at behandlingen skal bli bedre og da kan vi utfylle hverandre til beste for det. Se oss som hele mennesker.
Vi er ikke persilleblad.
Vi har vett og forstand.
Forfatter av dette praksiseksemplet er Wenche Evensen. Hun er erfaringsmedarbeider i en 20 prosent stilling tilknyttet Lærings og mestringssenteret ved psykiatrisk klinikk, Helse Fonna. Der deltar hun i planlegging, gjennomføring og evaluering av både eksisterende og nye aktiviteter.
I nettverk: Som erfaringsformidler er hun også tilknyttet et nettverk av brukere der en av intensjonene er at deltakerne i nettverket skal kunne brukes som foredragsholdere, undervisere og veiledere i forskjellige fora. Videre tar de oppdrag som veiledere for studenter i videreutdannelse. Nettverket fungerer også som ett kollegium der intensjonen er å være til hjelp og støtte for hverandre. Dette nettverket samarbeider tett med Lærings- og mestringssenteret ved Helse Fonna.
Denne teksten er et resultat av skrivekurs arrangert i samarbeid mellom NAPHA (Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid) og NK LMS (Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring.) i 2013.
Deltakerne på kurset formidler erfaring fra organisering av ulike ærings- og mestringstilbud.
Serie: I perioden november 2013 - februar 2014 publiseres tekstene på Naphas kunnskapsbase Psykiskhelsearbeid.no under temaet Læring og mestring og på NK LMS' nettsted mestring.no.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
