Psykofarmaka er fortsatt omstridt. Sosiolog Vally Vegge er blant de mest kritiske.
Sosiolog Vally Vegge taler Roma midt i mot (Foto: Odd Volden)
Sosiolog Vally Vegge taler Roma midt i mot (Foto: Odd Volden)
Vally Vegge er sosiolog og har i flere år levert noen av de mest psykiatrikritiske avisinnleggene som har vært trykket i norske aviser. Men heller ikke Vegge får alt på trykk. Denne artikkelen tar utgangspunkt i en tekst Vally Vegge ikke har fått inn noe sted.[ii]
Overskriften på teksten er ”Psykiatrien tar livet av sine pasienter”. Min første reaksjon er at det ikke er rart at ikke noen vil trykke en artikkel som har en slik overskrift. Noen og enhver av oss kan mene mye om ”psykiatrien”, enten man forstår den som tjeneste eller akademisk disiplin, og enten man fokuserer historisk eller aktuelt.
Men å hevde at et hjelpesystem tar livet av sine pasienter? I overskriftsform? Når man ikke er desksjef i VG eller Dagbladet? Det virker umiddelbart ikke som Vally Vegge tenker veldig strategisk, i hvert fall.
Samtidig er det kanskje ikke gode nok vilkår for ytringsfriheten på dette området. Standardresponsen på bastant kritikk av psykofarmaka har vært at det er farlig, fordi det kan føre til at folk vil nøle med å ta medisinene sine.
Det er imidlertid farlig å kneble den frie debatten, ikke minst på et område der de som kritiseres, i dette tilfellet legene og medisinindustrien, har stor makt. Det burde heller ikke tale til kneblernes fordel at den offentlige interessen for problemstillingene synes marginal.
Et annet, og kanskje vel så viktig poeng, er at det ligger som et uuttalt premiss at mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser ikke vet sitt eget beste:
Finnes det noen annen gruppe av pasienter eller forbrukere for hvilken man i like sterk grad søker å innskrenke muligheten til å innhente, vurdere og ta beslutninger på grunnlag av tilgjengelig informasjon?
Jeg har ikke mye greie på medisiner. Jeg har ikke mye erfaring med psykofarmaka. Jeg har så langt ikke interessert meg mye for medisinbruk på psykisk helse-feltet.
Men det slår meg, mens jeg skriver, at om legen hadde kalt inn til familieråd da jeg begynte å få søvnproblemer som tjueåring, eller henvist meg til et dagsenter når jeg fortsatt ikke fant ut av livet som trettiåring, istedenfor å skrive ut resepter på innsovningstabletter og valium, ville jeg kanskje ha kommet på sporet av et bærekraftig liv mye tidligere enn jeg faktisk gjorde.
Kan det være slik at det er en sterk underrepresentasjon av mennesker som har vært utsatt for mye og sterk medisinering blant brukermedvirkere? Hvis vi mistenker at det er slik, er det viktig at vi som ofte får ordet, etter beste evne prøver å sette søkelys også på medisinbruk som fenomen på psykisk helsefeltet.
Jeg skal komme tilbake til Vally Vegge. Men først skal jeg gi ordet til et par andre som har noe å si om temaet. Først Anne Grethe Teien, tidligere pasient i en psykiatrisk avdeling:
Hennes problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.
En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.
- Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.
Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon[iii].
En lege skal også få uttale seg:
- Mange pasienter i norsk psykiatri går med en cocktail av medisiner i blodet. Den kan gi alvorlige bivirkninger og i verste fall død, advarer professor og avdelingsoverlege Helge Refsum ved Senter for Psykofarmakologi på Diakonhjemmet Sykehus.
- Mer enn ti ulike medikamenter er ikke uvanlig, og det er betenkelig. Da vet ikke legene hva de gjør, fordi samspillet i kroppen er så komplekst, sier han.
Senteret mottar årlig 40-50.000 blodprøver fra psykisk syke pasienter. Mange av pasientene tar opptil 17 ulike medikamenter. Senter for Psykofarmakologi anbefaler ofte at pasientene reduserer medisinbruken, og henviser dem i stedet til samtaleterapi.
- Noen ganger gis tre-fire legemidler mot depresjon og kanskje i tillegg tre-fire mot psykose. Da blir noe feil. Forskning har vist at for hvert ekstra legemiddel mot psykose, fordobles risikoen for alvorlige bivirkninger og død, forklarer Refsum[iv].
Da er det på tide å slippe til Vally Vegge:
"Doktoravhandlingen til psykiater Astrid B. Birkenæs (UiO, 2007), som er en norsk studie med et utvalg på over 400 psykiatriske pasienter, bør leses av de rundt 600.000 som nå årlig bruker psykofarmaka i Norge, de vel 150.000 barn, unge og voksne som årlig er pasienter i psykiatriske institusjoner, de rundt 100.000 som i dag lever som uføretrygdede med en psykiatrisk diagnose og de mange tusen som årlig blir etterlatte etter (antatte) selvmord og andre dødsfall i psykiatrien i Norge.
”Funnene samsvarer veldig godt med det man har funnet i andre land,” sier Birkenæs til forskning.no. Ett funn er at ”forventet levealder ligger mellom 10 og 30 år lavere” enn hos normalbefolkningen, et annet at ”tallene (for hjertedødsfall) forventes å øke de neste tiårene”.
Dette uhyggelige budskapet, til pasienter og pårørende i psykiatrien, om at det ”forventes” en reduksjon i levealderen og følgelig en systematisk økning i den allerede skyhøye psykiatri- og psykofarmakarelaterte dødsraten, mener Birkenæs altså egentlig vi bare skal leve med og finne oss i?
(...)
”Selv om antipsykotiske medisiner kan gi bivirkninger som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, så er det fortsatt svært viktig at pasientene fortsetter å ta medisinene sine,” sier Birkenæs. Og føyer til: ”Når pasientene får antipsykotiske medisiner så kan de bli friske og dermed bedre i stand til å ta vare på seg selv også fysisk.” Dette er legeetisk kynisme på grensen til iatrogen ondskap.
Pasientene skal altså ta, i realiteten oftest tvinges til å ta, medikamenter som beviselig øker dødeligheten og som ”forventes” å forkorte livet med (minst) 10-30 år? At pasientene i psykiatrien ”får lite behandling for kroppslige lidelser”, avslører at pasientene i psykiatrien betraktes og behandles som annenrangs mennesker psykiatrien kan gjøre hva den vil med - og altså med iatrogent overlegg, ut fra psykiatriens selvmotsigende, dissosierte og perverterte måte å tenke behandling på, uten legeetiske skrupler drastisk forkorte livet til pasientene.
Pasienter, og pårørende, skal altså bare leve med og finne seg i at psykiatrien med iatrogent overlegg kalkulerer med en reduksjon i forventet levealder på 10-30 år - og snart kanskje 40 år?"
Jeg sier takk til Vally Vegge og hennes utlegning av doktoravhandlingen til Astrid B. Birkenæs (Vegge refererer også andre undersøkelser i teksten sin).
Slik jeg leser både erfaringsstemmen (Anne Grethe Teien, som ble suicidal for første gang etter å ha blitt tvangsmedisinert med psykofarmaka) og fagstemmen (Helge Refsum, som påpeker at forskning har vist at for hvert ekstra legemiddel mot psykose, fordobles risikoen for alvorlige bivirkninger og død), er det vanskelig å hevde at ikke både VG og Dagbladet ofte har hatt langt mer tendensiøse overskrifter enn Vally Vegge har satt på sitt innlegg (”Psykiatrien tar livet av sine pasienter”). Det er også vanskelig å finne andre grunner for at innlegget ikke er tatt inn noen steder (med forbehold om at noen kan ha trykket innlegget etter 20. juli 2010).
Vi har lenge visst at psykofarmaka kan ha svært ubehagelige bivirkninger. Det er ille nok i seg selv, og sikkert noe som flere av oss burde ha reagert sterkere på, ikke minst når medisinene gis mot pasientens vilje.
Men hvis det virkelig er slik at disse medikamentene, hver for seg eller i uheldige kombinasjoner, også fører til dramatisk forkortelse av livslengden, burde vel det strengt tatt få oss til å jobbe mye hardere for å finne og benytte alternative intervensjoner?
[i] Denne artikkelen er en forkortet og bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg Hvem kan mene hva om psykofarmaka? http://www.napha.no/content/1278/Hvem-kan-mene-hva-om-psykofarmaka (publisert 04.01.2011, lest 05.11.2013)
[ii] I følge en e-post fra Vegge til undertegnede (20. juli 2010)
[iii] http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/anne-grethe-ble-lagt-i-belter-og-tvangsmedisinert-3133370.html (publisert 11.02.2010, lest 05.11.2013)
[iv] http://www.vl.no/samfunn/article108889.zrm (publisert 29.12. 2010, lest 05.11.2013)
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?