Èn ting har alltid vært viktigst av alt for Marco Elsafadi. Det å bli sett. Det kan berge et menneske, bokstavelig talt. Og det er ikke så mye som skal til. Alt som trengs, er litt mot.
På en fagdag i kulturnettverket i Oppland i går snakket Elsafadi om venner og nettverk.
- Da jeg skulle begynne på v.g.s. i Kristiansand, kjente jeg ingen. Jeg flyttet dit fra Kragerø, helt alene, for å bli eliteseriespiller i basketball og følte meg utrolig alene. Men så var det en gutt i klassen som så meg. Det endret alt, forteller Elsafadi.
Historien fortsetter med at denne gutten selv var en som hadde svært få venner, og som hadde en mobbehistorie bak seg. Men det ante ikke Elsafadi noe om den gangen. Han trodde det bare var han selv som var alene.
Gymnastiden ble flott for dem begge, vennskapet dem imellom skapte mye bra.
-Senere har jeg opplevd det samme. Hjernen min har fortalt meg at jeg er alene, men så har det vist seg at det er mennesker der, som er interessert i fellesskap med meg. Dette er nyttig lærdom. Tankens kraft, det vi har oppe i topplokket er svært sterke krefter, som kan virke både positivt og negativt, sier Elsafadi.
Han kaller de to tanketypene for sabotøren og hjelperen.
-Lærer man seg til å lytte mer til hjelperen enn sabotøren, kan det skje svært gode ting.
Selv erfarte han noe av dette da han i en periode hadde lammelser etter å ha fått diagnosen Guillain-Barré syndrom. Elsafadi havnet på sykehus sammen med personer som hadde langt mer alvorlige tilstander enn ham selv.
-Jeg oppdaget at det ikke var de som hadde den verste fysiske helsetilstanden som hadde det verst, totalt sett. Det er mulig å ha en positiv livsholdning, selv om man er hardt skadet og lammet for livet.
En episode fra tidligere år: Elsafadi og familien kom fra Berlin til Kragerø som palestinske flyktninger da han var ti år. I starten følte de seg svært alene, de kunne ikke språket, ingenting. Men så banket noen nabojenter på døra. De lurte på om Elsafadi og brødrene ville være med å hoppe tau.
-Dette endret hele situasjonen vår. Det viste seg at jentenes far var engasjert i fotballen i Kragerø, og ikke lenge etter var vi med på treningene. Jeg fikk kompiser, og kjente allerede flere i klassen da skolen begynte, sier elsafadi, som tror mange voksne kan lære mye av barnas umiddelbare måte å skape relasjoner på.
Han har i flere år arbeidet med ungdom som har hatt negativ atferd og et anstrengt forhold til seg selv.
- Å være sammen med disse ungdommene har gjort stort inntrykk på meg. Jeg ser at man kan oppnå så mye med små midler. Å se og anerkjenne den andre er ofte det som kan snu det hele.
Men så er det noen ganger det ikke lykkes likevel. Flere ganger har han vært i begravelser til ungdommer som har tatt sitt eget liv.
-Etterpå har jeg noen ganger tenkt: «Hva om han hadde visst hvor mange som hadde kommet i begravelsen hans? Hva om han hadde sett all den kjærligheten?»
Da tenker jeg at han nok ville ha tenkt annerledes, om han bare hadde visst.
Elsafadi slår fast at det ikke alltid er så lett å være inkluderende.
-Iblant kan det føles klamt og rart. Men det er lurt å være det likevel. Fordi det at du ser en annen og viser at du bryr deg kan bety så utrolig mye for den det gjelder.
-Vi er ofte redde for å ta kontakt, og å være til bry. Men folk blir som regel glade om noen viser at man bryr seg. Det er vanvittig mye mer anerkjennelse og kjærlighet der ute enn vi tror. Det gjelder bare å gjøre den synlig.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
