–Demens er ingen statussykdom akkurat. Vi kan gjøre så mye, mye mer både for dem som rammes og for deres pårørende, mener psykolog Anne Kari Hoel.
PRIVILEGIUM: -Mange eldre har utviklet en personlig stil, klokskap og en trygghet på seg selv. Det er et privilegium å få jobbe med denne gruppen, mener psykolog Anne Kari Hoel. FOTO: Privat.
PRIVILEGIUM: -Mange eldre har utviklet en personlig stil, klokskap og en trygghet på seg selv. Det er et privilegium å få jobbe med denne gruppen, mener psykolog Anne Kari Hoel. FOTO: Privat.
Denne reportasjen er en del av NAPHAs hefte Psykolog i kommunen - en medspiller.
Hoel er en av få psykologer i norske kommuner som jobber for eldre og mennesker med demens. Halve tiden sin bruker hun på å bedre forholdene for eldre i hele hovedstaden, gjennom Senter for fagutvikling og forskning i Sykehjemsetaten. Resten av tiden jobber hun med mennesker med demens, i råd- og veiledningstjenesten ved Villa Enerhaugen på Tøyen.
Akkurat nå er hun med på å lage en ny plan for en mer aldersvennlig hovedstad, i regi av Oslo kommune.
-Det går både på bedre tilrettelegging av fysisk utemiljø, transport og slike ting og på å ta i bruk de store ressursene mange eldre besitter. Det er både de og samfunnet tjent med, sier Hoel.
Tidligere har hun vært med på å lage en plan direkte rettet mot eldre og psykisk helse i Oslo. Som om ikke det var nok, er hun med på å utarbeide en beskrivelse av gode pasientforløp for demens.
-Det er ikke så lett, for folk med demens er ganske forskjellige. Det er selvsagt fint å ha et minste felles multiplum som sikrer at dette skal alle med demens gjennom uavhengig av bosted. Men så blir det utrolig viktig med individuell tilpasning oppå der igjen, mener hun.
Ved Villa Enerhaugen jobber hun sammen med sykepleier Fredvår Brovold med råd og veiledning overfor personalet, pasienter og pårørende. Stedet er rettet mot yngre med demens.
-Alderen på beboerne spenner fra 30 til slutten av 60-årene. De fleste er fra 50 år og oppover, og størstedelen er rundt 60, sier hun.
Som veileder får hun god bruk for psykolog-kompetansen sin.
-Det kan handle om å analysere beboeres atferd for lettere å kunne se i hvilke situasjoner negative og positive handlingsmønstre trer inn. Eller å bevisstgjøre personalet på at lugging eller annen grenseløs atferd er en måte demenslidelsen arter seg på, ved at man regulerer følelsene sine dårligere, og at kontrollfunksjonene i hjernen svekkes, sier hun.
Hoel underviser pårørende om demens, stressreaksjoner og hvordan en kan håndtere psykiske belastninger. Hun brenner for denne gruppen, som ofte har sine egne aldersutfordringer, og som kan oppleve både skyld og skam i tillegg.
-Det er noe eksistensielt når du lever og blir eldre, mens barnet ditt gradvis forsvinner. Mange pårørende opplever at det er feil rekkefølge, og en enorm smerte over å ikke kunne gjøre noen ting, sier hun.
Mange strekker sin omsorg for barn eller ektefelle langt før de aksepterer at den syke må på et langtidshjem. Hun ser veldig mange slitne, eldre pårørende.
-Jeg opplever at folk gråter av lettelse når de blir fortalt at reaksjonene deres som pårørende er helt normale, forteller hun.
Hoel mener man kunne gjort så mye mer for denne gruppen.
-Avlastning som praktisk hjelp i eget hjem, og det å få møte andre i samme situasjon, er blant tiltakene jeg mener ville utgjort stor forskjell for pårørende til mennesker med demens, sier hun.
Det finnes tilbud om samtalegrupper for pårørende, men de er for lite utbygd og systematisert, ifølge Hoel.
-Selvhjelpsgrupper kunne med fordel tas i bruk mer for denne gruppen, mener hun.
Hoel sier at helsepersonell må forstå pårørendes situasjon på samme måte som dem som har opplevd traumer og krisesituasjoner. Selv bruker hun erfaring fra arbeid med pårørende og etterlatte etter 22. juli når hun underviser om pårørende.
-Mange pårørende lever i en vedvarende situasjon med tung stressbelastning. De kan få svekket konsentrasjon, sove dårlig, bli hissige, ta lett til tårene. Jeg underviser om slike reaksjoner for å øke kunnskapen både blant pårørende selv og blant ansatte i tjenestene, sier hun.
Hoel jobber tett sammen med ledergruppen ved Villa Enerhaugen. Hun forholder seg til alle yrkesgruppene på huset hele tiden.
-Noe av det som gjør jobben morsom, er at det er så mye gjensidig læring. Sykepleiere kan for eksempel mye mer enn meg om hvilke medisiner folk går på, og hvordan disse kan virke inn på atferden deres. Aktivitører og miljøpersonale har både erfaring og stor kreativitet til å aktivisere beboerne. Det kan være å gravere i glass eller andre aktiviteter som skaper livsglede og holder hjernen i gang, sier Hoel.
Denne reportasjen er en del av NAPHAs hefte Psykolog i kommunen - en medspiller.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?