Tiller DPS Døgnenhet i Trondheim har hatt samtaler med rundt 200 barn av foreldre med psykiske lidelser. Positive erfaringer dominerer.
-Vår erfaring er at både pasienten selv og barna deres har mye igjen for at vi informerer barna om mamma eller pappas psykiske lidelse og situasjon, og at barna får se hvor foreldrene er når de er innlagt i en psykiatrisk døgnavdeling.
Det sier barneansvarlig Nina Osen ved Tiller Distriktspsykiatriske Senters (DPS) Døgnenhet.
Nylig deltok Osen på en samling for rusfaglig nettverk og psykiatrinettverk i Sør-Trøndelag.
"Barn som pårørende i voksenpsykiatrien - erfaringer fra praksis i spesialisthelsetjeneste og kommune" het innlegget hun holdt sammen med Ragnhild Smistad. Smistad jobber som psykiatrisk sykepleier i Oppfølging Heimdal og Lerkendal, Trondheim kommune.
- Det å se et barn komme med høye skuldre til samtale om mamma eller pappa, for så å oppleve at skuldrene senkes mer og mer og at smilet kommer fram, gir energi og motivasjon, sier Nina Osen.
Det er ofte en lettelse for foreldrene at det blir satt ord på et tema mange finner det vanskelig å snakke med andre om, og særlig med egne barn.
-Det er veldig vanlig at foreldrene ikke informerer barna sine så mye selv. Dels fordi de ikke vet hvordan de skal forklare det, dels fordi de opplever det skamfullt, at de tror ungene ikke merker at de er syke, eller at de tror barna blir mer belastet om de snakker med dem om problemene, sier Osen.
Hennes erfaring er at barna tar i mot informasjon på en fordomsfri måte, og at informasjonen gjør dem tryggere.
-Å se en av foreldrene slite, eller at mamma eller pappa blir borte under innleggelser, uten å få vite hvorfor, skaper utrygghet hos barnet, understreker hun.
Osen, som i dag er psykiatrisk sykepleier, var utdannet helsesøster da hun begynte ved Tiller DPS for 11 år siden.
-Med min utdanningsbakgrunn var det naturlig å ta med seg barneperspektivet. Fra 2008 fikk vi godkjenning fra ledelsen for at fem ansatte ved døgnenheten kunne kalle oss barneansvarlige, forteller Osen.
De innførte et system som innebar fire punkter:
-Inspirasjonen kom fra psykiatrisk avdeling ved Sørlandet sykehus og Psykiatrisk klinikk ved Namsos sykehus, som hadde jobbet med barn som pårørende i flere år, sier Osen.
De mindre barna deltar i samtaler sammen med foreldrene og barneansvarlig, mens barna fra cirka 10 år og oppover i tillegg tilbys samtaler alene med barneansvarlig.
-Vi innleder gjerne samtalene med de yngre barna med å snakke om kroppssykdom, for eksempel at astma gjør det tungt å puste. Deretter går vi over til å fortelle at det går an å ha sykdom i tankene sine også, og at det er mange som har det. Da kommer man hit på tankesykehuset for å få hjelp, forteller Osen.
-Vi bruker også mye tegning for å illustrere følelser, der barna får delta. Vi tilstreber å formidle informasjon på en direkte, konkret og udramatisk måte, sier Osen.
Siden mange barn tar på seg skylden for foreldrenes problemer, er også en viktig del av samtalene å forklare at foreldre ikke blir syke av barna sine.
Osen holder nå på med en mastergrad i psykisk helsearbeid, hvor hun undersøker barns opplevelse av foreldres innleggelse. Undersøkelsen er kvalitativ og inkluderer tolv barn i alderen 12-18 år.
Fra 1.januar 2010 kom lovendringer som støttet opp under arbeidet med barn som pårørende.
-Blant annet ble helseinstitusjoner omfattet av spesialisthelsetjenesteloven pålagt å ha barneansvarlig personell i nødvendig utstrekning. Jeg kaller dette for loven fra oven, da den bidro til å legitimere det arbeidet vi og flere andre hadde startet en del år tidligere, sier Osen.
For Ragnhild Smistad og andre som jobber innen psykisk helsearbeid og rus på kommunalt nivå, er ikke lovkravet så tydelig som for spesialisthelsetjenesten.
-Men det kom en styrking av helsepersonelloven i fjor som sier at vi skal bidra til å ivareta behovet for informasjon og oppfølging av barna til våre brukere, understreker Smistad.
Siden hun tok Opplæringsprogrammet ”Tverrfaglig samarbeid med barn av psykisk syke foreldre” i regi av Voksne for barn i 2000/2001, har også Smistad jobbet mye med barn som pårørende til foreldre med psykiske lidelser.
-Det er viktig å følge opp familiene etter at mamma eller pappa er skrevet ut fra DPS-et. Vi har også brukere med barn som ikke har behov for innleggelse der barna likevel trenger informasjon og oppfølging fra oss, påpeker Smistad.
Hun mener ansatte innen feltet psykisk helsearbeid og rus i kommunene har forutsetninger for å fange opp behov på en annen måte enn for eksempel barnevernet.
-Mange av brukeravtalene er lagt til besøk i hjemmet, og enten vi møter barna eller hører hvordan de voksne omtaler barna sine, har vi etter en tid et godt grunnlag for å se barnas eventuelle behov, sier Smistad.
Blant tiltakene oppfølgingstjenesten setter inn overfor barna er å informere foreldre og barn om aktivitets- og ferietilbud, og som ikke koster så mye eller er gratis.
-Vi kan også tilby barne- og familiesamtaler, eller bidra til kontakt med aktuelle barnehager, skoler eller fritidstilbud, slik at flere trygge voksne er med og ser barna i deres hverdagsliv, sier Smistad.
Ved bekymring sørger oppfølgingstjenesten for kontakt med Barne- og familietjenesten.
Smistad har flere felles pasienter med Nina Osen og andre ved Tiller DPS.
-Vi har samarbeidsmøter med DPS-et. Møtene har fått navnet Tillermix. Her deltar ansatte fra både forvaltningskontor og utførerenheter i Trondheim kommune, samt NAV og ansatte ved Tiller DPS. Barn som pårørende er av og til tema her. Det å vite om hverandre, informere hverandre og jobbe på lag er utrolig viktig for å sikre barna og foreldrene god oppfølging, mener Smistad.
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
