Birgit Rød er seksjonsleder for ACT-teamet i Moss. Les om hennes og teamets erfaringer i 1. etappe av napha.no´s "ACT-stafett".
Navn: Birgit Rød.
Jobb: Seksjonsleder ACT-teamet i Moss.
Sender stafettpinnen videre til: Therese Giske Søvik, leder for ACT-teamet i Ålesund.
-Hvordan jobber deres ACT-team?
-Vi følger ACT-modellen, og har et tverrfaglig team bestående av blant annet en psykiater, tre vernepleiere, to sykepleiere, en sosionom, to psykologer, sekretær og en leder. Vi prøver å få til minst to besøk hos pasienten hver uke, og gir alle de basistjenestene som de trenger. Det kan være medikamenthåndtering, psykoterapi, rusbehandling, støtte i brukerens eget hjem, gruppetilbud med fysiske aktiviteter og gruppebehandling som for eksempel angstmestring og psykoedukasjon. Vi har også fokus på somatisk helse, som tannhelse, og hjelp til arbeid og aktivitet. Vi har et samarbeid med NAV for å få ansatt en egen jobbkonsulent, for å styrke satsingen på å få brukerne ut i jobb etter IPS-modellen. Vi har kontakt med familien og nettverket til brukerne. Vi har en oppskrift for hva pårørende kan gjøre, blant annet hvor de skal henvende seg, ved en akutt situasjon.
-Ser du noen dilemmaer i måten et ACT-team arbeider på?
-Dilemmaet er at vi er pågående og oppsøkende, slik at vi kan virke invaderende på brukeren. Får vi ikke kontakt med dem så oppsøker vi dem. Vi går forsiktig frem til å begynne med, og kommer til fast tid hver uke slik at det blir forutsigbart. Når det er vanskelig prøver vi å få med nettverket, samtidig som vi tar hensyn til taushetsplikten. Det er også en utfordring i et tverrfaglig team å få alle yrkesgruppene godt involvert, slik at ikke det bare blir spesialistene som snekrer en behandlingsplan.
-Skildre ditt team med tre ord:
-Aktivt, stabilt og modelltro.
-Hva er det beste med jobben din?
-Det å kunne gi pasientene så omfattende tjenester som et ACT-team kan gi, og at hjelpen gis på deres arena. Jeg lærer så mye av alle de andre i teamet, fordi vi er så mange ulike yrkesgrupper som jobber så tett sammen, og at vi har et felles ansvar for brukeren. Andre positive faktorer er det å se endring, stabilisering og fremgang hos pasienten.
-Og hva er det verste?
-Vet ikke om det er noe som er ille ved jobben. Kanskje det at den binder oss litt, ved at pasienten blir så avhengig av kontinuiteten i tilbudet, slik at vi ikke bare kan stenge kontoret på kort varsel og dra på seminar eller noe annet. Ting må planlegges.
-Hvem er de viktigste samarbeidspartnerne for ditt ACT-team?
-Fastlegene, pårørende, samt ansatte i NAV og andre steder som jobber med IPS-modellen. Vi har et fast IPS-forum som møtes cirka en gang per kvartal for å styrke kunnskapen og arbeidet med IPS-modellen.
-Hva skal til for å få til et sammenhengende tilbud for brukere med alvorlige psykiske lidelser?
-Man må jobbe tettere sammen, i forpliktende samhandlingsmodeller. ACT er et eksklusivt tilbud til en avgrenset målgruppe. Men man kan også innen andre tjenester, som DPS og poliklinikk, få til tilsvarende forpliktende samarbeid.
-Hvordan påvirker det møtet med brukerne å jobbe ”ute” og ambulant?
-Jeg tror at brukerne føler at det ligger mye verdighet i det, og at hjelpen vi gir ikke blir sånn bestiller og utfører-hjelp, men at vi er der på deres arena ved siden av dem. Det blir på en måte mer likeverdig enn en del andre tjenester.
-Hvilke temaer diskuteres mest i ditt team?
-Hvordan møte pasienten for at de skal ha mest utbytte av tilbudet. Hvordan vi for eksempel skal snakke med dem om stemmer de hører inne i seg, og hvordan vi skal håndtere det videre. Medisinering er også et tema vi snakker mye om, for eksempel at noe pasienter vegrer seg og ikke vil ha medisiner, andre tenker det er lurt og andre mener de selv skal bestemme. Noen vil ha beroligende for eksempel. Vi diskuterer om medisinene kan være avhengighetsskapende. I England har de farmasøyter som deltar i møter i ACT-teamene som handler om medisinbruk, og det burde vi nok hatt i Norge også.
2.etappe: Sunnmøre -Har mer kontakt med familie og pårørende
3.etappe: Bergen -Hårfin forskjell mellom helsearbeider og støvsugerselger
4.etappe: Günerløkka -Brukermedvirkning avgjørende for resultater
5.etappe: Kongsberg -Vi kjenner hver enkelt bruker veldig godt
6.etappe: Tromsø -Dilemma knyttet til tvang
7.etappe: Aust-Agder -50 prosent færre innleggelser
8.etappe: Skien -Behandlerne må ut av sin komfortsone
9.etappe: Trondheim -Gir en mulighet til å oppleve likeverdighet
10.etappe: Kristiansand -Meningsfullt å jobbe fleksibelt
11.etappe: Jæren -Ingen av oss er redde for skitt under neglene
12.etappe: Romsdal -Berikende å arbeide på brukerens premisser
13.etappe: Follo -Oppfattes som troverdige av pasientene
14.etappe: Nordmøre Skriver journal på ferga
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
