NAPHA-blogger Odd Volden etterlyser samfunnsvitenskapelig forskning som speiler psykisk helsefeltet slik det fremstår i dag, etter internettets revolusjon, den storstilte nedbyggingen av institusjonene og med en mer aktiv brukerrolle.
”Å formulere samfunnsdiagnoser er en vanskelig øvelse, men et minimumskrav er oppmerksomhet omkring hva som faktisk foregår i samfunnet man ønsker å diagnostisere”
(Ingvill Stuvøy, PhD-stipendiat i sosiologi, NTNU, Morgenbladet, 2-8. august 2013, s. 23).
Jeg burde ha takket nei til invitasjonen. Jeg var ikke i nærheten av å være opplagt nok (ikke at det pleier å hjelpe noe særlig heller). Jeg burde ha visst bedre. Jeg har vært gjennom det utallige ganger før:
Jeg sitter i salen under et seminar, en paneldebatt, eller et liknende arrangement. Jeg har bestemt meg for at jeg bare skal lytte og ikke snakke. Jeg vet hvor lite kontroll jeg har på snakketøyet hvis jeg først får ordet:
Det som bare skulle være et enkelt spørsmål eller en kort kommentar, blir alltid til et flammende innlegg. Og har jeg først tatt ordet en gang, tar jeg det gjerne en og to og tre ganger til. Trøkket er så stort. Jeg har så mye på hjertet. Det er så viktig. Det må ut, og det må ut nå!
Etterpå kommer skammen. På hjemveien. Hjemme. Ved middagen. Om kvelden. Om natta.-Nei, nei, nei.. Jeg snakker høyt med meg selv. Jeg ynker meg. Jeg klynker.
-Åååå...Hvorfor kunne jeg ikke holdt meg hjemme? Hvorfor kunne jeg ikke holdt kjeft? Hvorfor kunne jeg ikke i hvert fall nøyd meg med ett spørsmål? Med en setning? Hvorfor måtte jeg ta ordet fire ganger?
Det er like fryktelig hver gang. Men jeg lærer aldri. Jeg må nok bare leve med det, samme hvor vondt det gjør. Jeg blir aldri trygg i sosiale settinger. Jeg lar meg trigge av påstander og formuleringer som de andre i lokalet knapt nok registrerer. Jeg handler på refleks. Refleksjonene kommer først etterpå.
En formiddag i vår ble jeg invitert med på lanseringen av den nye boka til Reidun Norvoll (red.): Samfunn og psykisk helse. Samfunnsfaglige perspektiver (Gyldendal Akademisk).
Jeg hadde jo tenkt på det tidligere. Hadde jeg ikke viftet med den forrige utgaven av boka på utallige forelesninger gjennom mange år, kanskje, selv om jeg egentlig ikke hadde lest så mye i den? -Kjempeviktig bok, folkens! Denne boka må dere bare lese!
Hadde jeg ikke, mer enn en gang, tenkt at den utrettelige samfunnsforskeren Reidun Norvoll, gjennom sin forskning og gjennom sitt nettverk av samfunnsforskere, var en guds gave til brukerbevegelsen?
Joda, men jeg hadde ikke fått somlet meg til å melde meg på arrangementet, det var så mye annet som fanget oppmerksomheten de ukene.
Noen timer senere den aktuelle dagen sitter jeg likevel på en stol bakerst i et auditorium på Sehesteds plass i Oslo, mens jeg gumler på et av forlagets utmerkede rundstykker og blar og skumleser i den nyinnkjøpte boka.
Jeg har i ulike roller surret rundt på psykisk helsefeltet i 35 år. Det har ikke gjort meg til ekspert på noe som helst, men jeg har blitt tålig god til å lese. Som pedagog vet jeg noe om lærebøker. Som bidragsyter til flere fag- og lærebøker vet jeg noe om hvordan slike bøker blir til, hvilke krefter som står bak og hvilke kriterier som legges til grunn. Jeg har anmeldt fagbøker for Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Jeg vet hva jeg skal se etter.
Det jeg merker meg først av alt, og som gjør at jeg tar ordet så fort det byr seg en anledning, er at heller ikke denne boka gir oss en oppdatert beskrivelse av psykisk helsefeltet, til tross for at boka bruker betegnelsen ”psykisk helse” i tittelen, og til tross for at redaktøren bruker betegnelsen ”det psykiske helsefeltet” allerede i forordet.
Lærebøker i psykiatri eller psykoterapi skal selvfølgelig også kritiseres om de bringer til torgs utdaterte, mangelfulle eller skeive feltbeskrivelser. Mange av disse er nokså uredelige i sine forsøk på å psykiatrisere og psykologisere feltet. Men mye av innholdet i disse bøkene kan likevel fremstå som relativt ubesmittet av det overordnede mistaket. Vi vet at det er psykiatri og psykologi vi får, samme hva forfatterne prøver å sminke fremstillingen som.
Slik er det i mindre grad med Samfunn og psykisk helse. Er det noe vi forventer av samfunnsvitere, er det at de makter å løfte blikket og sette fenomener, aktører, strukturer og prosesser på riktig sted til riktig tid i riktige proporsjoner.
Kritikken kunne stoppet her, hvis boka i sitt innhold likevel hadde speilet psykisk helsefeltet slik det fremstår i dag; etter internettets revolusjon; etter den storstilte nedbyggingen av institusjonene; etter stortingsmeldingen Fra bruker til borger; etter Folkehelsas rapport Bedre føre var....; etter slagordet Alle har en psykisk helse; etter at brukere og borgere selv er blitt aktører, også i kunnskapsproduksjonen; etter kravene om åpenhet og universell utforming for psykisk helse på alle arenaer; etter nyliberalismens maksime om at vi er alle kunder.
Men det er ikke dette samfunnet som trer fram fra boksidene til Reidun Norvoll & co. Samfunn og psykisk helse er ikke blitt det den gir seg ut for å være. Boka er, som det ble påpekt fra en av bidragsyterne, sterkt forankret i institusjons-, makt- og kontrollperspektiver.
Det er forsåvidt en ærlig sak, men det fører i denne sammenheng til at det blir for lite samfunn og for mye samfunnsvitenskap; for lite psykisk helse og for mye psykiske lidelser; for lite pulserende liv og for mange sosialdemokratiske institusjoner og nedstøvede problemstillinger.
Jeg har lært meg å sjekke stikkordsregisteret i fagbøker, hvis et slikt register finnes. Det gjør det i Samfunn og psykisk helse, og jeg får kjapt bekreftet mine mistanker:
Hvor tillitvekkende er en fersk bok med ”samfunnsfaglige perspektiver” som ikke inkluderer fenomener som internett, blogging eller sosiale medier? Ja, selv ikke hjelpetelefoner ser ut til å ha vært oppfunnet da denne boka ble planlagt.
Barn finnes ikke; det gjør derimot barn av psykisk syke og barnevernet. Foreldre finnes ikke, men pårørende finnes,i rikt monn. Under U finner vi ikke ungdom eller universell utforming, men vi finner uføre, uføretrygd, uhøflighet, umyndiggjort, undertrykking og utagering.
Psykisk helse, liksom? Noe å knytte håp, endringslyst og identifikasjon til? Neida, her er det mye traust, tungt og trist. Det er lite som likner på en representasjon av det norske samfunnet i 2013.
Forfatterne vasser rundt i en sosialdemokratisk graut, og gir det som må fortone seg som en gavepakke til Civita og Harald Eia og andre som profilerer seg på skepsis til velferdsstaten og samfunnsvitenskapene.
Jeg er definitivt ikke av dem som til hverdags synes Finn Skårderud gjør for lite av seg. Men under lesingen av Samfunn og psykisk helse tok jeg meg faktisk i å savne Skårderuds stemme. Selv om han med sin produktivitet og vilje til bredde kan fremstå som noe klisjépreget og grunn i blant, evner Skårderud som få andre å veksle mellom zoom og panorama uten at vi merker overgangene.
Han beveger seg ubesværet inn og ut av de fleste disipliner og arenaer. Det er ingen tvil om at han på det området har satt en standard som samfunnsforskerne bør merke seg.
Vi er imidlertid ikke i nærheten av en tilstrekkelig god beskrivelse av psykisk helsefeltet ennå. Vi har Finn Skårderuds essay Uro. Vi har tykke diagnosekataloger. Vi har tykke bøker om psykiatriens historie. Vi har epidemiologi (læren om utbredelse av sykdommer). Vi har visjoner om helsefremming og forebygging. I Samfunn og psykisk helse gir Helge Ramsdal oss en beskrivelse av det han kaller det psykisk helsesystemet. Vi har en rekke tekster av ulik bonitet som gir oss ulike innsteg til å forstå fenomener og felt.
Men vi har ingen overordnet tekst som forener Skårderuds drømmer om en mindre urolig kultur, Folkehelsas ambisjoner om psykisk helsearbeid i barnehagen og på jobben, kravene om universell utforming for psykisk helse på alle arenaer og samfunnsviternes samvittighetsfulle studier av strukturenes iboende jævelskap.
Hvis vi skal tro Nicholas Christakis, forsker og direktør ved det amerikanske eliteuniversitetet Yales Institute for Network Sciences, trenger samfunnsfagene en revolusjon (jeg bygger denne omtalen på artikkel i Klassekampen 25. juli; denne bygger igjen på et intervju med Christakis i New York Times 19. juli, men jeg viser også til en artikkel i Morgenbladet 9.-15. august 2013, s. 12-13).
Naturvitenskapene har gjennomgått store endringer. Gamle forskningsavdelinger er nedlagt - blant annet avdelingene for anatomi, biokjemi og fysiologi - og nye avdelinger, utdannelser og forskningsområder er kommet til.
Samfunnsfagene, derimot, tilbyr stort sett de samme disiplinene som de gjorde for 100 år siden. Og det er ikke bare fagene som er gamle. Det er stort sett de samme problemene som før man jobber med, med minkende utbytte.
Vi må få fag som reflekterer bredden og kompleksiteten i de utfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Hvis ikke, står fagene i fare for å forsvinne og spilles ut over sidelinja av nye atferdsfag. Det vil i så fall være synd, fordi fagene tross alt sitter på mye kunnskap, om de bare får stokket denne riktig.
Alt dette ifølge Christakis, som selv er sosiolog, og altså leder for et institutt for nettverksvitenskap i USA.
Google ser ikke ut til å kjenne til noe norsk institutt for nettverksvitenskap. Ja, Google gir meg bare to treff på nettverksvitenskap i det hele tatt! Hvilken norsk forsker eller forsknings- og utdanningsinstitusjon tar utfordringen og starter et slikt institutt?
Ville ikke dette nettopp vært noe for oss på psykisk helsefeltet, med Jaakko Seikkula og den gjengen? Eller Anders J.W. Andersen og internettforskningen om psykisk helse? Men nei, det er vel for mange sykepleiere og sosionomer med opprykk som har opsjon på det neste doktorgradsløpet, og da blir det gjerne noe med pleie og omsorg og fattigdom og lidelse og nød og sånn.
Tilbake til boka
Jeg må runde av snart, hvis jeg ikke skal bli liggende våken i natt og skamme meg enda mer. Men før vi gir oss, må vi en tur tilbake til Samfunn og psykisk helse:
Jeg har lest hele boka grundig. Jeg står for innholdet i det jeg sa under lanseringsarrangementet. Jeg står for kritikken jeg serverer i dette blogginnlegget. Kritikken er alvorlig, fordi boka fort vil bli oppfattet som et standardverk.
Kritikken er alvorlig, fordi en bok av denne typen kommersielt står og faller på om den kan selges inn som lærebok. Om denne boka overselges, overkjøpes og overbrukes, vil det kunne utsette en helt nødvendig kunnskapsutvikling med mange år.
Vi trenger ikke nok en generasjon psykisk helsearbeidere som roter rundt i fortidas psykisk helse-tjenester fordi det er der lærebøkene, professorene og forskningsmidlene er.
Ikke en bokanmeldelse
Dette er ikke en bokanmeldelse. NAPHA-bloggens lesere skal derfor verken kjøpe boka, la være å kjøpe boka, lese boka eller la være å lese boka på bakgrunn av dette blogginnlegget. Men om du skulle velge å lese hele eller deler av boka, så bør du ha min kritikk av boka i bakhodet. Jeg har bare gjort den jobben redaktøren, forfatterne og forlaget burde ha gjort.
Om dette hadde vært en bokanmeldelse, hvilket det altså ikke er, ville jeg imidlertid også sagt dette:
Boka er håndtverksmessig skikkelig. Redaktøren la under presentasjonen vekt på at det er lagt ned mye arbeid i litteratursøk og litteraturgjennomgang. For deg som søker kunnskap om det boka faktisk omhandler - tradisjonelle samfunnsvitenskapelige perspektiver på alvorlige psykiske lidelser og på offentlige omsorgs- og rehabiliteringstjenester rettet mot alvorlige psykiske lidelser, er denne boka sannsynligvis en gullgruve.
I en verden som neppe blir mindre individfokusert, liberalisert og historieløs de nærmeste årene, er det fint at noen har tatt seg bryet med å samle all denne kunnskapen.
Boka er gjennomgående godt disponert og skrevet. Selv om mye er velkjent for den som har beveget seg på feltet i noen år, vil boka sikkert gi de fleste noen aha-opplevelser også. Jeg har i hvert fall satt mange utropstegn i flere av kapitlene.
For noen år siden skrev jeg en relativt kritisk anmeldelse av en annen lærebok. Da fremhevet jeg den aktuelle bokas kapittel om psykisk helse og uhelse hos flyktninger og innvandrere som befriende.
Det er derfor interessant at jeg også opplever å puste lettere når jeg leser migrasjonskapittelet i Samfunn og psykisk helse, forfattet av Karin Harsløf Hjelde. Ikke fordi jeg tror at Hjelde besitter større kunnskaper enn de andre forfatterne i boka. Ikke fordi jeg synes hun skriver bedre. Men temaet i seg selv krever at Hjelde løfter blikket der bokas redaktør og flere av de andre forfatterne i for stor grad stirrer stivt framfor seg.
Reidun Norvoll, Gyldendal, samfunnsfagene og jeg får stå sammen om skammen. Jeg burde ha tatt det mer med ro under lanseringen av boka; det skal tross alt være en festdag for forlag og forfattere.
Redaktøren og forlaget burde stukket noen fingre i jorda og sendt opp noen flere prøveballonger før de la ut på ferden; man kunne kommet mye lengre med relativt små justeringer.
Samfunnsviterne bør invitere Mental Helse Ungdom, Nicholas Christakis og Finn Skårderud til seminar og se om det kan hjelpe dem til å komme opp med noe som ikke er fullt så møllspist neste gang.
I forordet takker Reidun Norvoll pasienter, brukere og pårørende hun har møtt på psykisk helsefeltet for at vi har vært uunnværlige som kilder til lærdom og forståelse. Det er selvfølgelig hyggelig det, men hvem har sagt at vi på 2010-tallet nøyer oss med å være ”kilder”?
Vel, vel. Da kom vi i mål på et vis i dag også. Vi feirer lanseringen av et laaangt blogginnlegg med en kort låt. Hør Evelyn King med Shame.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
