«Forskrudde gærninger». Det smaker vel solid av smør på flesk. Her er journalisten definitivt tilbake i rollen som Tøffe Tom, skriver NAPHA-blogger Odd Volden, som tar et oppgjør med medias språkbruk.
Diskrimineringen, stigmatiseringen og krenkingen er overalt. I det offentlige rom, i arbeidslivet, på skolene og i helsevesenet. Vi har sagt farvel til institusjonene og ”den psykiatriske pasienten”. Men vi har glemt å si velkommen til borgeren.
Det er fortsatt slik at etablering av boliger tilrettelagt for mennesker med psykososiale og rusrelaterte funksjonsnedsettelser ofte møter naboprotester: -Slike mennesker passer ikke i vårt nabolag. Det bor jo barn her!
Det er fortsatt slik at journalister kan skrive om ”galninger”. Det er fortsatt slik at journalister får lov til å skille mellom mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser og ”vanlige folk”.
Har representanter for myndighetene noensinne bedt om unnskyldning for 150 år med segregering og innestenging? Har redaktører og journalister noensinne vedgått at de har vært for slappe i journalistikk og språkbruk?
For to år siden skrev jeg innlegget Galskap i Norge på naphabloggen. Jeg skrev innlegget kort tid etter terroren 22. juli 2011. Avisene var på det tidspunktet preget av den katastrofale hendelsen, av folks vekselvise avsky og forsøk på å forstå det som hadde skjedd og gjerningsmannens beveggrunner.
Bortsett fra det, er det lite som har forandret seg. Den i beste fall utydelige språkbruken fortsetter. ”Galskap” knyttes fortsatt til psykisk lidelse og psykososial funksjonsnedsettelse i samtid.
Egenskaper (psykisk lidelse, psykososial funksjonsnedsettelse, ”galskap”) transformeres fortsatt uten blygsel og begrunnelse til identitet (”psykiatrisk pasient”, ”galning”, ”gærning”).
”Galskap” brukes vidt og utydelig, og betegner like gjerne innagering (”galskap” forstått som psykose) som utagering (”galskap” forstått som truende atferd, vold og andre kriminelle handlinger).
21. september finner vi dette innlegget i Dagsavisen: Siste: Kriminell, smittefarlig gærning på vei til USA.
Teksten representerer et forsøksvis satirisk blikk på møtet med USAs visumskjema. Journalisten må svare på spørsmål relatert til moral, kriminalitet, spionasje, terrorisme, folkemord og nazisme. Men nazisme, terrorisme og folkemord er ikke det verste, selv om man umiddelbart skulle tro at det skulle noe til å toppe slikt.
Nei, det verste er at journalisten blir spurt om hvorvidt hun har en psykisk lidelse!
”«Har du en smittsom sykdom, psykisk eller mental lidelse, eller er du narkotikamisbruker eller avhengig?»
Oj! Jeg kjente at jeg skvatt litt der jeg satt foran skjermen og skulle søke turistvisum til USA. For det er jo ikke ofte folk spør meg rett ut om jeg er sinnssyk. Men OK, jeg kunne jo for så vidt godt forstå at USA ikke vil ha en masse elleville gærninger på stoff inn i landet. På en annen side: Hvis jeg altså var en rusavhengig gærning, ville jeg klikket et bekreftende «ja» på det spørsmålet?”
Det er ikke lett å forstå hvordan en journalist i en sosialdemokratisk hovedstadsavis i Norge i 2013 i det hele tatt kan komme på tanken å forsøke å slå journalistisk mynt på noe så grumsete som å bruke reduserende synonymer for psykisk lidelse.
Psykisk eller mental lidelse er en legitim betegnelse på en legitim tilstand. Hva er det som får journalisten til i det hele tatt å tenke segregerende, stigmatiserende og diskriminerende tanker om mennesker som lider av disse tilstandene?
Hva er poenget med å hente fram den i dag sjeldnere brukte betegnelsen ”sinnssyk” som synonym for psykisk lidelse? Hva vil journalisten oppnå med den tegnefilmaktige betegnelsen ”elleville gærninger på stoff”? Eller ”rusavhengig gærning”?
I tillegg til at et antikvert medisinsk synonym (sinnssyk) og et antikvert folkelig synonym (galskap) hentes fram, transformeres fenomenet (egenskapen psykisk lidelse, som en borger kan ha eller ikke ha) til en identitet (”gærning”). Det er derfor vanskelig å se at det kan være snakk om en glipp; det hinter mer om bevisste retoriske grep (karikering, overdrivelse, oss-dem, osv.).
I Klassekampen 1. august (side 13) finner vi en rekke passasjer det er grunn til å undre seg over. Jeg skal i det følgende kommentere dem i tur og orden:
De fleste selvmordsbombere er ikke ”normale folk”, men lider av alvorlige mentale traumer.
Dette er et godt eksempel på den utydeligheten journalister fortsatt trekker veksler på. Selv for journalister vil det i dag være vanskelig å isolert sett knytte normalitetsbetraktninger til traumer. Til det er det for mye fokus på at traumatisering rammer mennesker i verdsatte roller, som barn og flyktninger.
Men når dette knyttes til terrorisme (”selvmordsbombere”), kan man alltids ta sjansen på at leserens blikk dimmes. En følge av tabloidisering av denne typen kan være at denormaliseringen smitter over på andre taler, tekster og kontekster.
Dette er spesielt ille i lys av psykisk helsefeltets historie, som viser at denormalisering, dehumanisering og segregering har vært både virkemidler og konsekvenser av tjenestenes innretning.
Etter hendelsene i USA 11. september 2001 ble det vanlig å tenke at selvmordsbombere ikke var gale, men folk som deg og meg.
”Galskap” og ”å være gal(e)” (forstått som innagering) knyttes for det meste, implisitt eller eksplisitt, til fenomener som utilregnelighet, vrangforestillinger, realitetsbrist, hallusinasjoner, manier, psykose og schizofreni.
Det er vel få som har sett for seg at terrorister har vært spesielt preget av alvorlige psykososiale funksjonsnedsettelser, både før og etter 11. september 2001 og den norske terroren? Å gjennomføre terrorangrep krever som regel visse evner i retning av å forholde seg til andre, til å forplikte seg overfor en sak, til å forplikte seg overfor andre mennesker, og evne til egenorganisering.
Sammenstillingen ”... ikke var gale, men folk som deg og meg” er rystende lesning. Journalisten frir her uhemmet til leserne. Det er journalisten og de kronisk friske leserne mot ”de gale”, noe som impliserer et absolutt normalitetsbegrep og en total dehumanisering av ”de andre”.
..., Mohammad Atta, lederen for 11. september-aksjonen og ofte fremstilt som en rasjonell terrorist, hadde...store psykiske problemer, med sosial isolasjon, depresjon, skyld, skam og håpløshet gjennom flere år.
Det er interessant å se i hvilken grad journalisten ”feiger ut” i møte med ”den andres ansikt”. Det er nemlig ikke like enkelt å omtale navngitte mennesker som ”gale”. Det er nesten tragikomisk å være vitne til hvordan machospråkbruken i de tidligere passasjene fordamper fullstendig i møte med lederen for 11. september-aksjonen.
Mohammad Atta hadde ”store psykiske problemer, med sosial isolasjon, depresjon, skyld, skam og håpløshet gjennom flere år”. En slik beskrivelse er faglig og politisk korrekt, og kunne like gjerne vært brukt om en ung jente på vei til psykoterapi hos Finn Skårderud på Majorstua.
I lys av debattene om diagnoser og tilregnelighet etter 22. juli-saken er det også interessant at journalisten gjør rasjonell terrorisme og psykiske problemer til en motsetning. Man kan og bør si mye stygt om den norske terroristen, men en ting skal han ha: Han trøblet det skikkelig til for alle som trodde at lidelse og funksjon var en og samme sak.
Terroristledere har interesse av å fremstille sine undersåtter i et best mulig lys, og ikke som forskrudde gærninger.
”Forskrudde gærninger”... Det smaker vel solid av smør på flesk (pleonasme og redundans)? Her er journalisten definitivt tilbake i rollen som Tøffe Tom. Hvor ble det av skylden, skammen og håpløsheten?
Et lite komparativt (sammenliknende) blikk: Kan journalisten i Dagsavisen (”elleville gærninger”) ha blitt inspirert av journalisten i Klassekampen (”forskrudde gærninger”)...? Aner vi en smitteeffekt? Ser vi kanskje begynnelsen på en ny trend: ”spinnville gærninger”, ”helsprø gærninger”..., nei, det ble visst ikke så bra, men så er jeg ikke journalist, heller.
Det som også er tilfelle for land som Irak, Palestina og Afghanistan, er at man der i lang tid har hatt voldelige konflikter og kriger, noe som har gitt mange barn en traumatisk oppvekst og således disponert dem for psykiske lidelser. Og kanskje dermed også for terrorisme.
Her er vi plutselig tilbake i verdsatt rolle-paradigmet. Når barn har en traumatisk oppvekst, blir de ikke ”gale”, nei, ”de (disponeres) for psykiske lidelser”. ”Og kanskje dermed også for terrorisme”. Javel, så hadde journalisten likevel det perspektivet inne.
Da blir det enda vanskeligere å forstå hva journalisten ønsker å oppnå med ”galifiseringen” i resten av artikkelen. I mine øyne skaper han bare masse unødig støy, i tillegg til altså å vedlikeholde og videreutvikle stigmatiseringen av en utsatt gruppe.
En siste undring: Har Dagsavisen og Klassekampen tenkt på at de nødvendigvis må ha en rekke lesere og abonnenter som, i likhet med undertegnede, lider av en eller flere psykososiale funksjonsnedsettelser?
Jeg har abonnert på Klassekampen i en årrekke. Jeg hadde tegnet prøveabonnement på Dagsavisen et par dager før jeg fant det nevnte innlegget i avisa. I tillegg til irritasjonen over slapt journalistisk håndtverk, opplever jeg det som dypt problematisk å støtte aviser som ikke viser større respekt for meg og mine venner.
Men før eller siden når vi fram. Før eller siden blir det i den offentlige samtalen like umulig å bruke nedsettende og diskriminerende betegnelser på oss som på andre grupper som historisk og samtidig har hatt / har behov for vern mot diskriminering.
Her er en tommelfingerregel, som er så enkel at selv norske journalister burde klare å følge den: Vi knytter ikke ”galskap” til psykisk lidelse i samtid.
De mest oppdaterte leserne vil kanskje undre seg over at jeg stopper her, ved amatørfilologiske analyser, personlige undringer og irritasjoner, og vage drømmer om rettferdighet en gang i framtida.
Men bare rolig: Jeg kommer tilbake med et innlegg om lovverk, instanser og grupper som adresserer diskriminering ved en senere anledning. De mest utålmodige kan, mens de venter, begynne å lese seg opp på FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
De aktuelle tekstene sømmer seg etter mitt skjønn ikke noen anstendig publikasjon i 2013. Men det er et faktum at den ene teksten sto i en sosialdemokratisk og den andre i en sosialistisk avis. Dagens musikalske må derfor bli Internasjonalen.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
