-Vi har et stort ansvar for hvilke verdier og hvilket syn på medmennesker vi formidler. Våre fortellinger om psykisk helse må bygge på respekt og likeverd, og gi fremtidshåp og tro på mestring.

Trond Aarre, psykiater og leder ved Nordfjord psykiatrisenter, starter sitt innlegg på Tranøyseminaret 2015 med å minne oss på at det kan være skjebnesvangert hvordan vi som fagfolk velger å forstå de som kommer for å få hjelp, og hvordan vi videreformidler historien om våre brukere.

Hvilke historier skal vi fortelle verden om brukerne våre?

Aarre hevder at det ikke er noen grunn til å se på brukeren som særlig annerledes enn de som hjelper. Han eksemplifiserer med egen erfaring med å gi behandling til folk med angst og depresjon, plager som jo de fleste - inkludert ham selv - har opplevd.

-Selv hadde jeg angst for å snakke i forsamlinger, men selv på det verste så oppfattet jeg ikke det som sykt. Nå har jeg har slitt det av meg, sier den erfarne foredragsholderen.

Poenget hans er at vi kan kjenne oss igjen i det meste av det pasientene våre sliter med. Det er ikke så store forskjeller mellom oss som vi ofte later som. Pasientene er ikke en annen type mennesker. Den største forskjellen mellom oss er utdannelsen.

Skjebnesvangre historier

-Vi som jobber i sykehus kan få et begredelig syn på virkeligheten. Vi ser i hovedsak de som ikke blir bra, og det er lett å generalisere ut fra dette. Mange som arbeider i psykisk helsevern har derfor et overdrevent negativt syn på prognosen, for eksempel ved schizofreni og ruslidelser.  

-Vi kan ikke tillate oss å ta fra hverandre energien, med unødig pessimistiske fortellinger om fagfeltet vårt og de som vi er satt til å tjene. Pessimisme kan fort føre til kynisme, der vi uansett ikke venter oss framgang eller tilfriskning.  Fortellingene kan bli skjebnesvangre, hevder Aarre.

Som eksempel nevner han synet på schizofreni. Mange fagfolk forteller at dette er en hjernesykdom som ikke kan helbredes. I noen tilfeller kan nok dette være rett, men i andre tilfeller er det nokså åpenbart uriktig.

-Hvorfor velger man å fortelle slike historier om medmennesker? Har vi råd til fortellinger som bare gir oss følelse av avmakt?  Selvfølgelig kan det vise seg at noen faktisk er «hjernesyke», men det er neppe budskapet vi bør møte pasienter og pårørende med i utgangspunktet. Det er heller ikke det budskapet om schizofreni vi bør forkynne for allmenheten, sier Aarre.

Klassifisering som samfunnsutfordring

Aarre hevder at trangen vår til å plassere hverandre i grupper – og tillegge hverandre egenskaper ut fra gruppetilhørigheten – er skadelig. Det er jo ikke slik at alle med samme nasjonalitet, samme seksuelle orientering, eller for den saks skyld samme psykiatriske diagnose, nødvendigvis ligner så mye på hverandre. Klassifiseringen skjuler alltid det individuelle, som vanligvis er det viktigste for å forstå et medmenneske.

Han referer til pasientene, som opplever det som stigmatiserende når folk tror at de vet noe om dem fordi de er klassifisert som «psykiatriske pasienter». De blir tillagt negative egenskaper, for eksempel blir de lett framstilt som potensielt farlige individer, som må voldsrisikovurderes. Dette er krenkende, og det bygger ikke opp under de helt sentrale verdiene vi bør bygge tjenestene på, som likeverd og respekt.

-Vi kommer ikke videre før vi slutter å tro at «rusmiddelavhengige er sånn eller sånn». De er like forskjellige som oss andre. Den rusavhengige er en av oss, sier Aarre.

Han mener dette perspektivet ikke passer så godt med det biomedisinske synet på psykiske lidelser. Normalisering av psykiske plager er nødvendig, samtidig som det kan være avgjørende at man ikke banaliserer alvorlige lidelser. Løsningen kan uansett ikke være å foholde seg slik: Jeg tror jeg vet nok om deg, når jeg vet hvilken diagnose du har.

Hvordan unngå skjebnesvanger klassifisering?

Vi er pålagt å stille diagnoser. Men når diagnosen er stilt, må vi uansett snakke med folk, for å høre hva saken dreier seg om fra deres perspektiv. Aarre peker på en interessant utvikling i poliklinikken ved Nordfjord psykiatrisenter: z-diagnoser er nå den største diagnosegruppa. Slike diagnoser gjelder «Faktorer som har betydning for helsetilstand og kontakt med helsetjenesten», og brukes når det ikke foreligger en psykisk lidelse, eller når helsehjelpen retter seg mot noe annet, som for eksempel kriser eller konflikter.

-Kommer du tidlig nok til når folk har det vanskelig, så har ofte jordnære, dagligdagse tiltak god effekt - og de trenger ikke alltid høyspesialisert hjelp. Brukerne har mye kunnskap, og når vi spør dem hva vi skal gjøre, så får vi ofte kloke råd.

-Men hvis man lager systemer som gjør at du må vente på hjelp i 3 måneder, rekker kanskje problemene å bli så store at en må sette langt alvorligere diagnose. Diagnoser som krever betydelig mer spesialisert hjelp, hevder Aarre.

Aarre berømmer myndighetene for satsingen på Rask psykisk helsehjelp og Individuell jobbstøtte. Å ha en jobb å gå til har ofte større effekt enn de mest avanserte terapier, sier Aarre.

Tenke nytt

Aarre ønsker at helsevesenet skal fornye seg, og ta i bruk ny kunnskap og erfaringer. Det er for eksempel godt kjent at nesten alt vi gjør for å øke tilgjengelighet til tjenestene, også øker kapasiteten. Denne kunnskapen påvirker organiseringen av helsetjenestene våre i altfor liten grad. Er vi redde for det nye og ukjente, eller mener vi at alt er bra som det er, spør Aarre.

Prøveordningen med kommunale DPS er et eksempel på et forslag som har møtt stor motstand i de etablerte tjenestene.

-Motstanden handler blant annet om å gi fra seg makt, noe som kan oppleves truende. Men hvis maktutjevning bidrar til at noen får det bedre, så må vi være åpne for å prøve det, avslutter Aarre.