Vi i SPoRs faggruppe er opptatt av at det skal være gode tjenestetilbud for personer med alvorlig psykiske lidelser og rusproblemer.

Det er krevende og kostbart å bygge opp tilstrekkelige tilbud til disse pasientene i kommunene. Rekruttering av fagfolk er også et problem. Spesielt noen små kommuner strever med å få nødvendig fagkompetanse og å ha boliger tilgjengelig. Kvalitetssikring er også et en utfordring, sett både fra de private aktørenes og kommunenes rus- og psykisk helsetjenesters side. Dette er noe av det vi fant ut i vår lille kartlegging i kommunene i Troms. (se faktaboks).

Menneskene det handler om

Først et bilde av brukergruppen vi snakker om. Hanne kan være et eksempel:

«Hun er 45 år gammel. Hun hører stemmer som plager henne, selv om hun tar medisiner for schizofrenidiagnosen hun har hatt i mange år. Hun spiller gitar og liker å høre på musikk, men på tross av dette har hun lite å ta seg til om dagene. Hun lager ikke mat selv og kler seg ikke etter været. Hanne sover på dagen eller når det passer formen hennes. Det er mange år siden hun var i jobb og hun har få venner.

Som psykiatrisk sykepleier ser jeg en dame med mange hjelpebehov. Hun trenger hjelp til å få seg frokost og kaffe, til hygiene og påkledning. Hun trenger mennesker som kan være der når stemmene blir vanskelig å takle, og hjelp til å huske på medisinen. Hun trenger hjelp til å handle inn mat og holde orden i huset. Hun trenger noen å snakke med når hun er våken. Av og til trenger hun innleggelse hvis livet blir for vanskelig, og da bør hun følges.

Hva er kommunenes utfordringer knyttet til å skulle skreddersy et tjenestetilbud når behovet for hjelp er komplekst som dette tilfellet? Det ville vi undersøke:

Utgangspunktet vårt

I 2016 utmerket Troms fylke seg ved at en høy andel av kommunene kjøper private omsorgstilbud til pasienter med komplekse hjelpebehov. (Se SINTEFs rapport om kommunalt psykisk helsearbeid i 2016.) En fagsamling med både kommuner, spesialisthelsetjeneste og private aktører representert, fortalte det samme. Vi ville undersøke hvorfor.

Ikke nytt med private

Private omsorgstilbud eller «privat forpleining» utenfor asylene var en viktig ordning i Troms og Finnmark for «sinnslidende» frem til 1950 tallet. Pasientene ble ivaretatt av snille mennesker som tok seg av de i hjemmene sine.  

Men, etter at Åsgård sykehus kom i 1961, forsvant private omsorgstilbud etter hvert og «hjemmesykepleien» overtok ansvaret for disse pasientene.

I dag er «lokalt psykisk helse og rusarbeid» et tverrfaglig felt i kommunene, ved siden av spesialisthelsetjenesten og fastlegeordningen.

Økt ansvar for kommunene

Tjenestetilbudet til mennesker med alvorlig psykiske lidelser  har vært gjennom store omorganiseringer de siste årene. Med samhandlingsreformen har kommunene fått større ansvar enn de tidligere har hatt. (se reformen her)  Sengetallet i spesialisthelsetjenesten er redusert, og kommunehelsetjenestene skal i større grad gi tilbud også til pasienter med komplekse hjelpebehov. Veilederen «sammen om mestring»  anbefaler at kommunen og spesialisthelsetjenesten  samhandler om et helhetlig tilbud, slik at pasientene får rett behandling- på rett sted- til rett tid, og i størst mulig grad lokalt, der de bor. (Se veileder her)

Hva kartleggingen fortalte oss:

Svarene vi fikk fra kartleggingen vi gjorde i 2016 kan være interessante, til tross for at svarprosenten var relativt lav (se faktaboks).

1. Mangel på døgnkontinuerlige tilbud

Flere kommuner svarte at de manglet døgnbaserte tjenester fra før, og måtte bygge opp dette, noe som er en krevende og kostbar prosess- spesielt for små kommuner. Løsningen for disse ble da å kjøpe tjenester fra en privat aktør i samme kommune eller et annet sted. Noen steder gjaldt dette kun for tilbudet til en bruker.

Mange pasienter er sykere enn tidligere når de blir skrevet ut fra spesialisthelsetjenesten, og mange har behov for omfattende oppfølging 24 timer i døgnet.

2. Mangel på nødvendig kompetanse:

Når en kommune skal bygge opp en egen tjeneste må de ha et minimum av kompetanse tilgjengelig. 60 prosent av de som svarte oppga mangel på riktig kompetanse i kommunens helsetjeneste som en årsak til at de kjøper tjenester fra private aktører.

Det kan bety at de har for få stillinger eller at det ikke er ansatt fagfolk i de stillingene de har. I små kommuner kan det være utfordrende å få tak i fagfolk med nødvendig kompetanse eller å videreutdanne de få som allerede jobber der.

 Kommunene organiserer dessuten helsetjenestene ulikt. Noen har egen rus og psykiatritjeneste. Andre små kommuner har kanskje bare én ansatt. Disse arbeider primært på dagtid. Det finnes ikke føringer for hvor mange ansatte som skal jobbe i psykiske helsetjenester eller spesifisert hvilken fagkompetanse de skal ha.

Private aktører reklamerer med at de har riktig fagkompetanse tilgjengelig og kan sette inn dette snarlig og etter brukerens behov.

3. Behov for omfattende oppfølging:

Omfattende oppfølging eller behov for komplekse tjenester betyr ofte hjelp 24 timer i døgnet.  Kommunene oppga dette som en av årsaken til bruken av private aktører.  Det krever mange ansatte i turnusordning. Private aktører har gjerne flere ulike ansatte i sin base, og kan skreddersy løsninger på en måte som kommunene vanskeligere kan få til. (Eks.Medleverturnus)

Krav til sikkerhet i botilbudet blir også oppgitt som grunn til at mange kommuner kjøper tjenester fra private.

4. Hjelp med en gang

Det kan jo også være at tjenesten bør komme i gang raskt og at det ikke er tid til å vente til alt er på plass. Dette er private aktører gode på.

Flere kommuner svarte også at kjennskap til aktøren og beliggenheten til denne hadde stor betydning for valget. De kan skreddersy tilbudet raskt fordi de allerede har boliger og ansatte tilgjengelig og fordi de er lokalisert i nærheten av pasienten.

5. Manglende kvalitetssikring

I følge den lille kartleggingen vår, ble det ikke ført noe systematisk tilsyn med aktørene, verken fra kommunene selv eller fra fylkeslegen. Vi spurte også Fylkesmannen om fylkeslegen var involvert, men det eksisterte ingen oversikt over private aktører.

Kommunenehelsetjenestene forteller likevel om god kontakt med de private leverandørene de bruker. Kommunene følger opp aktørene selv ved telefonkontakt, mail og ansvarsgruppemøter, gjerne ilag med spesialisthelsetjenesten. Flere kommuner var tilfredse med kvaliteten de fikk fra de private aktørene. Det fremkom også at det var greit samsvar mellom pris og tjenester.

Noe interessant som også kom frem var at aktørene selv etterspør mer systematisk tilsyn med den tjenesten de gir. De ønsker å bli ettersett, ønsker mer formalisert samarbeid med kommunen og har store egne krav til kvalitet.

6. Hvem er de private aktørene?

Av de kommunene som svarte hadde flest kjøpt tjenester fra store landsdekkende aktører som for eksempel Aleris. De oppgir kvalitet, pris og beliggenhet som viktigste årsak.

De andre var små lokale aktører som kommunene allerede hadde kjennskap til. De tilbyr skreddersydde løsninger og var gjerne godt kjent i nærmiljøet.

Det viste seg også at noen kommuner var vertskommuner for private aktører som de ikke kjøpte tjenester ifra. Et eksempel var at Aleris allerede hadde etablert seg i kommunen som en tjenesteyter uten at de ble benyttet. Allikevel hadde de pasienter fra andre nærliggende kommuner.

Løsning for fremtiden?

Målet i fremtiden bør være gode tjenestetilbud i kommunene.

Kan politikerne ta tak i dette i forhold til bevilgninger? Om det offentlige helsevesenet skal overlate til private aktører å ta seg av de sykeste pasientene er også en politisk diskusjon.

Samhandlingsreform og veiledere har gode intensjoner for hvordan vi skal ta oss av mennesker med alvorlig psykiske lidelser. Alle har rett til hjelp der de bor, noen som kvalitetssikrer tilbudet og bør det ikke være likt over hele landet?  Men hva hjelper det hvis kommunene ikke greier å følge dette opp? Kanskje er private aktører et nødvendig supplement til det offentlige tilbudet?