Hvem er så jeg, den ”nye” bloggeren? Jo, jeg er en liten, i hvert fall i centimeter, litt rar dame på 42 år. I de årene jeg til nå har tuslet rundt på jorda, har jeg opplevd de høyeste topper, men også de dypeste daler.

Sårbarhet og hudløshet

Jeg kom hit med en sårbarhet og hudløshet som ikke alle er utstyrt med. Det har gitt meg en del sorger og vonde stunder, men også fantastiske lykkeopplevelser. Jeg har levd nede i mørket, men mesteparten av tiden har jeg fått stå oppe i lyset. Jeg er så heldig at i mitt liv er det vakre, skinnende lyset sterkere enn det bunnløse svarte.

Humor som redskap

Jeg har fått en gave som kalles kreativitet. Jeg kan skape, om ikke med hendene, så med hele meg, gjennom å kommunisere. På teaterscenen, der jeg har tilbrakt mye tid, er det å bruke humor min største force og lidenskap.

Humor, som er det sterkeste av alle forsvar, selv sterkere enn fortrengning, som en klok psykiater engang sa. Jeg elsker også å bruke humor som redskap for å kunne snakke om vanskelige temaer, eller for å få andre til å glemme alt annet enn å more seg, legge alle problemer til side for en stund!

Klovnen som ikke gråter

Kjernen av det som er meg, føler jeg kort kan oppsummeres med et uttrykk som ofte blir omtalt som en klisje, men som ikke er det for meg fordi jeg lever i den:

”Jeg er klovnen som også gråter”.

Bipolar

Nå skal dere få noen litt mer praktiske opplysninger om undertegnede:

Jeg heter Rigmor Galtung, er komiker, vernepleier, mor, datter, venn, en energibunt og et surrehue, og jeg har - men er ikke - en lidelse som er bipolar 2: hypertym personlighet med alvorlige, dype depresjoner.

Min gave

Jeg elsker den hypertyme personligheten min. Det er der alle de morsomme, rare tankene kommer fra. Det er det som gjør at jeg kan sitte i timevis og skrive, skape, stå på scenen, fryde meg og oppleve ekstatisk lykke. Det hypertyme er ikke sykt. Det er min gave, dette er lyset.

Depresjonene det syke

De voldsomme depresjonene som tar over livet mitt, som gjør meg ute av stand til å ta vare på meg selv, som gjør at jeg regrerer og blir som en klengete treåring, det er det syke. Disse ukene som føles som år. Da tankene om undergang og forferdelse som jeg er overbevist om at aldri vil ta slutt - at jeg er kommet i evigheten og den evigheten er helvete - er det som styrer livet mitt.

I disse periodene, som det heldigvis er færrest av, er jeg ikke kreativ, ikke glad eller positiv - da er jeg så syk at jeg trenger hjelp fra andre, ofte fagfolk - noen ganger må jeg også ha en innleggelse for å stable meg på beina igjen.

Ulike behandlingsformer

Jeg har måttet lære meg å leve med denne sykdommen, litt etter litt. Jeg har hatt mange erkjennelser og brukt mange ulike behandlingsformer, noen gode og heldige, andre ikke. Det gjennomgående positive er at hver gang jeg har falt, har jeg reist meg igjen - litt klokere og en erfaring rikere.

Jeg tror jeg har blitt ganske klok av å ha levd i disse ytterpunktene av normaliteten, i to sterke motpoler. I senere blogger ønsker jeg å skrive og reflektere mer rundt dette.

Stort spekter

I Norge i dag vil det til en hver tid være 25 prosent som har en psykisk lidelse. Det er altså en av fire mennesker vi treffer hver dag som har det vanskelig. Noen får bare én sykdomsepisode i løpet av livet, andre blir kronisk syke. Spekteret er stort, men det handler i utgangspunktet om det samme, psykisk helse.

Hos noen er den sterk, akkurat som noen har en sterk fysisk helse. Andre er mer sårbare overfor livets utfordringer, mens hos en tredje gruppe kan det være biologiske faktorer som gjør at man blir psykisk syk.

Opptatt av menneskets vesen

Jeg har opp gjennom årene blitt veldig opptatt av psykisk helse. Ikke bare fordi jeg har en sykdom jeg sannsynligvis må leve med resten i av mitt liv, men også fordi jeg er genuint opptatt av menneskets vesen og hvordan vi er tilstede i verden og i våre liv - her og nå!

Hva kan man selv gjøre for å bedre sin egen mentale helse? Det finnes ingen som ikke anerkjenner og oppmuntrer oss til å ta vare på kroppen vår. Vi blir oppfordret og nærmest ”oversvømt” med gode råd om hvordan vi skal spise, hva vi skal spise, trening, slanking, ikke rusmidler osv.

Pekefinger mot ro og hvile

Ofte er det derimot slik at dersom vi forsøker å ta vare på oss selv gjennom kontemplasjon, ro og hvile, søvn, eller å gjøre ting som gir glede og overskudd og gjør oss energiske, kommer pekefingeren opp hos enkelte. I deres verden er man lat, arbeidssky og selvopptatt….

For meg er det å kjenne etter hva jeg har godt av, en viktig del av det å bevare en god mental helse og forebygging av at den skal bli dårlig og skjør… Vi bor ikke bare i en kropp som vi må passe på. Like viktig er det å ta vare på vår mentale helse ved å gi oss selv tillatelse til å nyte og glede oss der vi kan. Vi kan jo begynne med å se oss rundt i naturen der en vakker høst er i ferd med å folde seg ut.