-Kanskje skulle vi i større grad innrømme at under gitte forutsetninger kan vi nok alle komme til å spise Grandiosa på julaften, skriver NAPHA-blogger Odd Volden.
Jeg har sett en notis om det tidligere. På hjemmesida til julenissen (!) får jeg bekreftelsen: Cirka 200 000 nordmenn spiser Grandiosa på julaften.
Det viser en undersøkelse gjennomført av Synnovate i november i år. Tallene viser at folk som spiser Grandiosa denne dagen, finnes i alle deler av befolkningen, og over hele landet.
200 000 nordmenn.... Hva blir det? 4 prosent av befolkningen? Det er imponerende, rett og slett. Man kan si hva man vil om pizza fra frysedisken, men ikke er det høystatusmat og ikke er det lavkarbo. Likevel er det blitt julemat for mange.
-Du kan ikke ha den overskriften, sier kona. -Du kommer fra et borgerlig hjem, og har da aldri spist pizza på julaften?
Hun har forsåvidt rett i det. Jeg har ennå aldri feiret jul alene. Både min kone og jeg har foreldre som fortsatt inviterer oss hjem til jul, vekselvis til ribbe i øst og pinnekjøtt i vest.
Etter at jeg giftet meg for elleve år siden, har det ikke vært mange ferdigpizzaer på bordet i heimen, uansett årstid. Min kone får angst dersom det går to dager uten at det har vært kokte poteter på bordet.
Men hvis jeg ikke hadde vært gift, og hvis jeg ikke hadde blitt invitert bort på julaften, er sjansen stor for at det hadde blitt en Grandiosa med pepperoni både på julaften og resten av jula. Hvis jeg ikke hadde nøyd meg med å lage ostesmørbrød, da. Jeg er en enkel mann, også i matveien.
Jeg hadde for lengst passert førti da jeg giftet meg. Tjue år på hybler og i små leiligheter, med korte horisonter og mye mismot, hadde ikke gjort meg til en vinner, verken sosialt eller kulinarisk. Man kan bli ganske sær av så mye alenegang.
Men dannelsen fra oppveksten, tålmodige foreldre, søsken og venner, samt tidvise intervensjoner fra hjelpeapparatet og periodevis tilknytning til utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, gjorde vel sitt til at jeg aldri sklei fullstendig ut.
De årene jeg var småbarnsfar, var jeg dessuten nøye med å lage så skikkelig middag som jeg klarte når sønnen min var på besøk. Det ble riktignok mye hermetikk, men fiskeboller, torskerogn og joikakaker er vel ikke det verste å vokse opp på?
Etter at jeg giftet meg er jeg blitt ganske god til å lage pizza fra bunnen, bokstavelig talt. Det har vel vært et av de uuttalte kompromissene i heimen: Hvis min kone slipper ferdigpizzaen, får jeg til gjengjeld lov til å servere hjemmelaget pizza på lørdagskvelden.
Men identiteten min er, når jeg kjenner etter, fortsatt sterkt knyttet til Grandiosa og ostesmørbrød til middag. Jeg har tross alt vært ungkar og psyk atskillig lenger enn jeg har vært gift og frisk.
Den erkjennelsen leder meg til mitt første poeng i disse romjulsrefleksjonene: Jeg er ikke bare den jeg er i dag. Jeg er også den jeg var i går og for tjue og førti år siden. Jeg er litt bekymret for at vi er på vei til å bli ganske historieløse: Ikke bare når det kommer til den store historien, men også til våre egne historier.
Den kjappe, tilpasningsdyktige, nåtidige versjonen av oss selv, får betenkelig ofte overtaket på alle de andre erfaringene vi har gjort oss og de andre historiene vi bringer med oss.
Mitt andre poeng: Folk som spiser Grandiosa på julaften finnes i alle deler av befolkningen. La oss derfor slutte med det håpløse matjåleriet. Det er fint at det finnes mennesker som kan lage god og sunn mat, men du blir ikke nødvendigvis et finere eller et bedre menneske av å være en god kokk.
Mitt tredje og siste poeng er i større grad metaforisk (billedlig) knyttet til resten av teksten: Jeg fikk nylig en henvendelse fra en kollega i en psykisk helsetjeneste jeg jobber i for tida. Hun fortalte at hun selv hadde hatt en tøff oppvekst, noe som hadde gitt henne noen sår, men også noen erfaringer, som hun var usikker på om hun torde bruke i sitt kliniske arbeid.
Jeg foreslo at vi kanskje kunne starte en veiledningsgruppe for mennesker med liknende erfaringer på arbeidsplassen vår. Det syntes hun var en god idé.
Slik mennesker som spiser Grandiosa på julaften finnes i alle deler av befolkningen, finnes vi som har egenerfaring med en oppvekst som ikke alltid har vært like tjenlig, på alle tjenestesteder av en viss størrelse.
Det kan ligge mye kraft i å begynne å snakke åpent om dette. Jeg møter stadig tjenesteutøvere som føler seg fanget i profesjonelle rollekrav, og i ufornuftige skiller mellom tjenesteytere og tjenestebrukere. Jeg tror mange tjenesteytere sitter på mye kompetanse som de brenner inne med under dagens regimer.
Kanskje skulle vi i større grad innrømme at under gitte forutsetninger kan vi nok alle komme til å spise Grandiosa på julaften?
Og lytte til Vikingarna på nyttårskonserten, kanskje? Nei, der går nok grensa! Første nyttårsdag er vi fortsatt borgerskapets barn, alle som en! Jeg anbefaler Radetzky-marsjen av Strauss, for deg som vil varme opp litt.
NAPHA-bloggen takker med dette for året som har gått, og ønsker vel møtt i 2012!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
