-Her blir det ingen innleggelse, glem det. Du er ikke syk nok, og du skal ikke bli en svingdørspasient.

Snus i overleppa

Den knapt tretti år gamle legen på legevakta ser nedlatende på meg. Det ser ut som om han har fått seg et spark i overleppa. Han har akkurat bommet på størrelsen på snusen sin. Den ble «bakt» og lagt på plass mens jeg sitter i rommet.

Undres på om «guttungen» hadde tillatt seg den slags oppførsel dersom det var en med andre plager som hadde sittet foran ham? Jeg tviler.

Skråsikker

Midt i min langt kommende depresjon, som jeg etter hvert utmerket godt vet hvordan arter seg og bør behandles, kjenner jeg at jeg faktisk blir sint og provosert. Det er sjelden jeg kjenner på disse følelsene når jeg er syk. Hvordan kan han sitte her og uttale seg så skråsikkert før han i det hele tatt har giddet å snakke mer med meg?

-Trenger ikke lese

Jeg spør om han har lest boka mi. Kanskje et litt teit spørsmål, men den forteller i hvert fall veldig klart hvordan jeg har det når jeg er deprimert og hva som har hjulpet meg tidligere. Jeg ønsker så sterkt at han skal forstå, slik at jeg slipper å si altfor mye selv, det orker jeg ikke.

-Jeg trenger ikke lese en bok om bipolar lidelse. Jeg har sett hundrevis av tilfeller av den sykdommen.

Kan alt

Legen ser på meg, og jeg synes jeg kan se noe som ligner oppgitthet i ansiktet hans. Hvem tror jeg at jeg er liksom? Skryte av at jeg har skrevet bok og forsøke å belære ham, han som kan alt innen sitt fagfelt?

Han er tross alt lege på legevakta - og ikke bare det- han jobber egentlig på psykiatrisk avdeling på det sykehuset der jeg har vært innlagt tidligere. Dette forteller han meg selvfølgelig, som om han dermed vet alt om meg. Han har aldri vært min behandlende lege, og jobber ved en annen post enn der jeg har vært. Jeg har aldri sett fyren før.

Min innsikt

Denne legen vet egentlig ingenting om meg. Mulig han kan mye om den lidelsen jeg har, men han vet ikke hvor langt jeg har kommet i min forståelse og innsikt i sykdommen, og hva jeg trenger i en sykdomsepisode.

Ber om innleggelse

Jeg trenger ro og hvile i trygge omgivelser, der jeg har noen til å passe på meg. Jeg blir som en livredd treåring. Jeg vet at jeg ikke tør å være alene, og at venninner er på jobb på dagtid. Jeg vet også at mamma blir utslitt og lei seg når jeg blir værende hjemme hos henne og stefaren min i stedet for å være på sykehus en uke eller to. For å skåne dem rundt meg, sitter jeg altså her og ber om en innleggelse.

Terapi i tjue år

-Forresten, jeg skal gi deg en innleggelse, men på en betingelse: at du går til en DPS i mange år framover.

Legen er tydelig fornøyd med seg selv. Hvis han får bestemme, da skal jeg få den behandlingen jeg vet jeg trenger. Et annet aspekt ved det at jeg vet hva jeg trenger, er at jeg har gått i terapi i nesten tjue år. Jeg er dessuten helt frisk til daglig, og min psykiater gjennom sju år og jeg ble, for et par år siden, enige om at jeg ikke lenger trengte mer terapi, langt mindre et DPS-tilbud.

Ekspert på egen sykdom

-Du kan mer enn de fleste psykiatere jeg kjenner, og ingen er mer ekspert på egen sykdom enn du selv er, pleide psykiateren min å si.

Det han og jeg ble enige om, er at jeg må sørge for å få adekvat behandling når jeg trenger det. Det kan tross alt gå flere år mellom hver gang jeg får en alvorlig depresjon.

Lite klokt

Alt dette er ikke denne legen interessert i å høre om. Han er mer opptatt av hva han kan om en sykdom enn å lytte til hva den som vet hvor skoen trykker har å si, nemlig meg. Legen tror at fordi han har et skilt rundt halsen der det står «lege», og vet at jeg har en bipolar diagnose, så er han «ekspert» på meg.

Det er provoserende, og utrolig lite klokt av en fagperson å oppføre seg på denne måten. Ikke får pasienter tillit til deg, og du kommer heller ikke selv videre i egen utvikling til å bli et bedre fagmenneske.

Ikke "filla peiling"

Det aller viktigste denne mannen ikke evner, er å utvise medmenneskelighet og empati. Han har sittet på skolebenken i mange år, har sikkert gode karakterer også, men å behandle et menneske med respekt og verdighet, det har han ikke «filla peiling» på.

Burde sittet på et kontor

Slike «verdensmestere» som denne unge gutten hører i hvert fall ikke hjemme i psykiatrien. Han burde sittet på et kontor ved et forskningsinstitutt eller vært kirurg. Da hadde han sluppet å samhandle med andre mennesker, og i hvert fall ikke med en som «bare» er pasient!