NAPHA-blogger Odd Volden ønsker seg bruker- og kundevennlig informasjon gjennom "IKEA-kataloger" på psykisk helsefeltet. Han har selv gjort et første forsøk på å lage en.
Jeg husker ikke når jeg fikk ideen, men jeg vet at jeg har vært opptatt av det lenge. Jeg har snakket om det når jeg har undervist. Jeg har mast om det i annethvert møte jeg har vært med på: Vi må lage IKEA-kataloger og Elkjøp-aviser på psykisk helsefeltet også!
Ikke for at vi skal begynne å selge sofaer, kjøleskap og mobiltelefoner på dagsenteret. Ikke for at vi skal lokkes til å kjøpe flere ting vi ikke trenger. Nei, det jeg har drømt om i alle disse årene har vært bruker- og kundevennlig informasjon om alt som rører seg alle steder på psykisk helsefeltet.
For det som finnes er semre greier. Det vi får er diagnosehefter og diagnosebrosjyrer, og andre resirkulerte generaliseringer fra fagfolk med misjonsglød. Tankene er sikkert gode, men resultatene fremstår ofte som likegyldige. Det er fristende å si: - Hold fingrene fra fatet og slipp brukere og erfaringskonsulenter til her også!
I fjor fikk i hvert fall jeg slippe til. Jeg er nemlig velsignet med noen usedvanlig ubyråkratiske, brukerorienterte og engasjerte ledere der jeg jobber det meste av tida - i Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF. -Gi gass, sier sjefen når noen får en idé. ”ABUP - vi bare gjør det”, er det uoffisielle mottoet.
I fjor høst så jeg mitt snitt til å gi gass: - Vi skal lage ABUP-katalogen, proklamerte jeg, og presenterte en mangfoldig disposisjon for et noe forfjamset ledermøte. Det gikk riktignok ikke mange timene før jeg skjønte at den katalogen jeg hadde lagt opp til, ble for schwær for meg å produsere på fire måneder. Den utgaven kommer derfor ikke før i 2013, og da med profesjonell hjelp.
Men jeg hadde en plan B. Den het ABUP for små og store. I midten av februar lå tusen eksemplarer av heftet og lyste mot meg da jeg troppet opp på poliklinikken i Kristiansand. Nå går jeg rundt og blar i heftet flere ganger om dagen, for å forsikre meg om at ”babyen” har det bra.
Det finnes nok av glansede hefter med lite eller intet hjerte for det aktuelle nedslagsfeltet og nærmiljøet. Det finnes nok av brettede A-4 ark produsert på en skranten printer på bakrommet.
Tanken bak "ABUP for små og store" er at kundene - de små, de unge og de store - skal møte tjenester som setter sin ære i å gi dem oppdatert informasjon i fin innpakning som de kan relatere til og få umiddelbar glede av, uten å føle seg fanget i og av ekspertspråket.
ABUP har lenge vært opptatt av det dialogiske, slik vi for eksempel møter det hos den finske psykologiprofessoren Jaakko Seikkula. Men så langt har det for det meste vært den muntlige dialogen som har vært i fokus, her som ellers på feltet. I ABUP for små og store prøver vi å være dialogiske også i det vi skriver. Og tegner!
Vi har fått hjelp av en ung tegner til å illustrere heftet. Det begynte som en fiks idé fordi jeg har en nevø som liker å tegne og som har tegnet mye. Underveis i arbeidet har det imidlertid gått mer og mer opp for meg at tegninger faktisk passer veldig godt i informasjonsmateriell på psykisk helse-feltet.
-Det er farlig å lage fiksjon der fakta ikke er etablert.
Den formuleringen er blitt til etter til dels skremmende møter med litteratur og film laget av ”kronisk friske” om ”kronisk syke”. Det utsagnet står jeg ved. Men jeg har ikke skjønt før nå at fagfolks trang til å etablere fakta i møte med ofte usikre og famlende brukere - og uopplyste journalister og kunstnere, for den del - kan være like farlig.
Det finnes fortsatt store, ordløse landskap mellom asylet, avishuset og rådhuset, mellom den hyperrasjonelle, veltilpassede borger og den utilpasse og ikke umiddelbart tilpasningsdyktige bruker, og mellom fagets høyborg og brukernes boligstrøk.
Det er de landskapene vi må beskrive, og vi må gjøre det med helt andre midler enn diagnostiske kategorier og byråkratiske tall og termer.
Tegninger gjør mennesker og omgivelser mykere. Ord og bilder kan også være poetiske, for all del, men tegninger framstår gjerne som mer uskyldsrene. Tegninger har den kvaliteten at de kan fremstå som faktiske og fiktive på samme tid. Man kan tilpasse virkeligheten uten å gjøre vold på den.
Det er interessant at flere i ABUP var opptatt av å ”spisse mot målgrupper”. Det er ikke vanskelig å forstå det; jeg bruker selv ofte slike formuleringer. Men jeg er glad for at vi i hvert fall denne gangen turte å tenke dialogisk også mellom de ulike brukergruppene i barn- og ungefeltet. Jeg tror fortsatt at det er et poeng at bestemor, bestefar, mor, far, barn, ungdom og vennene deres blir inkludert i samme informasjonsmateriell.
Fordelen ved å målrette er at man kan få løst enkeltproblemer på beste måte med minst mulig omkostninger. Ulempen ved å målrette er at man kan ende opp med en mengde presist formulerte og tilsynelatende uavhengige problemer som ingen lenger makter å løse. Jeg vet ikke hvor grensa mellom fordeler og ulemper går, men det er viktig å vite at den går et sted.
Samuel og Samira er gjennomgangsfigurer i heftet. Før Samira får det siste ordet og sier ”Ha det på ABUP!” har vi møtt dem i barnehagen, på skolen - og på ABUP. Før vi møter Samira på ABUP har de unge og de store også fått sitt, i form av henholdsvis utdyping av noen tjenester / brukergrensesnitt og ”ABUP fra A til Å”.
Vi går i liten grad inn på diagnostikk, metoder, teorier, etc., men søker heller å gi et første overblikk over hva som finnes av tjenester og tilbud i og i tilknytning til ABUP. Tekstene til temaordene er skrevet av tjue av ABUPs medarbeidere, slik at heftet i høyeste grad er et internt samarbeidsprosjekt.
Nå får vi se hvordan tilbakemeldingene på ABUP for små og store blir, både fra brukere og fra kollegiet i ABUP. Men min tro på denne typen informasjon er blitt styrket. Jeg har fått mange nye ideer i løpet av denne prosessen, og håper bare på at sjefen fortsetter å si: -Gi gass!
Dagens musikalske får vi av Alejandro Fuentes, som er en verdig representant for barneperspektivet i Jeg er ikke treig.
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
