Gratulerer med nytt departement og ny jobb!

Det er sikkert mange som vil ha oppmerksomheten din nå. Vi som er engasjert på psykisk helsefeltet er vant til å stille oss pent i kø bak somatikken og bak ganske mye annet. Men før eller siden må du hilse på oss også. Da kan det kanskje være greit å vite litt om oss på forhånd?

Jeg skal ikke trette deg med detaljer. Du har sikkert medarbeidere som kan fortelle deg mye. Men de ser jo verden fra sin byråkratiske synsvinkel. Og de har vel sine interesser å forsvare, de også?

Mange som ikke blir friske

Det spørs for eksempel om de vil minne deg på at det er et paradoks at til tross for at vi har lege- og psykologdekning i verdenstoppen, så er det forbausende mange som ikke blir friske.

Mange hangler rundt i systemet i årevis. Mange får hjelp for noe av det de sliter med, men får ikke hjelp til det som skal til for at alt faller på plass. Mange blir uføre. Mange blir uføre tidlig.

Store forskjeller

En ung dame jeg nylig har blitt kjent med, kaller det ”det manglende sikkerhetsnettet”. -De distriktspsykiatriske sentrene er fine for dem som passer inn i de standardiserte behandlingspakkene som er på moten nå? Men hva med oss som ikke passer inn? Hvor er sikkerhetsnettet?

For noen år siden snakket vi mye om ”tredjedelssamfunnet”. Vi har endt opp med et samfunn der mange har det ekstremt bra, nesten uansett målestokk, men prisen vi må betale, er at forskjellene er blitt store.

Distriktspsykiatriske sentre for alle

Jeg ser ofte tall på psykisk helsefeltet som peker i retning av det samme. 60 - 80 prosent blir friske (hva nå det måtte bety i denne sammenheng). Men når vi vet at 25-50 prosent (avhengig av hvordan man måler) av alle mennesker rammes av psykiske problemer, er det mange mennesker, mye lidelse og mye penger det er snakk om.

Min første utfordring til deg er å ta dette på alvor: Vi opprettet ikke DPS-ene for at de skulle bli nye høyborger for en ny faggruppe (psykologer) som er ivrige etter å gjøre det de liker og kan best, nemlig å drive ”psykoterapi”.

Du må se til at DPS-ene blir de inkluderende psykisk helsesentrene de var ment å være, og ikke eksklusive institusjoner for ”de rette fagfolkene” og ”de rette pasientene”. Det skal være et sikkerhetsnett for alle.

Strukturell empati

Den neste utfordringen henger sammen med den første. Du vil nemlig møte mange ledere som prøver å overbevise deg om at tjenestene de driver samhandler som bare det. Du vil få mange eksempler på byråkratiske grep som er tatt og som vil bli tatt.

Men det som er interessant for brukerne er om de opplever sømløse tjenester og ”sømløse tjenesteutøvere”. For å rette oppmerksomheten mot dette, har jeg begynt å bruke begrepet ”strukturell empati”. Du kan godt få låne det hvis du vil.

Innlevelse før kontoret

Det hjelper nemlig lite om vi møter psykisk helsearbeidere med god evne til innlevelse når vi omsider har kommet så langt som til kontoret deres. Det er jo ikke på legens eller psykologens kontor vi lever våre liv.

Vi vil ha tjenester som styrker oss i hverdagen. Vi vil ha tjenester som tar utgangspunkt i våre nettverk. Vi vil ha tjenester på våre ordinære arenaer. Vi vil ha tjenester som bidrar til universell utforming for psykisk helse, slik at vi unngår å få problemer, og slik at vi, om vi nå likevel skulle få problemer, likevel kan delta overalt.

For å få til dette må tjenesteutøvernes evne til strukturell empati være like utviklet som evnen til individuell empati.

Trenger nye metaforer

Vi har så langt beveget oss mest på tjeneste- og systemnivå. Du skal få en utfordring på samfunnsnivå også:

Vi trenger nye metaforer på psykisk helsefeltet. Jeg har lenge stusset over at når vi snakker om helse, snakker vi overveiende om fysisk helse. Og når vi snakker om fysisk helse, snakker vi om helse i den positive betydningen av ordet: Vi snakker om sunn mat, frisk luft, friluftsliv, trening og fellesskap.

Ved lunsjbordet

(Fysisk) helse kan vi snakke om over alt: rundt lunsjbordet i kantina, rundt middagsbordet med familie og venner og i det offentlige rom.

Det er annerledes med psykisk helse. Vi har ikke et tilsvarende positivt språk for dette fenomenet. Selv om psykisk helsetjenestene i dag er mindre segregert enn de var for et par tiår siden, er det i mindre grad slik med fenomenene:

Psykisk helse blir fortsatt kjapt til et spørsmål om psykisk lidelse, psykiatri, sykdom, institusjoner, medisiner, tvang og kriminalitet.

Kultur som arena

En løsning kan være i større grad å gjøre kulturen til en dominerende psykisk folkehelsearena, slik idrett og friluftsliv har blitt det for den fysiske folkehelsa. Det er jo en kjensgjerning at mange av våre mest betydelige kunstnere har hatt en så sterk følsomhet at det tidvis har slått over i psykiske problemer.

Likevel ser vi at kulturlivet fortsatt primært er en arena for ”de kronisk friske” blant oss. Det er et paradoks at vi hyller følsomheten, men fortsetter å stenge ute dem som føler for mye og som føler for mye på feil måte og på feil sted.

Kan ikke vedta metaforer

Jeg vet at du ikke kan vedta verken nye metaforer eller et nytt kulturliv. Men du kan ta en prat med vår nye kulturminister, og se om dere sammen kan bidra til å gjøre både helsevesenet, kulturlivet og samfunnet rausere og mer inkluderende. Ja, jeg vet at den forrige kulturministeren var opptatt av noe liknende, men vi er langt fra i mål.

Håper vi ses på Sørlandet

Sist, men ikke minst: Jeg inviterer deg også til å besøke oss på Sørlandet for å se på hvordan vi driver psykisk helsearbeid her.

I Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF, i Kristiansand kommune, i Røde Kors og ved Universitetet i Agder vil du møte engasjerte frivillige, tjenesteutøvere, brukere, ledere og akademikere som kan vise deg hvordan moderne psykisk helsearbeid tenkes, drives og utvikles i partnerskap og på nye arenaer.

Lykke til i den nye jobben, håper vi ser deg på Sørlandet snart!