Fagfolk har en tendens til å gjøre respekt til en egenskap hos den enkelte tjenesteutøver, istedenfor en relasjon mellom tjenesteprodusenten og brukerne, mener NAPHA-blogger Odd Volden.
Man skal ha fulgt dårlig med på psykisk helsekonferansene om man ikke har fått med seg at respekt betyr ”å se om igjen” (re spectare). Det etiske slagordet ”Ingen er bare det du ser” er med andre ord sterkt knyttet til ”respekt”.
I mitt forrige innlegg om respekt på NAPHA-bloggen - et innlegg som tok utgangspunkt i en personalundervisning jeg nylig holdt - pekte jeg på tilbakemeldinger (reviews) fra brukerne som en forutsetning for å kunne vise respekt. Om vi ser nærmere på ordet ”reviews”, ser vi at det faktisk også betyr ”å se om igjen” (re view).
Som om ikke det er nok: Ordet revisjon, som vi i dag bruker i betydningen ”å gå nøye gjennom” eller ”se etter i sømmene”, med henblikk på å forandre og oppdatere (jfr. ”en revidert utgave”), må ha det samme opprinnelige innhold: re visjon - ”å se om igjen”.
Det er viktig å forbinde respekt med reviews og revisjon. Fagfolk har en tendens til å gjøre respekt til en egenskap hos den enkelte tjenesteutøver, istedenfor en relasjon mellom tjenesteprodusenten og brukerne.
Dette er en del av det jeg tenker på som terapeutisk romantisering - en tendens til å gjøre terapeuten til en beåndet figur som ikke trenger å bli kikket i kortene, fordi hun per definisjon er rotfestet i ”det gode”.
Vi trenger en sterkere bevegelse i retning av terapeutisk realisme. Det kan vi blant annet oppnå gjennom å knytte honnørordet respekt sterkere til tilbakemeldinger (reviews) og revisjon (gjennomgang for å endre).
I Byavisa (Drammen) finner vi 13. februar i år en reportasje om Hotell Tollboden. Det er kåret til landets 12. beste hotell (av 3 500) av nettstedet Tripadvisor, basert på tilbakemeldinger fra gjestene.
Hotellets direktør er intervjuet i sakens anledning. Jeg legger spesielt merke til at hun har flyttet kontorplassen sin til resepsjonen, fordi ”en hotelldirektør skal være synlig”. Kjeden hotellet er en del av, har dessuten som policy at resepsjonen ikke skal ligge mer enn fem meter fra inngangen, og at det skal være salonger i nærheten av resepsjonen.
På ettermiddagen kan gjestene steke seg vafler på egenhånd. Det er gratis aftenbuffet. På veggene henger malerier av lokale kunstnere. Hotellet støtter Kirkens bymisjon, ved å invitere alle barna som bruker et av bymisjonens tiltak på julemiddag. Hotellet sponser også et av byens håndballag.
Et hotell er mye mer enn en samling hotellrom. En sengeenhet på et sykehus eller et DPS er mye mer enn en samling pasientrom og samtalerom. Likevel ser jeg sjelden faglitteratur som omtaler tjenestenes materielle, organisatoriske og kulturelle rammer.
Mitt inntrykk er at en tjenestes konkrete uttrykk er noe som blir til ved stille kompromisser i personalgruppa, eller ved at ildsjeler en gang i mellom får med resten av personalet på en eller annen idé. Det er ganske snålt, all den tid man skulle tro at omgivelser og service betydde minst like mye for syke mennesker som for friske hotellgjester.
Ingen av tiltakene beskrevet i reportasjen fra Hotell Tollboden i Drammen vil være vanskelige å gjennomføre på en sengepost i psykisk helsevern, eller på et kommunalt dagsenter. Det finnes bare en forutsetning - at man forstår at respekt skal utvises på alle nivåer, på alle områder og i alle detaljer:
Det må sitte i ryggmargen hos de ansatte at de skal være klar til å motta tilbakemeldinger når som helst. De må være innstilte på å revidere sine tjenester jevnt og trutt. De må være serviceinnstilte døgnet rundt. De må gjøre en aktiv innsats for å relatere enheten til lokalsamfunnet, til samfunnet forøvrig og til kulturen.
Jeg stiller personalet jeg underviser noen spørsmål:
Forteller dere brukerne hvilke store kunstnere som også har hatt rus- og psykiske problemer? Har dere fotografier av kunstnere - malere, komponister, forfattere, rock- og jazzmusikere - med psykiske problemer eller rusproblemer på veggene?
Har dere bøker og cd-er av og om disse i bokhyllene? I hvilken grad klarer dere å hjelpe brukeren med å integrere liv og lidelse?
Tenk om dere kunne vært pionerer, og laget en bok dere kunne gitt i gave til alle som bruker tjenestene deres.
Ikke en sånn litt nedlatende, overpsykoedukativ bok, men en ydmyk bok hvor dere bidrar til å sette brukerens liv inn i en kontekst, hvor dere styrker borgerstatusen hennes, hvor dere oppriktig beklager hvis noe ble feil under oppholdet, hvor dere gir noen velmente råd, hvor dere ønsker pasienten lykke til videre, hvor dere ønsker velkommen tilbake, hvor dere gir beskjed om at det bare er å ringe, så stiller dere opp - det hadde vært å vise respekt, det.
Og det ville gjort det mye vanskeligere å glemme borgeren bak pasienten.
I år er det 100 år siden kvinnene fikk stemmerett og 200 år siden Camilla Collett ble født. Jeg stiller noen nye spørsmål til deltakerne på personalundervisningen:
Er det noen av dere som er såpass samfunnsinteresserte at dere kunne tatt initiativet til et seminar som belyser deltakelsen i politikk og samfunnsliv for kvinner med rus- og psykiske lidelser, med overgrepserfaringer og erfaringer med omsorgssvikt?
Mange av dere har sikkert deltatt på Schizofrenidagene. Der har de i et par tiår lagt vekt på å integrere kultur og psykisk helse, og på publikumskontakt. Hvorfor tenker dere at det er noe som bare gjelder en uke i november i Stavanger, og ikke hele året på alle tjenestesteder?
I arbeidet med å forberede personalundervisningen om respekt, fikk jeg en rekke konkrete innspill fra andre erfaringsstemmer, både på twitter og i Erfaringsnettverket på Facebook. Det er mye å hente der. Her er noen av innspillene:
Vis respekt for at brukeres grunnleggende livssyn varierer. Ikke riv vekk viktige symboler, tanker og ritualer uten svært god grunn. Bruk et språk om og med brukere som formidler likeverd, respekt og forståelse for at vedkommendes liv er vondt og vanskelig.
Let etter årsaker til "vanskelig atferd" sammen med bruker, i stedet for å straffe. Ordet ”krenkelse” er sentralt. Å møte noen uten respekt - er ikke det en krenkelse i seg selv? Mange opplever jo på ny å skulle bli krenket, der hvor de skulle få hjelp til å bearbeide tidligere krenkelser.
Lytt: Ikke ta det for gitt at det personen prøver å si er meningsløst eller et symptom. Innstillingen en behandler har til sin pasient, er avgjørende. Hvis behandlerne tror de er "bilmekanikere" som har fått inn en bil til EU-kontroll/diagnose, er det stor sannsynlighet for at de vil krenke pasienten.
Han er nemlig "sjåføren" til denne bilen personalet tar hånd om. En annen metafor: Pasienten er et puslespill som trenger støtte til å gå i gang med å pusle seg selv sammen igjen. Behandlere flest er gode mennesker som ønsker av hele sitt hjerte å hjelpe.
Det er viktig at personalet er tilgjengelig for samtale ute i avdelingen. Alt for ofte sitter personalet ved pc-ene sine på personalrommet, mens pasientene kun har hverandre å prate med. Da reduseres innleggelsen til "oppbevaring og medisinering". Det er viktig å bygge relasjoner mellom personalet og pasienter.
Husk på situasjonen til personen som blir innlagt. Ikke være så redd for å gi og ta imot litt fysisk berøring. Informer om rutiner, kontaktpersoner, og så videre. Bank på døra før du går inn på rommet. Vær personlige. Unngå rigide rutiner og regler.
Helsearbeideren har plikt til å ivareta pasientens menneskerettigheter. Derfor må han / hun skaffe seg kunnskap om dette. Undersøk og lær deg noe om pasientens kulturelle bakgrunn før oppfatninger og opplevelser diagnostiseres.
Jeg takker for innspillene. Jeg henviser oftere og oftere til sosiale medier, ikke minst Facebook-grupper som Erfaringsnettverket og Brukermedvirkning - innen psykisk helsetilbud når jeg underviser. Det må være en stor ressurs for studenter å ha så enkel tilgang til så mange kunnskapsrike mennesker.
Jeg merker at jeg ikke klarer å slippe temaet respekt helt ennå. Når jeg kikker på notatblokka, ser jeg at det nok må bli et innlegg til om dette temaet. Men jeg runder av for i dag:
Erik Bye og Alf Prøysen visste mer om respekt enn de fleste som har vandret på denne kloden. Her er Erik Byes vise Alf.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
