Hvordan kan vi vite hva vi trenger hvis vi ikke vet hva vi har lov til å forvente, og hvilke valgmuligheter som finnes? Hvordan skal vi finne det som passer best for oss når informasjonen stort sett består av diagnose- og rettighetsbrosjyrer og ”husordensregler”?

Dialog og lokal tilpasning

Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet om behovet for lokalt tilpasset informasjon, og informasjon som er basert på en dialog mellom brukere og fagfolk. I det innlegget skrev jeg om pilotheftet ABUP for små og store, som kom ut i 2012.

I år har ABUP - Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus HF - tatt skrittet fullt ut og produsert heftet Kaos - Mening - Underveis. Heftet har hatt en redaksjon bestående av fagfolk og erfaringskonsulenter, mens Guro Waksvik har vært redaktør og journalist.

Dundrende inhabil

Jeg har selv hatt ideen til heftet. Jeg har vært medlem av redaksjonen. Jeg er derfor dundrende inhabil som anmelder. Men siden vi nå en gang lever i et land av inhabile, og siden det allerede er mange Tordenskjolds soldater på feltet, tar jeg sjansen på å gi noen smakebiter fra heftet, og kanskje komme med noen forsiktige refleksjoner.

Lokale forhold, fagfolk og brukere

Heftet inneholder hovedsakelig intervjuer og reportasjer hvor det gis eksempler på hvordan mange har mestret store utfordringer, hvor de har hentet motivasjon fra og hva som har hjulpet dem.

Det blir spennende å se hvilken effekt det har for barn og unge i risikosonen og deres pårørende at reportasjene tar utgangspunkt i lokale forhold, lokale brukere og lokale fagfolk. Det er mitt håp at dette gjør det lettere for andre unge å identifisere seg med de intervjuede, og å relatere seg til de aktuelle tjenestene. 

Nærere forhold - mindre byråkrati 

En av ”bivirkningene” av heftet vi ga ut i fjor, var at det også hadde en intern effekt. I store organisasjoner er det ikke slik at alle ansatte nødvendigvis vet hva de som jobber på nabokontorene holder på med.

Med utgivelsen av årets hefte håper ABUP også å nå eksterne samhandlingspartnerne. Dialogisk informasjon av denne typen vil forhåpentligvis inspirere til et nærere og mer ubyråkratisk forhold, også mellom tjenestetilbydere og -utøvere, på ulike nivåer og med ulike oppgaver.

Raskere og riktigere hjelp

I en av reportasjene fremgår det forøvrig at samarbeidet mellom ABUP og kommunene allerede er godt på vei:

Når vi har konsultasjoner sammen møter brukeren begge tjenestene i ett. Fungerer samarbeidet godt slipper brukeren å bli en kasteball i systemet. Det blir en vei inn, og en vei ut... Vi bruker felles kompetanse sammen på en helt annen måte enn før.

Brukerne får raskere og riktigere hjelp nå. Vi roter ikke bort tid på å henvise til feil person... Med godt samarbeid er det lettere å løse hver enkelt sak. Målet er at det blir færre av de store og kompliserte sakene...

Vil være åpne

Jeg lar meg imponere av at så mange av dagens unge er tydelige på at de ønsker å være åpne om det de sliter med. Det er et viktig verdivalg, først og fremst for de unge, men formodentlig også for deres pårørende.

Det er mye lettere for alle parter dersom vi omsider er der at psykososiale utfordringer har blitt en selvsagt del av identiteten og kulturen, og ikke noe som nødvendigvis må gjemmes bort i journalene.     

De unge stemmene

Her er noe av det de unge stemmene målbærer i heftet:

-Jeg digger at andre også har problemer. Det høres kanskje dumt ut, men da vet jeg at de forstår meg. Her (på leiren) kan du snakke, og det er sinnsykt lett å åpne seg.

Etter hjemreisen i fjor gikk det ikke så bra. Nå har Emiel lært seg å fylle opp tiden slik at det ikke blir for mye fritid. Han er med i Kick Off ungdomsgruppa, og er aktiv i Røde Kors. Og så ofte han kan stikker han til havs. - Jeg har alltid likt å være på sjøen.  

Caroline er en av seks ungdommer som deltok i en SMIL-gruppe i fjor. SMIL står for Styrket mestring i livet, og er et tilbud til barn og unge som lever med psykiske helseplager eller rus i familien. SMIL har betydd mye for Caroline.

-Jeg har lært masse om psykiske vansker, og jeg er blitt kjent med andre som jeg kan dele erfaringene mine med. På mange måter har vi det likt, selv om mye er forskjellig.

At det bare var jenter i gruppa er egentlig tilfeldig. Caroline tror det var bra for klimaet i gruppa. - Flere synes det er lettere å åpne seg når det ikke er gutter tilstede. For meg spiller det ingen rolle. Åpenhet er naturlig for meg, sier Caroline.

Nå blogger Merita Benedikte om sine erfaringer. Om livet sitt, tanker, lengsler og drømmer. Det alle hadde, og jeg drømte om å få, skriver hun på bloggen sin. En venn, en bestevenn.

-Det var ingen som likte meg. Jeg ble innesluttet og satt mye på rommet alene. Jeg gikk nesten aldri ut. Det er først nå, mange år senere, at jeg virkelig skjønner hvor tøft jeg har hatt det, sier hun og fortsetter: - I dag har jeg det helt topp, og jeg har mange utrolig gode venner. Jeg har nesten ikke tid til å være hjemme.

Min drøm 

Min drøm er at alle tjenesteprodusenter på psykisk helsefeltet nå går i gang med å lage dialogisk informasjon om livet, lidelsene og tjenestene, med mennesker med egenerfaring i forgrunnen. Graden av brukerperspektiv manifesterer seg også gjennom tekstene tjenestene produserer.

Det ryktes at resten av Klinikk for psykisk helse og rus ved Sørlandet sykehus HF har fattet interesse for å lage dialogisk og lokal informasjon. Uansett hvem som blir først, tror jeg det vil bety mye for utviklingen av dialogiske, brukervennlige, verdige og treffsikre tjenester at spesialisthelsetjenestene for voksne på psykisk helsefeltet tar det samme ansvaret som ABUP har tatt.

Bestill heftet

Kaos Mening Underveis er trykket i et førsteopplag på 25 000 og kan bestilles på abup.no, en annen av ABUPs satsinger på informasjon og dialog.

Og siden vi først er på nettet; dagens musikalske fra YouTube er Elliott Carters Dialogues.