«Jeg anbefaler mine pasienter å bare fortelle sine nærmeste at de har bipolar lidelse jeg Rigmor!»

Hisser meg opp

En bekjent, som også tilfeldigvis er psykiater, står sammen med meg i en pause på en konferanse der jeg nettopp har holdt et foredrag.

«Hvorfor i all verden gjør du det da Tom?» Jeg kjenner at jeg er i ferd med å hisse meg opp. Hva er det han står her og sier? At man ikke skal kunne snakke om at man har en sykdom?

Herregud, er det mulig?

«Jeg skjønner at du blir provosert av det Rigmor, men det er faktisk sånn at mange som har vært åpne om den, har blitt møtt med så mange fordommer og negative reaksjoner at de heller skulle ønske de hadde holdt kjeft!»

Herregud, er det mulig? Vi lever i 2013, og fremdeles skal man skamme seg over at man har en sykdom. Den skal skjules og ikke snakkes om.

Jeg er ikke av den oppfatning at man skal «bekjenne» for hele verden at man har en lidelse, men det får da være visse grenser! At ikke vi alle liker å snakke om sykdom er greit, men at mange blir redde og fordomsfulle når de hører at noen har en psykisk lidelse, trodde jeg var passé for lenge siden. Virkeligheten er tydeligvis ganske annerledes!

-Henger godt igjen i befolkningen

Tom fortsetter:

«Jeg har mange eksempler hvor det å være åpen om diagnose kan slå negativt ut. Dessverre vet folk flest ikke forskjellen på de forskjellige typer bipolar lidelse. Selv om det ikke lenger er noen offisiell diagnose henger begrepet manisk-depressiv godt igjen i befolkningen, og svært mange setter likhetstegn mellom dette og bipolar lidelse. Mange vil derfor oppleve fordommer, da man har vanskelig for å tro at en som har en slik diagnose kan være velfungerende. Begrepet vil ofte dessverre forbindes med alvorlig sinnssykdom, ukritisk psykotisk atferd og tvangsinnleggelse. De med denne alvorlige formen utgjør kun en liten del av alle de med diagnoser innenfor det bipolare spekteret.

Mange vil også kunne møte problemer i arbeidslivet hvis de står frem ovenfor arbeidsgiver. De som har diagnose vil ha en økt sårbarhet for depresjoner, de vil kunne være mindre produktive i depressive faser. En arbeidsgiver som er oppmerksom på dette vil ved nedbemanning for eksempel kunne velge vekk ansatte på grunn av denne viten, noe som ellers ikke ville skjedd. Det er derfor den jobben du gjør er så viktig Rigmor. Du viser at man kan være høyst velfungerende med en slik diagnose».

Smigret og fortvilet

Jeg føler meg smigret over rosen, men kjenner også på en fortvilelse. Ikke så mye på egne vegne. Jeg er tøff nå, etter mange år med usikkerhet og skamfølelse! Jeg er mer fortvilet på vegne av alle dem som ikke har en «offentlig» stemme,  for de som ikke tør å snakke fordi de da muligens kan bli sett på som «gale».

Jeg kjenner på takknemlighet, både fordi jeg sjelden har sykdomsepisoder og fungerer godt, men også fordi jeg tør å være åpen og at jeg stort sett er sunn og frisk.

-Du er jo «kjendis»

Av og til får jeg også sårende slengbemerkninger. Ikke fordi jeg er syk, men mer fordi noen tror jeg er åpen bare for å «promotere» meg selv. De kan for eksempe si  «Det er lett for deg å snakke. Du er jo «kjendis». Ikke alle blir hørt slik som deg! Dessuten virker jo ikke du syk!»

Det er for så vidt helt sant. Jeg er ikke redd for å snakke i forsamlinger eller å stå i «rampelyset». Men når jeg er syk er jeg like redd og liten som andre i samme situasjon. Jeg er dessuten veldig syk av og til jeg også, bare ikke så ofte.

Ydmyk og takknemlig

Jeg er ydmyk og takknemlig for å få låne «min stemme» til alle dem som ikke  tør eller orker å snakke om det, så får jeg heller få kritikk for at jeg mener – og snakker mye om sykdommen. Hvis ingen gjør det, kommer vi i hvert fall ikke videre i arbeidet med å bryte stigma og fordommer i forhold til psykiske lidelser, som i mitt tilfelle er en bipolar 2 diagnose!