Med en bevisst bruk av vanskelige ord skriver Odd Volden om hvordan han mener psykisk helsefeltet ofte kan miste utgangspunktet og helheten av syne. Men han har med noen eksempler på det motsatte også.
En av utfordringene ved å blogge for NAPHA er å avgjøre hvor en skal legge den tematiske og språklige lista. På den ene sida skal NAPHA-bloggen være åpen og tilgjengelig for alle: Brukere, pårørende, tjenesteytere, byråkrater, akademikere, journalister og publikum, uavhengig av utdannelsesnivå og faglige interesser.
På den andre sida kan vi ikke underslå at vi befinner oss i et fagfelt. Noen temaer er kompliserte. Det finnes en forbindelse mellom fag og fremmedord som det er vanskelig å komme utenom.
Men det er et forhold til som gjør at jeg nok av og til bruker litt flere og litt vanskeligere ord enn jeg kanskje burde:
Jeg har gjennom årene møtt så mange fagfolk som liker å pynte seg med ord, at jeg har forbannet meg på at heller ikke her skal brukerperspektivet vike en tomme. Vi har selvfølgelig ingen interesse av språklig jåleri. Men vi må samtidig vise at vi ikke står tilbake for andre aktører på feltet, heller ikke når det kommer til presisjon og analytisk kapasitet.
Derfor kommer jeg nok også i fortsettelsen noen ganger til å være litt teoretisk, og bruke noen vanskelige ord og kronglete ordsammenstillinger. Jeg kan imidlertid bli flinkere til å forklare fremmedordene og fagtermene jeg bruker: Det vet jeg fra tilbakemeldingene jeg har fått fra ulike redaktører jeg har skrevet for opp gjennom årene.
Jeg kommer nærmere tilbake til Schizofrenidagene i del 2 av dette blogginnlegget, men vi tar med noen få ord innledningsvis også:
Schizofrenidagenes nettside er ikke veldig informativ utover det som angår årets konferanse. Men hvis vi leter litt, finner vi i hvert fall dette:
Siden 1989 har Schizofrenidagene vært et treffpunkt for fagfolk fra hele landet, med foredrag fra nasjonale og internasjonale klinikere og forskere. Schizofrenidagene i Stavanger er blitt en konferansearena som er unik i nasjonal og internasjonal sammenheng, og er Europas største, faste tverrfaglige psykiatrikonferanse - et treffpunkt for nettverksbygging, faglig påfyll og gode kulturopplevelser.
Årets konferanse arrangeres av Stavanger Universitetssjukehus Psykiatrisk divisjon og Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i samarbeid med RKBU Vest, Norsk Psykiatrisk Forening, SEPREP, ISPS Norge, Mental Helse SørVest, BarnsBeste, Stavanger Kommune, Jæren DPS, Klubbgata Legesenter og Rogaland LPP.
Mange på feltet vil vite at konferansen befinner seg under paraplyen til Stiftelsen psykiatrisk opplysning, som i tillegg til kurs- og konferansevirksomhet også driver forlagsvirksomhet, bokhandel og magasinet PsykOpp Nytt.
Det er det du får vite om Schizofrenidagene og PsykOpp i denne omgang. Men naphabloggens ivrigste lesere kan jo få som lekse til neste gang å gjøre seg kjent med de aktuelle nettsidene og stille seg noen spørsmål:
Finner jeg noe jeg kan bruke? Hva tenker jeg om brukerperspektivets plass på konferansen? Hva tenker jeg om samhandlingsperspektivet på konferansen? Hvorfor bør sjefen min si ja hvis jeg og noen av kollegaene mine søker om å få dra på Schizofrenidagene 2013? Hvorfor bør hun si nei?
Da har vi introdusert empirien (det vi skal undersøke) og noen av forskningsspørsmålene. Nå skal vi se om vi finner relevant teori. Vi kan jo starte med ”sosialt entreprenørskap”.
Sosialt entreprenørskap handler om å bruke virkemidler fra forretningsverdenen, for å bidra til å løse problemer som er knyttet til sosiale og samfunnsmessige forhold. Sosialt entreprenørskap dreier seg ofte om å dyktiggjøre mennesker til å hjelpe seg selv (min utheving). I Norge kan magasinet =Oslo trekkes fram som eksempel.
Denne knappe beskrivelsen er hentet fra nettleksikonet Wikipedia. Men det var egentlig et portrettintervju i Morgenbladet (19.-25. juli 2013, s.11 - 14) som fikk meg til å åpne øynene for dette fenomenet i vår sammenheng. Den portretterte er Johan Henrik Andresen, tidligere kjent som tobakksarving, nå eier og styreleder i konsernet Ferd.
Andresen har blant annet dette å si om sosialt entreprenørskap og den rollen slik virksomhet kan spille:
-Ta en original tanke: Hvordan gir man egentlig barnevernsbarn en røst? Hvordan organiserer du at de får muligheten til å målbære hva de er opptatt av, hva barnevernet trenger å endre?
Forandringsfabrikken er en sosial entreprenør som gjør dette. Og det virker: I forarbeidet til den nye barnevernsloven er deres innspill nevnt ofte, og i loven er ideene tatt hensyn til. Gjennom å støtte disse er vi med på å gjøre det offentlige bedre.
-Vi ser udiskutable effekter. Forandringsfabrikken har underbruket Barnevernsproffene. De lager noen slags kundemøter med det offentlige, overfor barnevern, rusomsorg og overfor politiet når ungdom har vært i klammeri med loven. Vi har brukt noen millioner, en håndfull millioner, for å la dem organisere seg, ansette noen folk. Og hva er effekten av det? Større, vil jeg påstå, enn om du hadde kastet 50 millioner til barnevernet over et eller annet budsjett.
Departementet, på sin side, viser til høringsuttalelsene fra Barnevernsproffene, og skriver i forarbeidet til loven:
Blant begreper som både Barnevernsproffene og Barnevernpanelet mener bør endres er fosterbarn, tilsynsfører, barneverninstitusjon, avlastningshjem og saksbehandler. Hovedbegrunnelsen er at disse begrepene kan virke stigmatiserende. Det foreslås at begrepet foster- forandres til omsorgs-, tilsyn til tillit og institusjon til hjem. Ordene avlastning og sak brukes ikke i barnevernloven, men foreslås endret til henholdsvis besøk og kontakt.
-Vi har vært med på å lære opp deler av den offentlige forvaltningen til å være gode på det de skal være gode på, sier Andresen.
Andresen har latt analysefirmaet Vista utarbeide rapporten «Samfunnsøkonomiske effekter av investeringer i sosialt entreprenørskap».
Mange kjenner Pøbelprosjektet. Pøbelprosjektet hjelper ungdom som er falt utenfor tilbake i skole eller jobb. Vista konkluderer med at Pøbelprosjektet, ved å få 2012-kullet bestående av 370 ungdommer på rett kjøl, vil ha spart offentlige budsjetter for mellom 550 millioner og 1,14 milliarder etter 35 år. Det er svært løselige anslag, og dette er det mest presise av alt som er målt.
Vi sier takk til Johan H. Andresen og Morgenbladet for denne interessante innføringen i sosialt entreprenørskap, og haster videre til neste bidrag.
I mange sammenhenger er det fint at vi ser bort fra mylderet av saksforhold, og konsentrerer oss om noen få ting (reduksjonisme). Hvis vi ikke hadde evnen til å se bort fra noe og konsentrere oss om noe annet, ville verden vært fullstendig uhåndterbar. En del av det vi betegner som ”psykisk lidelse” handler da også om at evnen til å redusere inntrykk er svekket.
Evnen til å redusere er altså viktig og nødvendig. Men reduserer man omfattende nok og lenge nok (multippelt), kan man miste utgangspunktet (helheten) av syne.
Problemet på psykisk helsefeltet er at reduksjonismen ofte kommer ut av kontroll. Reduksjonen skjer på så mange nivåer, og i så mange sammenhenger, at ingen kan sies å ha oversikt. En borger som i utgangspunktet står i en meningsfull sammenheng, men som opplever en krise eller tilpasningsproblemer, kan i løpet av kort tid ende opp som en brikke i et spill der ingen spiller etter samme regler.
Individualisering, utredning, diagnostisering og objektivering; oppsplitting av nettverk, fenomener og tjenester; venting og utstøtingstendenser - dette er forhold som hver for seg kan være håndterlige, men som når de oppstår og virker sammen, kan føre til katastrofer for dem som blir utsatt for dem.
”Jeg er et menneske, ikke bare en diagnose”, ”du må se hele meg”, ”det er livet mitt det handler om” - dette er noen av de hyppigste og mest bestandige påminnelsene fra brukere til fagfolk på psykisk helsefeltet. Det burde være et tydelig signal til fagfeltet.
Men hvorfor får vi likevel ikke bukt med den multiple reduksjonismen?
Det tenker jeg var en skikkelig cliffhanger Det er forhåpentligvis flere enn meg som venter i spenning på fortsettelsen.
Vi satser på at vi får med alle leserne videre til del 2 av innlegget, som kommer i løpet av noen dager. Mens vi venter, kan vi hygge oss med en sang av en som vet å spille på både musikalske, dramatiske, romantiske og seksuelle spenninger. Hør James Brown med It´s a Man´s World.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
