- Ingen er blanke ark når de møter helsevesenet, understreker Rustand.

Hun er faglig rådgiver i NAPHA, sosialantropolog og forfatter av boka "Psykiatriens samfunn". I dag holdt hun et interessant foredrag for NAPHA-kollegene, med utgangspunkt i sin egen bok.

- Boka og hovedoppgaven den bygger på, har også vært en personlig prosess, sier Rustand.

- Jeg opplevde at min historie ble satt til side. Den var ikke viktig. Det ble bare lagt vekt på symptomene.

Bekreftelse

Berit Rustand er opptatt av å få fram den subjektive versjonen, og legger vekt på betydningen av bekreftelse.

- Det handler om å få fortiede historier fram i lyset. Det virkelig virkelige befinner seg innenfor grensen for pasientens kropp, mener hun.

Dette i kontrast til helsevesenets sterke fokus på symptomer.

- Symptomer tas ofte ut av sin sammenheng. Psykiske lidelser dreier seg om noe mye større, mer komplekst og sammensatt enn hva et reduksjonistisk fagligperspektiv fanger opp.

Kulturen

Rustand angriper ikke helsepersonellet, men mener det mer er snakk om et system- og kulturproblem. 

- Den medisinske polemikken med pasientene er naiv, sier hun.

- Det lå så nært å se at jeg bar på en fortiet historie, men det så man ikke. Man så bare symptomene, sier Rustand og mener det ligger makt i å skille symptomer fra konteksten.

Hun er tydelig på at for mange er plagene nettoppden lokale konteksten, og at de ikke kan abstraheres bort fra den og inn i objektive størrelser.

Ingenmannsland

Rustand beskriver det å få behandling som å være i ingenmannsland, og siterer Ingmar Bergman:

"När jag tänker på det nu många år efteråt... Det fånigaste fanns inte i själva lidandet, men i att jag kunde stanna där till evig tid. Jag kunde ge upp allt det jag egentligen gillade, - film, teater, att skriva... Ja kunde ge upp det, allt i hop! Det gjorde inget! Att den tanken inte var skrämmande - det var det fånigaste (...) Det var aggresjonen som hjälpte mig".

- Det er tøft å være i behandling, sier Rustand og legger vekt på at det å bli satt ut av spill også er en del av bildet.

- Mange pasienter snakker helt ut fra sin egen sammenheng, men det oversettes til noe annet.

Hyllemeter

Rustand understreker betydningen av at det også legges vekt på brukerens historie.

- Mens terapeuter er opptatt av symptomlindring, er brukere opptatt av livene sine.

Hun viser til at det fortsatt finnes svært lite litteratur med brukerkunnskap, mens det er hyllemetre med fagfolks stemmer.

- Da må det nesten bli sånn, foreløpig, at brukerkunnskap er fislete.

Aktøren

Kultursensitivitet i psykisk helsearbeid er ifølge Rustand å stille spørsmålet: Hva er den subjektive versjonen av lidelse?

Det handler om å se aktøren, og ikke være så opptatt av objektiviseringer. Og det handler om å ha fokus på hva folk er opptatt av, i forhold til emosjoner, meninger og sammenheng.

- Det gjelder å forsøke å forstå innsiden av det subjektive landskapet, og å se andre løsninger, sier Rustand.

Samarbeid

Hun vil ikke si at fagfolkenes synspunkt er feil.

- Det er skråsikkerheten jeg vil til livs. Litt mer undring, kanskje, sier Berit Rustand og føyer til:

- Dette behøver ikke føre til noe som forminsker fagkunnskapen. Det viktigste er samarbeidet og de gode løsningene.