Navn: Alf Georg Opheim Sørensen. 

Jobb: Teamleder for ACT-team Kronstad DPS i Bergen.

Utfordret av: Therese Giske Søvik, teamleder ACT-team Sunnmøre.

Sender stafettpinnen videre til: Waldo Norstad, teamleder ACT-team Grünerløkka i Oslo.

-Hvordan jobber deres ACT-team?

-Teamet tilstreber betydelig grad av ambulant virksomhet, og pasientene kommer bare unntaksvis til vårt kontor. Vi har stor grad av fleksibilitet i arbeidet vårt, og tilpasser oss pasientenes behov så langt det lar seg gjøre. Det er en fordel at vi har et begrenset geografisk område, og kan nå alle pasienter på under en halv time.  Vi har et vidt syn på hva som er behandling. Det er få ting vi ikke gjør dersom det vurderes som viktige behandlingsmessige tiltak. Fellesnevneren er at vi, gjennom jobben vi utfører, skal bidra til å øke pasientenes opplevelse av mestring, egenverd og livskvalitet. Vi har hele tiden vært opptatt av å holde oss til ACT-modellen. Det har likevel vært nødvendig å gjøre noen lokale tilpasninger, slik at vi kan fange opp de pasientene som trenger oss mest. Vi ble fra desember 2011 organisert som en del av Kronstad psykosepoliklinikk. Det har ført til bedre arbeids- og oppgavefordeling, og gitt oss et forum utenfor teamet der vi kan diskutere faglige utfordringer.  Vi føler at vi samtidig har bevart vår autonomi, og at vi oppfattes som noe annet og noe nytt. Teamet er tverrfaglig sammensatt med vernepleier, ergoterapeut, sosionom, psykolog, sykepleiere og psykiater, samt merkantilt ansatt. Alle teammedarbeiderne har bred erfaring fra både første- og andrelinjetjenesten.

-Ser du noen dilemmaer i måten et ACT-team arbeider på?

-ACT-teamene er på mange måter et tilbud som mottaker ikke har bedt om. Dette gjør at vi må være ekstra varsomme, og ikke bli altfor assertive. Målet er å etablere kontakt, gi pasientene tilbake troen på mellommenneskelige relasjoner, og ikke støte dem fra oss. Forskjellen mellom helsearbeider og støvsugerselger kan her bli hårfin. Det kan være etisk utfordrende å se at mennesker til stadighet gjør ulure og destruktive valg. Vi tilstreber da å ha fokus på skadebegrensing, men en kan lett falle for fristelsen til å bli moraliserende. Det kan sitte langt inne hos profesjonelle hjelpere å akseptere at noen nærmest må gå til grunne før vi kommer i en posisjon der vi kan hjelpe dem.

-Skildre ditt team med tre ord:

-Fleksibelt, engasjert og faglig.

-Hva er det beste med jobben din?

-Å kunne bidra med det en tror nytter. Ofte sammenfaller dette med pasientens opplevelser av egne behov. To dager er sjelden like. At vi er et godt sammensveiset team er også en ubetinget fordel. Å kunne dra veksler på hverandres erfaringer gjør at utfordringer og problemfylte situasjoner omgjøres til gode læringssituasjoner. Det gjør oss enda bedre rustet til å gjøre en god jobb. Bredden i erfaringen vi besitter gjør at vi kan sette inn riktig personale i riktig situasjon.

-Og hva er det verste?

-Jeg ser at det kan by på utfordringer i fremtiden å skulle kombinere ideologien ACT står for samtidig med at man administrerer vedtak om tvunget psykisk helsevern. Som nevnt tidligere kan det også være tungt å måtte akseptere at mennesker en forsøker å hjelpe går til grunne uten at det er stort en kan gjøre.

-Hvem er de viktigste samarbeidspartnerne for ditt ACT-team?

-De øvrige teamene i poliklinikken, resten av DPS-et, Avdeling psykisk helse i kommunen og Sandviken sykehus. Vi samarbeider også tett med Kirkens bymisjon og de øvrige ambulante tjenestene i kommunen. Andre viktige samarbeidspartnere er pårørende, NAV og fastlegene.

-Hva skal til for å få til et sammenhengende tilbud for brukere med alvorlige psykiske lidelser?

-Uten at vi snakker sammen får vi heller ikke noe til. Navngitte kontaktpersoner, direktenummer, lav terskel for å ta kontakt, forpliktende avtaler og faste, regelmessige møter har fungert fint for oss. Hvis ikke pasienten er delaktig i prosessen er individuelle planer og gode intensjoner bortkastet.

-Hvordan påvirker det møtet med brukerne å jobbe ”ute” og ambulant?

-Å treffe pasienten på ”hjemmebane” er en ubetinget fordel. Vi får innblikk i hvordan pasienten lever sitt liv, hva som er viktig for den enkelte og vi får mulighet til å etablere kontakt på helt andre premisser enn en gjør på for eksempel en sykehusavdeling. Like fullt må en være forsiktig slik at en ikke invaderer pasientens liv og overskrider grenser. Etter hvert har de fleste pasientene akseptert at vi kommer hjem til dem med medisiner, støvsuger, verktøyskrin og vaffeljern, men noen foretrekker likevel at vi treffes på ”nøytral” grunn – gjerne på en kafé, et kjøpesenter eller i bilen. 

-Hvilke temaer diskuteres mest i ditt team?

-Vi har brukt noe tid på å diskutere arbeid og sysselsetting, forholdet mellom ACT-modellens idealer på dette området og den virkeligheten som møter oss, ikke minst på systemnivå. Mange pasienter har et betydelig rusmisbruk, som vekker diskusjoner og til dels bekymring i teamet. Ellers bruker vi tid på å diskutere egne holdninger til pasientgruppen vår, og de utfordringer vi møter i samarbeidet med andre viktige aktører i hjelpeapparatet.

• Les flere ACT-stafetter:

1.etappe: Moss  -Bra at hjelpen gis på brukerens arena

2.etappe: Sunnmøre  -Har mer kontakt med familie og pårørende

4.etappe: Günerløkka  -Brukermedvirkning avgjørende for resultater

5.etappe: Kongsberg -Vi kjenner hver enkelt bruker veldig godt

6.etappe: Tromsø -Dilemma knyttet til tvang

7.etappe: Aust-Agder -50 prosent færre innleggelser

8.etappe: Skien -Behandlerne må ut av sin komfortsone

9.etappe: Trondheim -Gir en mulighet til å oppleve likeverdighet

10.etappe: Kristiansand -Meningsfullt å jobbe fleksibelt

11.etappe: Jæren -Ingen av oss er redde for skitt under neglene

12.etappe: Romsdal -Berikende å arbeide på brukerens premisser

13.etappe: Follo -Oppfattes som troverdige av pasientene

14.etappe: Nordmøre Skriver journal på ferga