Kirsti Aune hadde jobbet oppsøkende blant ungdom i 14 år da Utøya-angrepet skjedde 22. juli i fjor. Den erfaringen har vært nyttig når hun det siste året har jobbet med 20 overlevende og pårørende søsken.
-Jeg kjente ikke mange av de direkte berørte ungdommene fra Utøya fra før, men jeg var godt kjent i ungdomsmiljøet i bydelen deres for øvrig. Det har vært til stor nytte, forteller Kirsti Aune, som er utdannet helsesøster med tilleggsutdanning innen psykisk helsearbeid.
Som ungdomskoordinator i bydel Midtbyen i Trondheim, og leder for ungdomsteamet i Barne- og familietjenesten, avbrøt hun sommerferien og stilte i krisemottaket i Trondheim sentrum mandag 25. juli i fjor.
Mange av de overlevende og pårørende fra Trondheim tilhørte hennes bydel. Aune fikk en sentral rolle både i det umiddelbare krisearbeidet og den lengre oppfølgingen.
-Oppfølgingstjenesten for voksne har tatt seg av de som var over 18 år da hendelsen skjedde, mens jeg har tatt meg av mindreårige søsken og seks overlevende som var under 18 år 22. juli i fjor, forteller Aune.
Jevnlige samarbeidsmøter med Oppfølgingstjenesten for voksne har vært viktige.
-Vi møtes for å diskutere oppfølgingen, og gir hverandre tilbakemelding på arbeidet vi gjør. For meg som jobber nokså alene ellers er disse møtene veldig viktige, sier hun.
Å jobbe med å stabilisere hverdagen for de berørte ungdommene har vært Aunes hovedoppgave det siste året.
-Jeg ser på meg selv som tilrettelegger og «heiagjeng» for dem. Det er de som skal ta styringen i eget liv. Jeg hjelper til med å gi dem handlingsalternativer, så tar de valgene selv, forteller Aune.
Hjelp til å fordele energien, så ikke man tapper seg på ett område, har vært viktig.
-100 prosent kapasitet etter å ha overlevd Utøya kan være 60 prosent av det som var full kapasitet før. Det har vært viktig å tilpasse arbeidsbelastningen i skolen til det energinivået ungdommene til enhver tid har, sier Aune.
Det å klare skolehverdagen har vært en bekymring for mange av de berørte.
-Skolen dreier seg jo om deres fremtid. Mestring der er derfor veldig viktig. Jeg har jobbet mye med å hjelpe både skolen og ungdommene selv med å legge realistiske planer, sier Aune.
Hun har fått mange gode råd fra psykiatere som har mer kompetanse enn henne om traumebehandling. Likevel er hun opptatt av å skille rollene.
-Jeg er ikke traumebehandler, men tilrettelegger i ungdommenes hverdag. Det er viktig å skille rollene, selv om jeg gjennom min tette og hyppige kontakt med de berørte forsøker å forsterke og underbygge det arbeidet traumebehandlerne gjør, sier hun.
Gjennom å lære avspenningsøvelser, lytte til musikk og avslutte dagen med å trekke frem fem positive ting som har skjedd, har ungdommene jobbet med å få god søvn.
-Tankene fra Utøya skal få slippe til, bare ikke etter klokka åtte om kvelden når kroppen er sliten, man er alene på rommet og skal sove. Å aktivt hente tankene fram tidligere på dagen i stedet har derfor vært en måte å håndtere dette på, sier Aune.
Når man likevel får en natt med lite søvn og mange tanker, så skal dette ses som naturlig.
-Jeg er imponert over hvordan ungdommene har klart å komme dit at de ikke blir stresset over at de får sterke reaksjoner. Mye depresjon og negative tanker om seg selv har blitt unngått nettopp ved at vi har jobbet med å se reaksjonene som naturlige etter en slik hendelse, forteller Aune.
Å tilpasse sinne, tristhet og frustrasjon til ulike situasjoner har også vært sterkt fokusert.
-Det å fungere sosialt og føle at man har venner er sentralt i ungdomsårene. Vi har jobbet mye med å gjenkjenne følelser, og vite at jeg ikke er sint på vennene, men på det som skjedde med meg. I stedet for å gå i klinsj med en kompis så kan man si fra til venner om at jeg har det ikke bra i dag, sier Aune.
Aune har i sitt arbeid vært inspirert av blant andre traumeekspert Lars Veiseth.
-Han understreker at man kommer ut som sterkere personer hvis man får hjelp til å se at ens egen mobilisering av krefter er mestring, sier Kirsti Aune.
Hun er glad for å se at mange av dem hun har jobbet med har klart seg godt.
-En sa han var blitt mer moden, og liker seg selv bedre enn før. Det at ungdommene aktivt greier å møte verdens ondskap, og oppe i det hele reflektere over hva hendelsen har gjort med dem som har virket positivt på dem, er kjempeimponerende, mener Kirsti Aune.
Selv om de fleste av de overlevende hun har jobbet med nå er over 18 år, kommer hun til å fortsette å jobbe med dem i hvert fall til de er ferdige med videregående skole.
-Det er hensiktsmessig med kontinuitet i dette arbeidet, sier hun.
Samtidig er hun bevisst på å ikke bli en person ungdommene er avhengige av.
-Jeg kunne lagt alt til rette, og gått alene i møter med skolen og andre instanser. Men fokuset har hele tiden vært at det er ungdommene selv som skal ta sine egne valg, og derfor har de alltid vært med i planleggingen av sitt eget opplegg. De skal stå på egne ben, understreker hun.
Hun har også veiledet mange av foreldrene.
-Foreldre som gikk i to timer og lurte på om barnet deres på Utøya levde kan selv ha store traumer. Vi har jobbet mye med at de må være åpne om dette overfor barna sine, slik at ikke oppdemmet frustrasjon gir seg utslag i uforutsigbar og uforståelig oppførsel fra foreldrenes side, understreker hun.
Også det å bevisstgjøre foreldrene på at de må fortsette å sette grenser, og ikke bruke manglende grensesetting for å kompensere for det barna deres har opplevd, har hun vektlagt sterkt.
Kirsti Aune har fulgt ungdommene gjennom den nylig avsluttede rettssaken, på ulike minnesmarkeringer, i forberedelsene til deres første bursdag etter hendelsen, og hatt ukentlig kontakt med samtlige 20 gjennom hele det siste året. Selv om hun har opplevd arbeidet som svært meningsfullt, legger hun ikke skjul på at det har tatt på.
-Når jeg kommer hjem til tenåringsbarna mine og de klager over neglelakken, så kan det være vanskelig å ikke bli irritert. Men de skal få lov til å være ungdommer de også, og jeg må skille rollene som mor og som psykisk helsearbeider, sier Aune.
Litt alene har hun tidvis kjent seg i jobben.
-Kontakten med voksenteamet har vært god. Men noen å sparre med oftere, som kan gi meg bekreftelse på at det jeg gjør er riktig, hadde vært fint, mener hun.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
