Han mener spesialisthelsetjenesten må ha tillit til at kommunene kan håndtere en del saker som spesialisthelsetjenesten tradisjonelt har tatt seg av.

Undervurderer mulighetene 

Under konferansen Psykisk helse 2013 i Oslo 15. oktober, snakket Åm om hvilke muligheter han ser i samhandlingsreformen. Han mener mange undervurderer mulighetene i spesialisthelsetjenestens rolle.

-I spesialisthelsetjenesten er det en utbredt holdning at det er kommunene som har fått økt ansvar, eller at dette går over og blir som før, sier Åm, som er prosjektleder for innføring av samhandlingsreformen i Helse- og omsorgsdepartementet.

Dempe tjenestebehovet

Han mener at særlig tre oppgaver peker seg ut for spesialisthelsetjenesten når det gjelder å realisere samhandlingsreformen innen rus- og psykisk helsefeltet: 

• Bidra til å dempe behovet for tjenester: Man skal jobbe helsefremmende og forebyggende på sykehus - i tillegg til behandling.
• Desentralisere det man kan: Lete aktivt etter hvilke typer tjenester til hvilke pasientgrupper som på det enkelte sykehus med fordel kan legges ut til kommunen.

• Bygge opp tjenester ut fra hva kommunene mener de trenger for å kunne gjøre sin jobb: Gi støtte til kommunene fra sykehusene. For eksempel å ha kompetent personale tilgjengelig for rådgivning, slik at man kan unngå innleggelse, når en fastlege ringer inn til sykehuset og har en psykotisk pasient.

Øyeblikkelig hjelp i kommunen

Han mener at øyeblikkelige, ikke-planlagte tjenester, er et område hvor kommunene med fordel kan utvide sine oppgaver. Tverrfaglige team, overdoseteam og tjenester som er tilgjengelige hele døgnet, nevner han som eksempler. Dette mener han vil frigjøre ressurser i spesialisthelsetjenesten.

-Da vil spesialisthelsetjenesten kunne gi tjenester av bedre kvalitet, med kortere ventetid og færre fristbrudd, sier Åm til napha.no.

Bedre ressursutnyttelse

Han mener en bedre utnyttelse av de eksisterende ressursene er helt nødvendig.

-Vi er nødt til å endre måten vi jobber på. Det er ikke bare å fylle på med større personellressurser. Derfor er det et spørsmål om hvordan vi kan få bedre helsetjenester ut av ressursene som de to tjenestenivåene samlet rår over, påpeker Åm.

De som ikke oppsøker hjelp

Han trekker frem fastlegenes rolle som viktig nå når kommunene har fått et større ansvar for de mest utsatte kronikergruppene.

-Jeg tenker ikke minst på ny fastlegeforskrift fra 1. januar 2013, der man fikk presisert at når fastlegen har 1500 personer på sine lister, så skal de også følge med på hvem av disse som ikke kommer grunnet at de er veldig syke eller ikke erkjenner eget tjenestebehov, sier Åm, som gjennom egen praksis som fastlege har sett dette behovet.

-Jeg har selv som fastlege altfor ofte sett dem som ikke oppsøker tjenestene, men som burde vært fanget opp, sier han.

Nye holdninger

Åm understreker at en god folkehelseplan, både lokalt i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, inneholder fokus både på forebygging, gode rehabiliteringstilbud, kronikeromsorg, fokus på barn i familier hvor voksne har problemer, fysisk aktivitet som "universalmedisin", fokus på mestring og arbeid som "medisin". Han mener det har skjedd store holdningsendringer til det positive i forhold til å jobbe helsefremmende.

-På 70-tallet tenkte jeg at jeg skulle beskytte pasientene mine mot arbeidslivet, som var så farlig. Nå tenker vi motsatt, at arbeid i seg selv er medisin, understreker Åm.