Holmquist jobber ved Psykomotorisk senter i Trondheim sammen med tre kolleger med samme kompetanse. De får driftstilskudd fra kommunen, og server dermed førstelinjetjenesten.

-Mange pasienter kommer til oss sent i symptomforløpet, gjerne etter å ha vært utredet av revmatolog eller nevrolog. De kan ha søvnplager, hodepine, svimmelhet og en anspenthet man ofte ikke finner noen fysisk årsak til. Men når vi blir litt mer kjent med pasientene, finner vi gjerne ulike årsakssammenhenger, sier Holmquist.

Opplevelser har satt spor

Ofte ser man at tidligere opplevelser eller erfaringer har satt spor i kroppen til pasienten, og blitt så uttalt at det hemmer vedkommende i hverdagen. Og det er nettopp dette psykomotorikere jobber med: Å regulere det muskulære spenningsmønsteret.

-Folk som er friske har vanligvis en god balanse mellom spenning og avspenning i kropp og hverdagsliv. Men for mange av de som kommer til oss har dette kommet på utur. Gjennom å jobbe med kontakten med egen kropp, reaksjonsmønstre og kroppsbevissthet kan man endre uhensiktsmessige spenningsmønstre, konstaterer Holmquist.

Hjelper personer med alvorlige psykiske lidelser

Hun observerer også holdning og pust, og tar det med i behandlingen.

-Det er en helhet, og vi analyserer funnene våre for å hjelpe pasientene til å bli mest mulig selvhjulpne. Salutogenese er viktig for oss, å styrke pasientene, hjelpe dem mot å få et godt liv, påpeker hun.

- Er det noe forskjell på hvordan dere behandler personer med lettere angst/depresjon og tyngre diagnoser som schizofreni og psykoser?

-Målet i begge tilfeller er å bedre pasientens kontakt med kroppen, og å hjelpe ham til å bli bevisst på sitt kroppslige reaksjonsmønster. Valg av behandlingsmetode vil være avhengig av pasientens kroppslige plager, evne til å ha kontakt med egen kropp og tilgang på egne ressurser. Når pasienter med alvorlige psykiske lidelser er i stabil fase, kan vi være en veldig viktig innfallsport. Det er mye angst forbundet med å ha en psykisk sykdom, noe som gir et høyt spenningsnivå. Dette kan vi jobbe med, sier Holmquist.

Idrettsutøvere og sofaslitere

Pasientgruppen er variert, og jobben er spennende, synes Holmquist.

-En pasient med schizofreni kan ha vært aktiv idrettsutøver eller bare sittet hjemme. Det påvirker erfaringene han har med kroppen og måten vi jobber med vedkommende på.

-Hvilke kroppslige symptomer har gjerne mennesker med psykiske lidelser?

-Det varierer mye. Generelt kan vi si hodepine, muskelsmerter, kvalme, magesmerter, vansker med å spenne av og indre uro. Mens andre igjen kan oppleve at de ikke har kontakt med egen kropp. De opplever ingen smerter, ingen ting, har en slags tomhet eller likegyldighet i forhold til kroppen sin, sier hun, og legger til:

-Problemet er da ofte depresjon, likegyldighet, en uvirkelighetsfølelse. Vi får gjerne slike pasienter henvist fra psykolog, fordi de ser et behov for å bedre kroppsbevisstheten, sier Holmquist.

Viktige samarbeidspartnere

Psykomotorikere samarbeider mye med psykologer og psykiatere, spesielt når det gjelder pasienter med alvorlige lidelser. Fastlegen er også en viktig samarbeidspartner.

-Ved å ha tverrfaglige møter med de andre, får man et større perspektiv på pasienten, og kan gi bedre hjelp, slår Holmquist fast.

Før hun legger til at det fremdeles finnes enkelte som jobber med psykisk helsearbeid som betrakter kropp og psyke som to atskilte deler.

-Dette til tross for at ny forskning, for eksempel rundt smerte, slår fast at kropp og psyke henger i hop. Totalt sett opplever vi imidlertid at leger og psykologer henviser jevnlig til oss. Mens DPS sjelden henviser, selv om de har behov, fordi de vet vi har så lange ventelister.

Må vente et halvår

Trondheim kommune har en prioriteringsnøkkel for hvor raskt pasienter med psykiske helseplager skal få hjelp. Det er et gap mellom den og det man får til.

-Pasienter henvist fra Østmarka (psykisk helsevern) skal for eksempel få hjelp innen åtte uker, men må ofte vente et halvår. I dag har vi 70 pasienter på venteliste her på senteret, sier Holmquist, som savner mer bevissthet fra myndighetenes side når det gjelder rask hjelp for psykiske og psykosomatiske helseplager.

-Har du røket et korsbånd eller brekt foten blir du prioritert med en gang. Dette skulle i større grad vært gjeldende for psykiske helseplager også. Det er for få psykomotorikere i førstelinjetjenesten. Det er synd, for vi kunne hjulpet så mange, sier hun.

Fysisk aktivitet hjelper ikke alle

Holmquist påpeker at mange av pasientene er i dårlig fysisk form, og at mange av dem profiterer sterkt på fysisk aktivitet. Samtidig hjelper ikke fysisk aktivitet alle.

-Mange sliter med tvangsmessig trening. De bruker det for å regulere det indre trykket, på samme måte som enkelte kan bruke noen ekstra glass rødvin eller dataspill for å roe ned. Økt fysisk aktivitet er ikke veien å gå da. Da kan det heller hjelpe med den psykomotoriske tilnærmingen, slår hun fast.

Å stå på egne ben

Man kan også forebygge psykiske lidelser ved å jobbe med kropp, ifølge fysioterapeuten.

-Særlig i forhold til unger. Når et barn har vært utsatt for seksuelle overgrep, for eksempel, er det vanlig å føle skam, at man er ekkel og ufyselig.  Da kan det ligge mye terapi i at vi faktisk tar på dem, sier hun.

Før hun oppsummerer hva som er psykomotoriske fysioterapeuters bidrag når det gjelder å hjelpe mennesker med psykiske helseplager/psykosomatiske lidelser:

 -Vi kan bidra med en forståelse av hvordan livshistorien setter seg i kroppen og gir ulike symptomer - fysisk, psykisk eller via det autonome nervesystemet. Når vi jobber via kroppen, kan vi gjøre den det gjelder i bedre stand til å stå på egne ben, bokstavelig talt, og hjelpe så vedkommende får bedre kontakt med egne følelser. Dermed kan vi bidra til at han eller hun i større grad kan leve her og nå - med hele seg.