-Mange hjelpere gruer seg for å snakke med flyktninger og asylsøkere. Vet man hvordan man kan gi hjelp blir det lettere å gå inn i det, sier psykologspesialist Håkon Stenmark.
-I møte med mennesker fra andre kulturer er det viktig å være obs på forskjellene blant dem man skal hjelpe. Om det er en mann som har vært lege i Kabul, eller en kvinne som er analfabet og har bodd på landsbygda i Afghanistan, så gir det veldig ulike utgangspunkt, sier Stenmark.
Stenmark er ansatt ved RVTS Midt, og har lang erfaring fra arbeid med mennesker med flyktning- og innvandrerbakgrunn. Han mener at det som psykisk helsearbeider kan være lett å glemme de individuelle forskjellene i møte med mennesker fra andre land og kulturer. For eksempel peker han på behovet for å kjenne til de mest vanlige måtene å komme til landet på.
-Kvoteflyktninger og asylsøkere er to større grupper som har ulike forutsetninger, sier Stenmark.
Førstnevnte er flyktninger som Norge mottar gjennom avtale med FN, rundt 1400 i året.
-Her snakker vi om planlagte mottak, der kommunene har sagt ja til å ta i mot et visst antall. Denne gruppen har en trygghet ved at retten til opphold i Norge er avklart, sier Stenmark.
Samtidig må man være oppmerksom på store forskjeller innad i denne gruppen.
-Mange er sterkt traumatiserte, etter tøffe opplevelser i hjemlandet og opphold i flyktningleirer som minner om fangeleirer. Andre kan også bære med seg svært vonde minner, men ha bodd i en leir som ligner mer en vanlig bydel, sier han.
Stenmark ser at graden av traumatisering blant kvoteflyktningene har blitt sterkere og sterkere.
-Det er stadig færre som får komme inn, så kriteriene er blitt strengere, forklarer han.
Asylsøkere er i en annen situasjon.
-Mange har kommet hit etter en lang og hard flukt. De lever med en usikkerhet knyttet til om de får bli her. De fleste opplever avslag på første søknad hos UDI, og anker gjerne videre til en mer grundig behandling som gir ventetid i asylmottak, forklarer han.
Usikkerheten om fremtiden, kombinert med ofte vanskelige boforhold i asylmottak, kan lett forsterke problemene for den enkelte.
-De fleste mottakene er bygd ut fra at folk skal bli der i kort tid, inntil seks måneder. Vi ser at mange blir boende mye lenger, og det er ugunstig ikke minst for barna. Tidligere trodde man alle traumene var knyttet til opplevelser i hjemlandet, men vi ser nå at forholdene i eksil spiller en viktig rolle, sier Stenmark.
Både de som har rett til opphold i Norge som flyktninger, og de som er asylsøkere har samme rett til helsehjelp.
-Får man som asylsøker avslag på ankesaken sin, så mister man noen av rettighetene. Personer under 18 år har rett på hjelp uansett. De over 18 år har rett på akutt helsehjelp, påpeker Stenmark.
Kulturelle forskjeller mellom Norge og landet de man skal hjelpe kommer fra er også viktig å ha i bakhodet.
-Det er viktig med spørreskjema, men man skal være varsom i bruken av det. SCL-90 spør for eksempel om man ikke stoler på andre. Kommer man fra et totalitært samfunn kan det være helt naturlig å ikke stole på andre, poengterer han.
-Om man er sjenert i nærhet av det motsatte kjønn er også noe som kan være helt naturlig i noen kulturer, mens vi i Norge tolker dette som mulig tegn på et psykisk problem, trekker han frem som et annet eksempel.
Stenmark mener man må jobbe for å dokumentere eventuell traumatisering tidlig.
-I forhold til asylsøkere kommer slik dokumentasjon dessverre ofte for sent, blant annet på grunn av at det ofte er vanskelig for dem som har opplevd traumer å snakke om det. Dermed får dette mindre innflytelse på søknaden enn det burde ha, sier han.
For de som lever i mottak peker han på ulike tiltak hjelpeapparatet kan bidra med.
-Fysisk aktivitet og meningsfulle gjøremål på dagtid er viktig for de som bor i mottak. Det å ta tilbake en normal dags- og døgnrytme, og å normalisere reaksjoner, bør også jobbes med, sier han.
I en del kulturer kan det å slite med reaksjoner på vonde opplevelser ses på som et nederlag.
-Mange går med tanker om at de reagerer unormalt, og de kan tro at posttraumatiske reaksjoner er tegn på at de holder på å «klikke». Derfor er det viktig å bevisstgjøre dem om at dette er normale reaksjoner på det de har opplevd, understreker Stenmark.
Les også på NAPHAs kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no:
Les også på napha.no:
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
