En rekke fagpersoner samles i disse dager i Svolvær for å snakke om boligpolitikk, og om hvordan man omsetter vyer til god praksis. Målet er bedre boforhold, også for de som sliter mest.
Hvordan legge til rette for at den som sliter med å komme inn på boligmarkedet får en god og stabil bosituasjon? Mange personer som sliter med rus og psykisk helseproblematikk befinner seg i denne gruppen. En konferansedeltaker som jobber på et boligkontor forteller om et husbesøk hun var på nylig:
-Det så ut som et rottereir. Det er virkelig mye å ta tak i for oss som jobber i denne sektoren, slår hun fast.
Samtidig kan man oppnå så mye bra med å gripe fatt i akkurat dette, boligen til den som sliter med livet. Men det er ofte ikke nok bare med tak over hodet.
Boligsosialt arbeid er et satsningsområde på statlig hold.
-Alle skal ha et godt sted å bo, det er målet, slår Per Willy Amundsen, som er statssekretær i kommunal- og moderniseringsdepartementet, fast.
Han holdt et innlegg om regjeringens boligpolitikk, der han blant annet la frem at kommunal- og moderniseringsdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet, arbeids- og sosialdepartementet, barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet og justis- og beredskapsdepartementet nå samarbeider om en ny boligstrategi.
Strategien vil bli lagt frem senere denne måneden. Amundsen kan imidlertid avsløre allerede nå at man ønsker å bidra til mer boligbygging.
-Det er for få boliger i dag, og vi ønsker å legge til rette for at det skal bli lettere og billigere å bygge boliger i kommunen. For øvrig er det viktig at mange av de i målgruppen trenger mer enn bare et sted å bo, poengterte Amundsen.
I fjor lå en ny nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020), Bolig for velferd, klar. Ett av målene i strategien er at alle med behov for tjenester skal få hjelp til å mestre boforholdet.
Amundsen er glad for strategien, som har kommet til gjennom et samarbeid mellom de fem departementene som er nevnt over. Den er blitt til gjennom et samlet løft.
- Mange vil kanskje hevde at staten tidligere har fremstått som et mangehodet troll på området. Der staten tidligere har dratt i ulike retninger, søker vi når å samordne staten. Det er lettere å få til gode resultater når alle drar i samme retning, sier Amundsen, og poengterer at Husbanken har en svært viktig rolle i arbeidet.
Petter Dahle, rådgiver i NAPHA, holdt et innlegg med tema: «Verdien av å bo i egen bolig» på konferansen. Dahle er opptatt av at også de som sliter aller mest skal få oppleve å ha en trygg bolig, med tiltak og omgivelser som gir mulighet for vekst.
- Det er et stort problem at mange, av økonomiske, helsemessige eller rusrelaterte årsaker, ikke er i stand til å kjøpe bolig eller komme seg inn på leiemarkedet. Det kan være på grunn av stigma. Utleiere ønsker ofte ikke å leie ut til personer man vet sliter med for eksempel rusproblematikk, sier Dahle.
Han håper at flere kommuner vil ta et solid tak i det sosialpolitiske arbeidet, slik at de mest vanskeligstilte får en god plass å bo, og den hjelpen de trenger for å mestre å bo.
-Over lang tid har det vært fokus på dette både nasjonalt og kommunalt, og man tenker dermed at det blir jobbet godt med. Samtidig ser man at mange forblir i den negative sirkelen, påpeker Dahle, som tror at det i mange kommuner er behov for å etablere en mye tettere oppfølging enn det som har vært tradisjonen.
-Det er behov for at kommunene etablerer planer og strategier for hvordan de skal skaffe boliger til dem som alltid har stått sist i boligkøen – og hvordan de skal følge dem opp. Her vil den nye strategien «Bolig for velferd», være til stor hjelp, sier Dahle.
Han nevner at Housing First er en god modell. Målet er varig bosetting av bostedsløse med rusmiddelavhengighet og/ eller psykiske helseproblemer. Modellen bygger på prinsipper om at tilgang til bolig er en grunnleggende menneskerett og at bruker skal ha reell medbestemmelse knyttet til valg av bolig, samt hvilken type oppfølging han/hun skal få.
-Housing First er totalt sett en billig modell, den er kostnadseffektiv over tid. Man trenger noen investeringer i utgangspunktet, som personell, men over tid koster dette mindre penger enn institusjonsplasser og lavterskeltilbud.
-Når brukeren selv får være med å bestemme, får han et større eierforhold til boligen, og vil lettere komme inn i en god sirkel, slår Dahle fast.
Måten man løser det på varierer fra kommune til kommune. Mange steder har hjemmetjenesten ansvar for å ivareta de som trenger hjelp i boligen, andre steder har man også ACT- og FACT-team, oppfølgingstjenester som dekker alle behov.
-Uansett er brukeren den viktigste aktøren, poengterer Dahle og viser til «Sammen om mestring», som er Helsedirektoratets veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne, og et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Hva er så den gode hjelpen? Dahle slår fast at god hjelp er subjektiv. Det finnes ingen universell løsning eller foretrukket metode. Kanskje er det også akkurat det som gjør arbeidet med denne gruppen så spennende.
Det er imidlertid noen aspekter man vet kjennetegner god praksis, ifølge Dahle:
KILDE: www.regjeringen.no
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
