Hvis vi ikke hadde vært to forvaltningsnivå, kommune og spesialisthelsetjeneste – hva ville vi egentlig gjort da?
Samhandlingsprosjektet Psykisk Helse i Nord-Trøndelag utvikler forpliktende samhandlingsmodeller mellom kommuner, helseforetak og NAV. Målet er et bedre helsetilbud til mennesker med langvarige og sammensatte behov for tjenester innen psykisk helse og rus.
Spørsmålet i ingressen ble stilt på et samarbeidsmøte mellom sykehuset og alle kommunene i Namdalen i 2009. Samarbeidet mellom de to forvaltingsnivåene hadde slett ikke vært optimalt, og det oppsto en diskusjon. Man fikk en visjon om å fjerne noen vegger. Prosjektleder Olav Bremnes forteller:
– Vi ønsket å tenke nytt i forhold til å gi brukerne gode tilbud. To sykehusansatte og en person fra hver kommuneregion ble med i en planleggingsgruppe. Ideene myldret, og vi begynte å jobbe mot konkrete mål. Det ble sendt søknad om prosjektmidler fra Helsedirektoratet, som hadde tro på samhandlingsprosjektet vi skisserte.
Fokuset var hele tiden på hva som kunne gjøres for å få ting til å fungere bedre.
– Utgangspunktet var de med alvorlig psykisk sykdom. Vi tenkte at dersom vi klarte å samarbeide om å gi dem gode tilbud, så ville vi i alle fall klare å samarbeide om de andre gruppene, sier Bremnes, som ble leder for prosjektet.
Prosjektgruppa ville beskrive viktige tiltak for morgendagens psykiatri og psykisk helsearbeid, og de er på god vei. Flere ulike intervensjoner er nå i ferd med å endre det psykiske helsearbeidet i regionen.
Et av de første målene deltakerne i prosjektgruppa hadde, var å skape et felles tankegods. Det gikk ikke som de trodde. Tonje Almenning fra Mental Helse slår fast at noen av diskusjonene har hatt høy temperatur.
– Vi har etterhvert skjønt at vi bare må akseptere at vi er forskjellige. Kulturforskjellene i gruppa er veldig synlige ennå, men til tross for ulikhetene har viljen til å samarbeide alltid vært stor, og vi har stadig blitt flinkere til å trekke i samme retning, sier hun. Almenning mener den tradisjonelle kulturen fra sykehus og kommuner gjenspeiler seg i prosjektgruppa.
– Jeg har inntrykk av at deltakerne fra spesialisthelsetjenesten har et større diagnosefokus enn de fra kommunene, og at de kommuneansatte lett kan bli sittende med følelsen at de ikke er gode nok. Men egentlig er de mer enn gode nok. Det som hjelper oss er medmenneskeligheten vi møter. Selv har jeg en bipolar lidelse og er avhengig av å ha hjelpere jeg er trygge på. Det er slett ikke naturgitt at det er fagfolkene med mest teoretisk bakgrunn som er best der, slår hun fast.
Almennings beskrivelse av hva som er god hjelp kan en kjenne igjen fra forskning på bedringsprosesser. En god relasjon til hjelper er basert på åpenhet, tillit og ærlighet. Hjelpen er personsentrert, ikke pasientsentrert, med bruker og hjelper som likeverdige parter.
Bodil Sofie Hanssen, psykiatrisk sykepleier i den lille kommunen Overhalla, har store forventinger til en hospiteringsordning som er i emning.
– Den innebærer blant annet at ansatte i spesialist-helsetjenesten kommer ut i kommunene for å se hvordan vi jobber. Tradisjonelt har kommuneansatte kommet inn til sykehuset for å lære, men vi mener at det også er viktig at spesialistene kommer til oss. Kommunens kompetanse blir ofte ikke verdsatt av sykehuset, og det er ikke lett å få sykehuset til å innse hva vi kan bidra med. Men vi er på gang nå, fordi vi har lyktes med å skape møtesteder. Vi får sett hverandre, hørt hverandre og forstår stadig mer av hverandres måte å jobbe på, sier hun.
Aage Stenseth synes også det er på tide at sykehus-ansatte lærer kommunene bedre å kjenne:
– Sykehuset kan ennå ha en «vi vet best-holdning». Men hva kan sykehuset som kommunen ikke kan? I Grong har vi ansatte som har jobbet som behandlere på sykehus og som nå jobber på samme måte i kommunen. Kommunene kan i mange tilfeller gi like gode tilbud som sykehuset, i forhold til mange typer psykisk sykdom. Det handler om å møte folk, å få til en god relasjon. Samtidig ser vi at spesialistene på sykehuset har en detaljkunnskap som vi i kommunene kan dra nytte av ved behov. De kan gi oss faglig påfyll, sier han.
«Spesialisthelsetjeneste». Bremnes vedgår at han egentlig misliker hele begrepet:
– Hvem er egentlig denne spesialisten? Brukeren er spesialist på sin hverdag, kommunen på dagliglivet til brukeren i hans hjemmemiljø, og vi på sykehuset er spesialister på behandling i en mer avgrenset ramme. Likeverd er viktig, og jeg har utrolig sans for det sømløse perspektivet vi prøver å ha i gruppa vår, sier Bremnes. Han synes det er en utfordring at sykehuset og fastlegene er avhengig av å ta utgangspunkt i diagnosebegrepet, på grunn av lovverket.
– Det er jo funksjonsnivået som er det viktigste. Her har de kommuneansatte en fordel. De ser bruk-ernes sterke og svake sider, mens vi bare ser pasienten en kort stund, når han har det vanskelig. Samtidig tror jeg ikke at vi er spesielt diagnosefikserte her i Namdalen. Vi jobber bra med funksjonsfokus, tror Bremnes. Almenning sier hun har et dobbeltforhold til begrepet «diagnose».
– På en måte er jeg ikke så glad for det. Det kan begrense deg, dersom fokuset blir på diagnosen og ikke på funksjonen. Samtidig kan det også være en stor lettelse å få en diagnose. Det kan gi deg en forståelse for hvorfor du sliter, du får lære hvordan sykdommen påvirker deg. Du får psykoedukasjon; lærer hvordan du kan mestre helseproblemene dine. Det kan gi mye styrke, sier hun.
Jevnlig arrangeres det dialogkonferanser mellom kommunene, avdelingene i helseforetaket, NAV og Mental Helse. Forventninger til hverandre og helhetlige pasientforløp er blant temaene som har blitt tatt opp.
– Det har vært svært positive tilbakemeldingene på tiltaket fra alle hold. Å ha en arena der de kan drøfte felles problemstillinger er gull verdt, sier Bremnes. Den årlige Namdalsfestivalen betyr også mye for samhandlingen. Festivalen er et samarbeid mellom kommunene i Namdalen, Sykehuset Namsos, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Mental Helse og foregår i Røyrvik. Fysisk aktivitet er i fokus, og på programmet står isfiskekonkurranse, natursti, akekonkurranse, tullball – cup (volleyballturnering med ikke helt seriøse regler) og tull-stafett med fire ulike grener, for å nevne noe. På kvelden er det bankett med god mat, premieutdeling, medaljer og dans.
– Festivalen skaper samhold mellom aktører i og brukere av de psykiske helsetjenestene i Namdalen og inspirerer brukere til å være fysisk aktive, sier Bremnes. Prosjektgruppa jobber nå for at festivalen skal få en fast organisering. For øvrig lager prosjektgruppa jevnlig nyhetsbrev for å informere samarbeidspartnere om hva de driver med.
I Nærøy kommune ligger Kolvereid, der Bente Finne-strand jobber som behandler på DPS. Hun føler at kulturen på DPS’et har mer til felles med kommunekulturen enn kulturen på sykehuset.
– De kommuneansatte ser helheten i forhold til hver enkelt bruker klarere enn de sykehusansatte, siden de ser brukeren mest og i en mer helhetlig kontekst. De har ofte kunnskap om brukerens nettverk, jobbsituasjon, familie og totale helsesituasjon som en person som møter dem en time ved poliklinikken eller ved en innleggelse kan mangle. De er veldig kompetente. På vårt DPS har vi invitert lokal psykiatritjeneste og/ eller fastlege til uttalelse ved diagnosesetting og behandlingsanbefaling. Vi erfarer at det blir lettere å gjøre en god jobb med brukeren da. Kompetansen de lokale sitter på er svært verdifull og sikrer at brukeren blir ivaretatt på en mer helhetlig måte, konkluderer Finnestrand. Prosjektgruppa har startet et arbeid med å involvere kommuneansatte i forhold til henvisning fra fastlege til spesialisthelsetjenesten i hele regionen.
– Kommuneansatte kan si mye om hvor veien bør gå videre. Ikke minst fordi de sitter med kunnskap om tilgjengelige ressurser ute i kommunene, sier Finnestrand.
Prosjektgruppa hadde først ingen brukerrepresentant. Jevnlige møter med Mental Helse ga mange gode innspill, og man trodde det var tilstrekkelig.
– Men vår veileder, Toril Bakke fra Nasjonalt kunnskapssenter, var helt klar på at vi måtte knytte til oss en brukerrepresentant i prosjektgruppa. Vi ble enige om å ha med Mental Helse, noe vi er glade for i dag. Tonjes tilstedeværelse gjør brukerens ståsted mye mer tydelig, påpeker Bremnes. Tonje Almenning synes det er fint å være med på å skape god samhandling på systemnivå. Men hva hjelper vel det, hvis det ikke fungerer på grasrota?
– Det vi trenger når vi har det vanskelig, er at noen slipper det de har i hendene og hjelper oss, der og da. Om vedkommende tilhører kommunen eller spesialisthelsetjenesten er revnende likegyldig. Det som hjelper, er å bli tatt på alvor. Det nytter lite med alskens fagbakgrunn om personen som skal hjelpe deg ikke hører på deg, sier Almenning.
– Hva er det viktigste rådet du vil gi til en koordinator?
– Snakk med meg. Spør meg hvordan du kan hjelpe meg! Det er det viktigste, slår hun fast.
Innspill fra brukersiden har ført til at prosjektgruppa har valgt å jobbe med koordinatorfunksjonen i ansvarsgruppene.
Prosjektgruppa jobber systematisk med å beskrive pasientforløp og tiltak som skal settes inn i de forskjellige fasene. De vil sy sammen et sikkerhetsnett som skal fange opp og gi hjelp til den enkelte, fra krisen oppstår og videre i forløpet. NAV er en viktig tråd i dette nettet. Bremnes tror mange underkjenner NAVs rolle i å hjelpe mennesker med psykiske helseproblemer med å få et godt liv.
– På en liste engelske forskere har kommet frem til står bolig, økonomi og arbeid øverst som de viktigste faktorene i livet til personer med psykiske helseplager. 1) NAV, 2) NAV, 3) NAV. Symptommestring står på sjuendeplass. Vi har dialogmøter med NAV og tenker at det også her er av stor betydning å få til møteplasser på individnivå. Vi arbeider med å utvikle et introduksjonsprogram for nyansatte som jobber med personer med psykiske lidelser. Det inkluderer ansatte i kommunene, helseforetaket og NAV. Uten NAV mislykkes vi, sier Bremnes.
I akuttfasen skal det være et team rundt hver enkelt bruker, med koordinator, pårørende og sykehus representert. Det skal være mer et behandlingsteam enn en ansvarsgruppe. Her har utarbeidelse av selvhjelpsplan en sentral plass.
De pårørendes rolle skal løftes frem. I samarbeid mellom kommunene, NAV, helseforetaket og Mental helse tas det initiativ til pårørendekvelder med ulike tema. I tillegg vil de sikre at pårørendes rolle styrkes både i kommunene og helseforetaket, som del av behandlingstilbudet til den enkelte pasient. Det skjer gjennom å følge opp og implementere veilederen fra helsedirektoratet «Pårørende som ressurs».
Gruppen bruker ulike verktøy fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten når de evaluerer ulike tiltak. Dette er ulike spørreskjema, fokusgruppe-intervju og brukerundersøkelser.
De bruker også kunnskapssenterets metoder og verktøy for kvalitetsforbedring. Se www.kunnskapssenteret.no.
Denne reportasjen finner du også i heftet Ni suksesshistorier - samhandling om psykisk helse (2012).
Heftet presenterer prosjekter som har fått til, eller er i ferd med å utvikle, gode samhandlingsmodeller. Ved siden av reportasjer inneholder det relevant fagstoff og nyttige fakta.
Med heftet vil NAPHA inspirere fagfolk og ledere som ønsker å utvikle tjenestene og gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et bedre tilbud.
MÅL:
Å gi mennesker med langvarige og sammensatte behov for tjenester innen psykisk helse og rus et bedre helsetilbud.
Å utvikle forpliktende samhandlingsmodeller mellom kommuner, helseforetak og NAV.
PROSJEKTGRUPPA:
Består av personer fra kommune- og spesialisthelsetjenesten, samt en representant fra Mental Helse.
Har satt i gang helt konkrete tiltak, både på individ- og systemnivå.
Prosjektperiode: 01.12.09 – 31.12.2013
Visste du at ...
Fysisk aktivitet og psykisk helse – et tipshefte
Skjemaet er tilgjengelig på internett: /content/3548/Gode-henvisninger-til-spesialisthelsetjenesten.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
