– Når deltakerne kommer inn i «Jobbmestrende Oppfølging» har de kanskje ikke vært i jobb før. Eller det er gått lang tid siden de var i jobb, og de vet ikke hvor problemer kan oppstå. Vi forsøker å identifisere hva arbeidshindringene er for den enkelte, sier Knut Erik Strand, jobbkonsulent i tiltaket «Jobbmestrende Oppfølging».

Han er ansatt ved arbeidsmarkedsbedriften Unikum i Oslo. Som jobbkonsulent har han en nøkkelrolle i «Jobbmestrende Oppfølging». Dette fordi jobbkonsulentene er de som følger opp brukerne tettest på veien ut i jobb – i samarbeid med NAV og behandler fra kommune eller spesialisthelsetjeneste.

Tilbudet retter seg mot mennesker med alvorlige psykoselidelser – innen schizofrenispekteret – som vil ut i arbeidslivet.

Kognitive metoder

I tre av seks fylker som tilbyr «Jobbmestrende Oppfølging» har jobbkonsulentene fått opplæring i kognitiv atferdsterapi. Det handler i korte trekk om å finne konstruktive måter å tolke og forholde seg til egne tanker og følelser på. Hensikten er at deltakerne skal lære å mestre vansker forbundet med sykdommen deres i en jobbsituasjon.

I de øvrige tre fylkene har deltakerne fått kognitiv trening. Dette er opptrening av kognitive funksjoner som for eksempel hukommelse og konsentrasjons- og problemløsningsevne. Treningen skal bidra til å gjøre det lettere for deltakerne å mestre kravene i arbeidslivet.

Psykoedukasjon er gjennomført

Grunnen til at det er satset på kognitiv trening i noen fylker og kognitiv atferdsterapi i andre, er at man gjennom en evaluering ønsker å se om de to tilnærmingene har ulik effekt i forhold til hvordan deltakerne mestrer arbeidssituasjonen.

Undervisning i diagnoser og symptomer til brukere og jobbkonsulenter, såkalt psykoedukasjon, er også gjennomført. Når deltakerne ønsker det, kan slik undervisning også gis til arbeidsgivere og kollegaer. Dette for at de skal kunne tilrettelegge arbeidet bedre.

-Gull verdt

Oslo er blant de tre fylkene hvor deltakere og jobbkonsulenter har fått opplæring i kognitiv atferdsterapi.

– Undervisningen vi har fått om psykoselidelser, mulige utfordringer i arbeidssituasjoner og hvordan vi skal snakke med brukerne om det, har vært gull verdt, sier Knut Erik Strand.

Han mener det har gjort ham bedre i stand til å lose folk gjennom de avgjørende stegene på veien ut i arbeid.

– Det å kjenne til hvordan positive og negative psykosesymptomer fremtrer gjør at vi klarer å holde på noen vi ellers kunne mistet, sier Strand.

Hjelp med kommunikasjon

Han forteller at negative symptomer som tilbaketrekking, taushet eller svekkede kommunikasjonsevner lett kan mistolkes som sløvhet eller uttrykk for manglende interesse, mens personen i virkeligheten har et sterkt ønske om å fungere i arbeid.

– Å hjelpe deltakeren med strategier for kommunikasjon med arbeidsgiver og kolleger er viktig for at de skal lykkes, understreker Strand.

Kartlegger utfordringer

Jobbkonsulentene kartlegger sammen med deltakerne hva som er utfordringen for den enkelte. Dette er nyttig for deltakeren, og også en stor fordel for arbeidsgiverne å bli klar over – når deltakerne selv ønsker at de skal få vite det.

– For noen kan det være å ta imot komplekse arbeidsinstrukser som er utfordringen. Kanskje har de ikke problemer med å takle jobben bare de får enklere og mer konkrete instrukser. For andre kan problemet være søvn, og for andre igjen sosiale utfordringer, sier Strand.

Presentasjon - viktig

Stig Evensen, nasjonal prosjektleder for «Jobbmestrende Oppfølging», mener denne kompetansen hos jobbkonsulentene gjør dem bedre i stand til å legge til rette for både deltakere og arbeidsgivere.

– Hvordan man presenterer deltakernes problemer har mye å si for hvordan arbeidsgiveren vil stille seg til personen. Ved å snakke om for eksempel konsentrasjonsvansker er det mye lettere for arbeidsgiveren å forholde seg til deltakerens behov for tilrettelegging enn om man presenterer vedkommende som en person med schizofreni, påpeker han.

Stor drivkraft

Våren 2013 kom foreløpige resultater fra «Jobbmestrende Oppfølging». På landsbasis har 150 personer deltatt i tiltaket. Åtte av ti var i arbeid etter ti måneder. 45 prosent hadde enten ordinært arbeid eller var i NAV-tiltak i ordinært arbeidsliv, mens resten jobbet i tiltaksbedrifter. Før de ble med i prosjektet, hadde mindre enn hver femte deltaker arbeid. Mange flere var altså kommet i jobb - til tross for at man kun fant en svak bedring i symptomtrykket for gruppen som helhet.

– Enkelte deltakere får en mulighet til å prøve seg som de ellers ikke ville fått. Det å komme seg ut og få en betalt jobb er for mange en stor drivkraft, tross sterke symptomer. Det gir positive ringvirkninger på andre livsområder, mener Nina Furuvald.

Først ute i landet

Hun er prosjektleder for «Jobbmestrende Oppfølging» i Oslo, som var først ut i landet med dette tilbudet. Furuvald jobber ved Voksenpsykiatrisk avdeling ved Vinderen (tidligere DPS Vinderen). Oppfølging og veiledning av jobbkonsulentene, samt å gi informasjon om tilbudet til deltakerne, behandlere og NAV-ansatte, er hennes hovedansvar.

Hun forteller at jobbkonsulentene i Oslo også har fått undervisning i både kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju. Denne opplæringen, kombinert med regelmessig veiledning, skal gjøre jobbkonsulentene bedre i stand til å hjelpe deltakerne med mange av utfordringene de møter i arbeid.

Behandlers holdning avgjørende

Deltakerens behandler er med på et felles informasjonsmøte før en person tas inn i «Jobbmestrende Oppfølging». Der er de med på å avklare om dette er det rette tiltaket. De kan også, i likhet med NAV, søke pasienter inn i tiltaket. Behandler forplikter seg til et samarbeid med deltaker, jobbkonsulent og NAV-veileder.

– Det å ha med behandler har vært kjempeviktig. Det er vanlig for oss alle å være litt ekstra engstelige når vi starter i en ny jobb, og mange har opplevd en forverring av symptomene sine den første tiden, sier Stig Evensen.

– Hvis behandler da fokuserer for mye på risikoen for tilbakefall og råder deltakeren til å slutte å jobbe, vil det skape ekstra utrygghet for deltakeren. Dersom behandleren i stedet normaliserer symptomene og trygger deltakeren, er sjansen langt større for å lykkes, påpeker Evensen.

Forlenget arm for behandleren

Jobbkonsulent Knut Erik Strand opplever en gjensidig nytte av å samarbeide med behandlerne.

– Det kommer ofte frem ting i mine samtaler med brukerne som kan være relevant for behandlerne. Ute i jobb er deltakerne i en helt annen setting enn når de er inne på kontoret til behandling. Jobbkonsulenten kan være en litt forlenget arm for behandleren. Samtidig får jeg ofte nyttig kunnskap fra behandlerne, mener Strand.

Snudde skepsis

Han har erfart at behandlere som var skeptiske i utgangspunktet, endret syn.

-Det har skjedd at vi har klart å få behandleren til å skifte syn på brukeren og hva som er mulig. Om behandlerne ser at en person de ikke vurderte til å kunne arbeide likevel viser seg å greie dette, tenker de ofte at de må revurdere også andre pasienters muligheter, sier Strand.

Han påpeker at mange behandlere har blitt beroliget av å få vite hvordan det jobbes.

– Det at vi møtes ofte og snakker om de vanskelighetene som skulle oppstå, betyr mye. Også det at vi informerer om at det er gode overganger og ingen brå avslutninger av tilbudet, er med på å overbevise, sier han.

Godt kjent

Janne Kötterheinrich, fylkeskoordinator for arbeid og psykisk helse i NAV Oslo, sier at man hele tiden må understreke at det er et jobbrettet tilbud.

-Det finnes behandlere som har sendt henvisning til oss og samtidig en søknad om uføretrygd. Det er viktig for oss å formidle at dette er jobb, ikke bare en aktivitet, sier hun.

Samtidig understreker Kötterheinrich at tilbudet etter hvert har blitt godt kjent blant behandlere og NAV-ansatte.

– Jo bedre dialog det har vært mellom NAV og helse i forkant, jo tidligere kan jobb bli et tema for deltakerne, sier hun.

Sårbare overganger

Nettopp det å få til godt samarbeid mellom instanser som tradisjonelt har samarbeidet lite, har vært blant hovedutfordringene i en storby som Oslo med mange aktører.

– Det er sårbare overganger mellom DPS og bydeler, understreker Nina Furuvald.

Knut Erik Strand peker på at skifte av behandler kan være en kritisk overgang for deltakerne.

– Får de en ny behandler som ikke vet hva «Jobbmestrende Oppfølging» er, trekker de seg kanskje tilbake og møter ikke opp, sier Strand.

Mange aktører må dra i samme retning.

– Gode grep har vært at behandler informerer sin etterfølger om «Jobbmestrende Oppfølging» og det pågående samarbeidet ved skifte av behandler, sier Nina Furuvald.

Formidler av håp

Tett og god kontakt mellom jobbkonsulent og deltaker er veldig avgjørende, mener Stig Evensen.

-For eksempel var det en deltaker som en periode hadde en forverring av sine symptomer, og ble engstelig for å gå på jobb.  Dette ble løst ved at jobbkonsulenten møtte henne hjemme, og ble med henne på jobb det første kvarteret et par uker. Mer skulle ikke til for å skape den nødvendige tryggheten, sier Evensen, som mener det å være jobbkonsulent er å være en formidler av håp.

Trenger ulike tilnærminger

Han forteller at «Jobbmestrende Oppfølging» gjennom årene har endret karakter, i tråd med den relativt nye trenden med å få mennesker med psykiske lidelser ut i jobb så raskt som mulig – parallelt med behandling. Denne måten å jobbe på har mange likhetstrekk med Individuell Jobbstøtte, mest kjent som IPS (Individual Placement and Support).

– «Jobbmestrende oppfølging» ble startet som et «train and place»-prosjekt. Men underveis har vi tatt innover oss flere av grunnprinsippene i IPS-modellen. Deltakerne er mer fornøyd jo mer vi har satset på ordinære arbeidsplasser. Samtidig ser vi også at mange av deltakerne har nytte av et mer skjermet opplegg først. Jeg håper at man på sikt kan drive både Jobbmestrende Oppfølging og IPS for å sørge for et tilbud som passer til alle med alvorlige psykiske lidelser, sier Evensen.

Samarbeid rundt enkeltbrukere

– Det har lenge vært et mål i «Jobbmestrende Oppfølging» å involvere kommuner og bydeler mer. Hvor langt er dere kommet med det?

– Flere av deltakerne har oppfølging fra psykisk helsetjeneste i bydelen. Vi har mye samarbeid rundt enkeltbrukere, men ikke på systemnivå, sier Nina Furuvald.

Stig Evensen mener at med denne målgruppen bør spesialisthelsetjenesten være motoren.

– Men man må jobbe med begge nivåene fordi brukerne vil pendle mellom dem. Med samhandlingsreformen kan kommunene ta mer over, men det er en bit igjen å gå der, understreker han.

Har endret holdninger

Evensen mener prosjektet har endret holdninger til det positive.

– Det er mange barrierer for en med schizofreni som vil ut i arbeidslivet. Både blant behandlere, i NAV og i arbeidslivet generelt er det nok mange som tenker at de må skjermes og ikke klarer det. Det er en viktig jobb som er gjort for å endre holdninger ved å vise at så mange lykkes gjennom «Jobbmestrende Oppfølging», sier Evensen.

Realiserte drømmen – skrev bok

– Jeg vet ikke om jeg hadde fått gitt ut bok, holdt foredrag og kommet så langt som jeg har gjort uten hjelpen fra «Jobbmestrende Oppfølging», sier Petter Nilsen (33), som har diagnosen paranoid schizofreni.

For fem år siden ble Petter Nilsen tvangsinnlagt for andre gang i sitt liv. Den grafiske designeren måtte gi opp sitt enkeltmannsforetak. Svært mange med hans diagnose står utenfor arbeidslivet, og han gikk en uviss fremtid i møte.

God kjemi

– Etter innleggelsen, høsten 2009, fikk jeg tilbud om å delta i Jobbmestrende Oppfølging gjennom arbeidsmarkedsbedriften SENS i Oslo. Der fikk jeg en jobbveileder på min egen alder som var interessert i musikk slik jeg er, og som jeg fikk god kjemi med, forteller Nilsen.

Sammen med veilederen hadde han et samarbeidsmøte med blant annet en psykolog og en psykiatrisk sykepleier.

Fulgte interesser

– Vi skulle sammen finne ut hvor mye jeg kunne jobbe, før jeg gikk ut i ordinær jobb, sier han.

Han var hos SENS tre dager i uka. Blant annet fikk han grafiske oppdrag for avisa Natt og Dag. Han jobbet dessuten i en omsorgsbolig for psykisk utviklingshemmede, ved pakkeavdelingen i SENS og laget også en brosjyre for arbeidsmarkedsbedriften.

– Jeg opplevde at vi alle hele tiden hadde som mål at jeg skulle få jobbe med noe som passet mine interesser og det jeg kan best, sier Nilsen.

«Utenpå meg selv»

Fem år senere har han akkurat gitt ut bok om sin kamp for å komme tilbake etter sykdomsutbruddet – kalt «Utenpå meg selv». Han reiser rundt i Norge for å holde foredrag om dette. I tillegg jobber han i farens ingeniørfirma med å digitalisere kart over oljeplattformer.

– Jobbingen har gitt meg bedre psykisk helse, noe å fylle dagene med, og jeg blir ikke sittende hjemme med mine egne tanker. Jeg har folk å forholde meg til utenom venner og familie og får andre sosiale impulser, sier han.

Undervurdert gruppe

Petter Nilsen er en av mange personer med psykoselidelser som de siste årene har blitt satset på gjennom Jobbmestrende Oppfølging. Det er et arbeidsrettet tilbud til personer med psykoselidelser, primært innen schizofrenispekteret.

– Det er ikke så mange man tradisjonelt har tenkt arbeid for når det gjelder denne gruppen, sier Stig Evensen, en av to nasjonale prosjektledere for Jobbmestrende Oppfølging.

En å støtte seg til

Deltakerne får tilrettelagt arbeid i en arbeidsmarkedsbedrift eller en ordinær bedrift. En jobbkonsulent eller veileder, som er ansatt ved en arbeidsmarkedsbedrift, får ansvar for tett individuell oppfølging av deltakerne. Bruk av kognitiv trening eller elementer fra kognitiv atferdsterapi er sentralt i oppfølgingen.

– Da jeg begynte i en ny jobb, hadde jeg god kontakt med veileder. Dette var viktig for meg fordi jeg av og til var litt stresset før jobb. Dersom det var noe jeg bekymret meg litt for, kunne jeg snakke med veileder og ble da mye roligere. Vi brukte mye kognitiv terapi, noe som jeg etter hvert lærte meg selv, sier Nilsen.

Legger bort bekymringer

Han merker at det hjelper ham med å tenke rasjonelt.

– Jeg bruker ikke tid på unødvendige bekymringer. Før kunne jeg bekymre meg for om de var fornøyd med meg på jobb, men lærte meg at med mindre jeg hørte noe så var ikke det noe å bekymre seg for, forteller Nilsen.

Han har lært seg å takle stress og andre utfordringer bedre ved bruk av kognitiv atferdsterapi.

– Etter at jeg var innlagt, hadde jeg en del regninger som hadde forfalt i firmaet mitt. I stedet for å lure på om de ville bli sure om jeg ringte, så lærte jeg meg å hoppe i det og ta tak i ting uten å bekymre meg. Jeg lærte meg å se om det faktisk ble et problem først, sier han.

Fikk god bok-respons

I tillegg til tett oppfølging fra jobbkonsulenten var det et tett samarbeid rundt ham mellom behandler, jobbkonsulent og NAV.

– Da de kunne snakke sammen trengte ikke jeg å huske på alt jeg mente jeg burde si i et møte med en av dem, poengterer han.

Han så tidlig for seg at han ville skrive og holde foredrag. Boka han nettopp har gitt ut, begynte han å skrive ett år etter at han var innlagt, i 2009.

– Noen kontakter jeg hadde i behandlingsapparatet, syntes det jeg hadde skrevet var bra. Jeg sendte det til erfaringskompetanse.no og fikk tilbakemelding om at jeg hadde noe å tilføre, sier han.

Mer å gå på

Han nevnte det på SENS.

– De sa det kunne være ved siden av annen jobb i starten, og at det var veldig bra om jeg kunne bruke historien min til noe.

I dag klarer han seg fint i omtrent femti prosent jobb, og med oppfølging fra fastlege.

– Jeg jobber med det jeg liker aller best, og håper å kunne jobbe enda mer fremover, understreker Petter Nilsen.

PS. Petter Nilsens bok «Utenpå meg selv» kan kjøpes på nett på www.haugenbok.no. Han har dessuten skrevet melodi og tekst til en sang som også heter «Utenpå meg selv», og som ligger på You Tube.