Et nytt case-studie beskriver opplevelsen av å ha en bror med psykiske plager, samt forholdet mellom familie og det psykiske helseapparatet.
Forskere fra Høyskolen i Nord-Trøndelag, Mittuniversitetet i Sundsvall og Senter for Omsorgsforskning i Steinkjer har gjennomført studiet i artikkelen "I screamed for help: A single case study of one sister's experiences with formal psychiatric care when her brother became mentally ill" (Sjöblom, Hellzén & Lilja, 2013).
Bakteppet er forskning som dokumenterer følgende:
- Familiemedlemmer av psykiske syke pasienter opplever det som svært viktig å ha et godt forhold til det psykiske helsevernet (Anderson et al., 1986 & Lefley, 1996).
- Det psykiske helsevernet ignorerer ofte familiemedlemmers kunnskap og samtidig holder igjen informasjon om pasientens tilstand (Ferriter & Huband, 2003).
- Familiemedlemmer har et uttrykt ønske om å bli tydeligere involvert i behandlingsløpet til pasienten (Saunders & Byrne, 2002).
- Familiemedlemmer blir møtt med lite respekt og verdighet, samtidig som man sjelden blir involvert i beslutninger som berører behandlingstyper og -innhold (Sveinbjarnardottir et al., 1997; Tuck et al., 1997 & George & Howell, 1996).
Case-studiet er en del av en større studie. Det ble designet for å undersøke erfaringer og opplevelser familiemedlemmer av psykisk syke pasienter har i møtet med psykisk helsevern. Det kvalitative datamaterialet ble samlet inn gjennom repeterte, semi-strukturerte intervju over en toårs periode. Anna (fiktivt navn) sin historie blir løftet frem med utgangspunkt i det som følger:
1. Anna sin psykisk syke brors tid med psykisk helsevern
2. Anna sine følelser og emosjoner
3. Anna sine betraktninger rundt sine møter med psykisk helsevern
Anna jobber som hjelpepleier på et sykehus i Sverige. Faren døde for 13 år siden, og Anna har en bror som sitt eneste søsken. I de øvre tenårene blir broren brått syk etter farens bortgang. Både Anna og moren tolker i starten dette som symptomer på opprør eller reaksjon på farens død.
Etterhvert skjønner man at dette er langt mer alvorlig, noe som også ble starten på det Anna omtaler som "langvarig og konfliktfylt kontakt med psykisk helsevern". Ved starten av dette case-studiet, hadde broren allerede vært inne og ute av sykehus i over 10 år. Helt ufrivillig.
Anna beskriver de første årene av brorens sykdomsløp som en eneste lang frustrasjon over å ikke bli møtt og forstått av det psykiske hjelpeapparatet. Førstegangskontakten med hjelpeapparatet var alt annet enn problemfritt, og etterhvert som broren ble stadig sykere, brukte Anna alle virkemidler for å få han til psykiatrisk akuttmottak.
Problemene stoppet imidlertid ikke der. Broren setter seg til motverge når Anna forteller at han skal få behandling. Han mener selv at han ikke er syk, og nettopp dette blir brukt mot Anna i møtet med psykisk helsevern.
Hjelpeapparatet mener broren er frisk, og kan ikke sette i gang behandling når broren setter seg til motverge. Situasjonen hjemme blir stadig verre. Broren blir stadig sykere, og Anna føler selv stor indre uro for både broren og moren.
Redningen kommer når familien minst venter det, men ønsker det. En oppmerksom nabo tar saken i egne hender og kontakter sykehuset med det klareste budskap: "Tar dere ikke affære nå, så kommer han til å drepe både sin søster og mor".
Når Anna har slått seg til ro med at psykisk helsevern har bekreftet brorens sykdom, blir hun og moren anklaget for å ikke ha oppsøkt hjelp tidligere. Anna forteller at hun hadde kjempet hardt og lenge for å etablere en god dialog med hjelpeapparatet rundt sin brors sykdom. Hjelpeapparatet mente på sin side at Anna hadde kjempet for å få broren ufrivillig innlagt kun for å bli kvitt han.
I streben etter å få svar på mange spørsmål, følte Anna at hjelpeapparatet inntok en defensiv holdning. Hun fikk ingen informasjon om diagnose, selv om broren var i behandling. Anna forteller at mistilliten mellom henne og hjelpeapparatet var gjensidig. Flere enkeltepisoder lå til grunn for denne manglende tilliten. All informasjon til pårørende var stort sett generell, og Anna fikk aldri muligheten selv til å legge frem sine personlige erfaringer og opplevelser om brorens sykdom.
Vendepunktet skulle ikke komme før broren ble flyttet til en annen avdeling, med et helt nytt hjelpeapparat. Når Anna besøkte broren, ble det samtidig satt i gang en god og konstruktiv dialog mellom hjelpeapparatet og Anna.
Legen, som deltok aktivt i den hverdagslige behandlingen, inviterte Anna til å ha en aktiv rolle i planleggingen av brorens behandlingsopplegg. Hun ble ikke bare en viktig informant for hjelpeapparatet, hun følte også at hun var en reell ressurs for broren.
Funnene i Anna sin historie bekrefter nødvendigheten av god dialog mellom familie og det psykiske hjelpeapparatet. Gjensidig informasjonsflyt er helt avgjørende for at pårørende skal få et godt medisinsk- og helsefaglig innblikk i sykdom- og behandlingsløpet.
Dette er spesielt viktig når man vet at familie og andre nærpersoner vil bli tungt involvert når et familiemedlem blir psykisk syk. Dette gjelder spesielt søskenforhold som er nære og langvarige. Anna sin historie bekrefter forskning som viser at den psykiatriske omsorgen er svært komplisert for familier med psykisk syke barn eller voksne. Selv om nærpersoner mener å kjenne sine familiemedlemmer best, er deres innflytelse i psykisk helsevern svært begrenset.
Les artikkelen her.
Kilder:
Anderson, C., Reiss, D. and Hogarty G. (1986): Schizofrenia and the family. Guilford, New York.
Ferriter, M. and Huband N. (2003): Experiences of parents with a son or daughter suffering from schizophrenia. Journal of Mental Health Nursing, 10, 552-560.
George, R.D. and Howell, C.C. (1996): Clients with schizophrenia and their caregivers' perceptions of frequent psychiatric rehospitalizations. Issues in Mental Health Nursing, 17, 573-583.
Lefley, H. (1986): Family caregiving in mental illness. SAGE Publications, Thousand Oaks.
Saunders, J.C. and Byrne, M.M. (2002): A thematic analysis of families living with schizophrenia. Archives of Psychiatric Nursing, 16, 217-223.
Sveinbjarnardottir, E. and Dierckx de Casterle, B. (1997): Mental illness in family: An emotional experience. Issues in Mental Health Nursing, 18, 45-56.
Tuck, I., du Mont, P., Evans, G. and Shupe, J. (1997): The experience of caring for an adult child with schizophrenia. Archives of Psychiatric Nursing, 11, 118-125.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
