Jeg har aldri vært noe til politiker. Interessen har absolutt vært der, det er ikke det. Jeg har fått prøve meg litt. Men jeg har måttet innse at jeg fortsatt er alt for fanget av alt som rører seg på psykisk helsefeltet alle steder, til at jeg er i stand til å jobbe seigt og målrettet for å realisere kommunale enkeltsaker.

Kommune- og rikspolitikken krever omfattende kontakt med ”kronisk friske mennesker”. Den krever evne til å sette seg inn i et utall saker man i utgangspunktet ikke nødvendigvis er veldig interessert i.

Jeg er avhengig av å omgås mennesker med sterkere livshistorier enn dem man jevnt over finner i de partipolitiske sirkler. Jeg blir fort motløs når jeg beveger meg for lenge blant folk som påstår at de ikke har en psykisk helse.

Politikken - en arena for de mest robuste?

Jeg må nok slå meg til ro med at det jeg måtte ha av politiske talenter fortsatt primært vil bli brukt til å skrive, til å kjempe for fanesaker i det offentlige rom, til å reise nye problemstillinger, til å drive tjenesteutvikling og til bygge nettverk, ikke minst mellom brukerbevegelsen og akademia.

Det er et problem når partipolitikken fortsatt er en arena for de mest robuste. Det er et problem for oss som ikke blir representert. Det er et problem for partiene, som ikke blir representative og som ikke får de innspillene de burde ha fått. Og det er et problem for samfunnet, fordi de politiske løsningene blir dyrere og dårligere enn de trenger å være.

Rødgrønn med tendenser til høyreavvik

Jeg har aldri vært fristet til å stemme gult eller blått. Men jeg må innrømme at årene som brukermedvirker og brukeraktivist har gjort meg betenkt på noen klassiske venstresideposisjoner.

Den rødgrønne regjeringen klarte ikke å ta et oppgjør med det manglende brukerperspektivet i tjenestene. Er det slik at fag- og profesjonsforeningene er mer opptatt av å verne om sine medlemmer, uansett hva de presterer, enn å utvikle tjenestene i tråd med offentlige føringer?

Jeg har forlengst begynt å tenke at jeg må se å få skrevet et brev til Erna og Siv og høre om de skjønner problemet til bunns, eller om irritasjonen over byråkratiet og respekten for enkeltmennesket, borgeren og kunden også hos dem stopper så fort vi trer inn på psykisk helsefeltet.

Utvekslingen mellom politikk, profesjon og byråkrati

Noe av det viktigste - og minst utforskede - på psykisk helsefeltet, er utvekslingene mellom politikk, profesjon og byråkrati. Det blir vi minnet om i møte med rapporten Bedre føre var... (2011:1) fra Folkehelseinstituttet; omtalt, referert og lenket til på napha.no[ii].

Nok en gang ser vi at når det virkelig gjelder, så er det de kronisk friske som på grunnlag av verdifri forskning skal stake ut kursen for oss som har anlegg for å bli ”psyke”.

Anbefalinger på fire nivå

Måten de gjør det på, er ytterst interessant og subtil: Vitenskapelighet flagges høyt og tydelig allerede i forordet. Det kan gjøre det tilforlatelig å utelukke alle som ikke har mange nok stjerner i den vitenskaplige søndagsskoleboka.

Men når det kommer til stykket, finnes det jo på langt nær forskning på alle områdene, og da synker kravene fort:

”Vi har klassifisert anbefalingene i fire nivå avhengig av hvilket evidensgrunnlag de er basert på:

• Nivå 1 (merket lyseblå): gode studier med sterkt design som er publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering

• Nivå 2 (merket lysegrønn): studier med mindre sterk design, men som er publisert i nasjonale og internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering

• Nivå 3 (merket rosa): ingen eller svak vitenskapelig evidens foreligger, men tiltaket anses som viktig ut fra faglig skjønn

• Nivå 4 (merket lys gul): tiltaket anses som helsepolitisk viktig, men er ikke basert på forskning”

Brukerrepresentanter og erfaringskonsulenter har også ”skjønn”

I tillegg til at det selvfølgelig er mange i brukerbevegelsen som har akademisk dannelse og som utmerket godt kunne deltatt i hele dette arbeidet, ser vi ser vi fort at når det kommer til nivå 3 og nivå 4, vil en hvilken som helst brukerrepresentant og erfaringskonsulent ha like mye å fare med som en hvilken som helst fagperson (på nivå 3 fremheves altså faglig skjønn, mens det på nivå 4 er helsepolitisk viktighet som er markøren).

Det helsepolitisk viktige er altså, i følge Folkehelseinstituttet, noe som fagfolk og byråkrater skal mene noe om alene. Og faglig skjønn får stå alene; brukernes skjønn er man ikke interessert i. Det er dette jeg uten blygsel velger å omtale som ”psykokrati”:

Når befolkningens og politikernes berøringsangst overfor ”galskap” møter et styringssystem som i større grad har felles interesser med tjenesteprodusenter og -utøvere enn med tjenestebrukere, blir systemet etter hvert ugjennomtrengelig.

”Typisk sosialdemokrati"?

”Typisk sosialdemokrati!”, utbrøt min kone da jeg nevnte denne rapporten for henne. Jeg tror hun sikter til den sterke troen på at det gode liv kan tilrettelegges ovenfra og ned av en velutdannet elite. Hun er sosiolog og analyserte for et par år siden en stor offentlig utredning om fenomener av en viss relevans også for psykisk helsefeltet.

Ikke vet jeg... Jeg er fortsatt medlem av et parti på venstresida. Jeg burde vel også tro på at ”folket ved tre av dem”  var det beste for oss alle alltid. Men jeg er i tvil, selv om jeg altså ikke er sikker på om det er så mye å hente hos Erna og Siv heller.

Problemet er like stort uansett

Men problemet er like stort uansett. I vitenskapelig sammenheng kan problemer bare løses om man sirkler dem inn, bryter dem ned og analyserer dem bit for bit. I politisk sammenheng må vi holde oppmerksomheten oppe, trenge oss på og ikke gi oss før politikerne er nødt til å ta ballen.

Denne teksten er et ment å være et beskjedent bidrag til dette.