Vi må bygge tjenestebygninger for medborgere som trenger støtte til å leve bærekraftige liv i hverdagen.
Vi husker diagnosen: Brist i alle ledd! Som kur mot denne sykdommen vedtok et enstemmig storting at tjenestene og aktiviteten på psykisk helsefeltet skulle omorganiseres og rustes opp. Brukeren skulle settes i sentrum. Tjenestene skulle skreddersys, slik at tjenestene skulle passe til brukerne og ikke omvendt.
Det er brukt milliarder av kroner på dette. Titusenvis av fagfolk - og hundrevis av brukerrepresentanter - har vært på kurs, seminarer og konferanser. Det har vært mange festtaler og festmiddager. Det har vært mange store ord.
Noen fag- og tjenestemiljøer har ønsket å se hvor langt man kan komme om man prøver å ta føringene helt ut. ”Du er kommet til rett sted”. ”Du kan komme med en gang”. ”Vi vil at du skal fortelle oss hva du trenger”. Modige og fremsynte psykiatere som Trond Aarre, Magnus Hald og Karl Erik Karlsen har beriket det norske psykisk helsefeltet gjennom sin tenkning og sin praksis.
Den største gruppa finner vi formodentlig midt på treet. De padler etter og forsøker å dreie tjenestene i noenlunde riktig retning. De gjør sitt beste for å henge med. Ikke sjelden leverer de også anstendige resultater.
Men så har vi dessverre også en gruppe tjenester og tjenesteutøvere som satser alt på at reformlyset aldri vil nå inn i de innerste krokene. De påstår at de har de vanskeligste pasientene. De påstår at de driver den mest spesialiserte virksomheten. De påstår at det ikke er mulig å gjøre det de er pålagt å gjøre uten at de får gjøre akkurat som de vil.
Disse tjenestene og disse tjenesteutøverne kan bare fungere hvis de får jobbe i institusjon. De er grunnleggende antidialogiske. Går det galt, og det gjør det med jevne mellomrom, er det alltid på grunn av pasientens diagnose eller pasientens manglende ”sykdomsinnsikt”, ”motivasjon for behandling” ”compliance” eller ”evne til å inngå allianser”.
Disse tjenestene sliter med å samhandle annet enn symbolsk og overfladisk, selv med kollegaer i andre enheter i egen klinikk. De driver nemlig ”den mest spesialiserte delen” av ”spesialisthelsetjenesten”. Ingen utenforstående kan forstå hva de står oppe i. Dermed blir ethvert forsøk på kritikk utenfra en bekreftelse på at de må holde enda mer sammen.
For hvis de ikke lykkes, kan de risikere at de en vakker dag må gå i reell dialog med pratmakerne i kommunene, dps-ene, familieklinikkene og tjenestene for barn og unge. De vet at da vil slaget være tapt, for de eneste virkemidlene de spesialisterte spesialistene behersker, er de tre m-ene: medisiner, muskler og miljøterapi.
Derfor er dialog farlig. Nettverkssamtaler er farlig. Brukervalg er farlig. Samvær på nøytral grunn eller på brukerens arena er farlig. Alt er farlig, hvis man ikke kan lukke døra til vaktrommet bak seg så fort det byr seg en anledning. Alt er farlig hvis man ikke konsekvent får snakke om pasientene i tredje person og uten at pasientene er tilstede.
Jeg kommer til å tenke på et par oppslag i Fædrelandsvennen våren 2011. Det ene handler om utagering blant pasienter: Det er meldt 264 tilfeller av trusler eller skader fra psykiatrisk klinikk ved Sørlandet Sykehus HF. Kvalitetsrådgiveren peker på at vold, og trusler om vold, er hverdagskost for ansatte på psykiatriske avdelinger. -Det er ofte en del av sykdomsbildet for pasientene, sier kvalitetsrådgiveren.
Hverdagskost for de ansatte? Den knappe avisreportasjen er utydelig når det kommer til om dette kun gjelder sykehuspsykiatrien eller om det er hele klinikken det rapporteres fra. Men om vi anslår konservativt; at det dreier seg kun om de psykiatriske sykehusenhetene og deler 264 på 10 (enheter) ender vi opp med et gjennomsnitt på en hendelse (trussel eller voldsutøvelse) annenhver uke pr. enhet. Hverdagskost? Døm selv.
”Ofte en del av sykdomsbildet”? Ja, hvor ofte, da, liksom? Siden det ikke alltid er et utslag av sykdom, hva annet er det utslag av? Dårlig oppførsel fra pasientenes side? Dårlig oppførsel fra personalets side? Uklar kommunikasjon? Frustrasjon over å være tvangsinnlagt? Uenighet om situasjonsbeskrivelser?
Nei, hvem trenger vel å stigmatisere ”psykiatriske pasienter” når helsepersonell klarer det utmerket selv?
Det andre avisoppslaget handler om at det nå kommer penger fra Helse Sør Øst i en størrelsesorden som gjør at det kan bygges nye psykisk helsebygg på sykehusområdet til det lokale helseforetaket.
Det er ingen tvil om at det trengs noe nytt. Men spørsmålet er hva slags bygg som trengs, hvor de skal ligge, hva de skal brukes til, hvem som skal planlegge byggingen og hvem som skal bruke bygningene. Det vil være en skandale av dimensjoner om ikke sykehusdirektøren nå lytter til andre enn de tradisjonelle samlebåndspsykiaterne og deres edsvorne enhetsledere.
Faren er nemlig stor for at det er de minst innovative og samhandlingslydhøre fagfolkene som får hånda på spakene i gravemaskinene denne gang også. Det må vi unngå for en hver pris. Vi kan ikke fortsette å bygge tjenester som ser som sin primæroppgave å sikre at de mest asylforankrede og endringsudyktige fagmiljøene skal få overleve noen generasjoner til.
Nå må vi bygge for medborgere som trenger støtte til å leve bærekraftige liv i hverdagen. Nå må vi slutte å bygge for leger, psykologer og sykepleiere som tror de oppebærer en evigvarende rett til å jobbe i systemer som de selv finner behagelige og meningsfulle.
Slagordet ”Trygghet når du trenger det mest” er faktisk myntet på pasientene, ikke på de ansatte.
[i] Denne artikkelen er en forkortet og bearbeidet versjon av en tekst som opprinnelig ble skrevet som blogginnlegg for NAPHA. Blogginnlegget ble i sin tid tatt ut av NAPHAs bloggarkiv etter ønske fra forfatteren. Årsaken var en mulig utilstrekkelig anonymisering av en kilde. Det som fremkommer i denne artikkelen er ikke knyttet til den aktuelle kilden, men noe av intensiteten i artikkelen kan nok spores til denne kilden og hans erfaringer.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
